FNs Menneskerettighetsråd sin avtroppende president, rumeneren Daru Romulus Costea, valgte å gi kritikerne medhold.
– Sharia skal ikke diskuteres i FNs Menneskerettighetsråd, og den slags emner bør unngås da vi ikke har religiøse eksperter her i rådet, sa Romulus Costea ifølge Kristelig Dagblad.dk
Det er ikke første gang at FNs menneskerettighetsråd legger seg flat for islamske medlemsland sine krav. I kjølvannet av karikaturkrisen og andre tilfeller av ytringer som har virket støtende på religiøse følelser, oppsto en stor debatt i rådet om ytringsfrihetens grenser. Representanter for muslimske land, organisert gjennom Organization of the Islamic Conference (OIC), tok da til ordet for resolusjoner som gjør det til et menneskerettighetsbrudd å krenke profeter eller religioner.
OIC-landene drev en intens møte- og forhandlingsvirksomhet for å utarbeide et utkast til en resolusjon som vil ”forby krenkelse eller fornærmelse av religioner, så vel som deres symboler, ledere og profeter”. Utfordringen da var at Saudi-Arabia forkastet resolusjonsforslaget, fordi den aktuelle teksten tok til orde for ”å respektere alle religioner” og forby all kritikk av dem. Saudi-Arabia påpekte at dette ville pålegge muslimer å respektere avgudsdyrkelse og polyteisme, samt forby kritikk av slike religioner, hvilket ikke henger sammen islamske samfunns pålegg om å henrette både avgudsdyrkere og polyteister. Like fullt klarte OIC å få gjennom en resolusjon der resolusjonsteksten ”uttrykker dyp bekymring for den voksende, globale tendens til å identifisere islam med terrorisme, vold og menneskerettightsbrudd.” Resolusjonen ”henstiller stater om å iverksette tiltak som kan hindre spredningen av … rasistiske og xenophobiske idéer” og annet materiale som kan oppildne til religiøst hat. Teksten henstiller videre statene til å utvikle lovverk som vil beskytte religioner fra fornærmelse. Samtlige EU-land, samt Canada, stemte imot resolusjonen fordi de mente resolusjonsteksten var for ensidig i sitt fokus på islam. Men en blokk av islamske land sikret at resolusjonen ble vedtatt med 21 mot 10 stemmer.
Det som utløste bråket denne gangen, var en tale fra lederen for Association for World Education, David Littman, der han kritiserte den stadige bruken av steining som straffemetode, praksisen med kjønnslemlestelse og barneekteskap, i land som styres etter sharialovverket. Talen vakte heftig kritikk fra flere muslimske land – og han ble avbrutt ikke mindre enn 16 ganger. Noe som for øvrig ikke burde overraske så mange.
Akkurat det samme skjedde i februar i år, da presidenten i International Humanist and Ethical Union (IHEU, Human-Etisk Forbunds internasjonale sammenslutning) ble forhindret fra å tilkjennegi sitt syn som sterk motstander av FN-resolusjoner som vil innskrenke ytringsfriheten av hensyn til religiøse følelser. Representantene for Egypt og Pakistan sørget for at IHEU-presidentens tale for rådet gjentatte ganger ble avbrutt under påskudd av ulike formaliteter. En av disse avbrytelsene, fra Pakistan, gikk på at det er fornærmende for muslimer å diskutere saker som har med sharia å gjøre innenfor rammene av FNs Menneskerettighetsråd.
Kritikken denne gangen, ikke minst fra Egypt og Pakistan, lød ifølge Kristelig Dagblad som følgende:
– Sharia er ikke til diskusjon i dette råd, og islam skal ikke korsfestes her, sa den egyptiske representanten.Den pakistanske, som taler på vegne av OIC, sa at OIC sine 57 medlemsland er «sterke motstandere av enhver direkte eller indirekte diskusjon av sharia».
Utgangspunktet for denne konflikten i menneskerettighetsrådet grunner seg i den såkalte Kairo-erklæringen. OIC-landene vedtok i 1990 denne erklæringen, som en ”muslimsk variant” av FNs universelle menneskerettighetserklæring av 1948. Utfordringen er at Kairo-erklæringen motsier FN-erklæringen på flere sentrale punkter, blant annet hva gjelder likestilling og religiøs frihet. Like fullt hevder flere, for eksempel sa Pakistans FN-ambassadør i rådet den 10. desember i fjor, at Kairo-erklæringen ikke er et alternativ til, men et utfyllende komplement til FNs erklæring.
Når rådets avtroppende leder Romulus Costea igjen gir etter for de muslimske landenes krav, denne gangen ved at heller ikke sharia kan kritiseres, så begrunner han det med at enhver debatt knyttet til religioner vil bli “meget følsomt og komplisert”. Romulus Costeas beslutning vakte selvsagt stor tilfredshet hos representantene fra Pakistan, Iran og Egypt, mens den vekker sterkt kritikk fra uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner i Vesten og fra noen av FNs egne ansatte. De hevder dette innskrenker ytringsfriheten og er en unødvendig selvsensur.
FNs høykommissær for menneskerettigheter, Louise Arbour, som også er tidligere sjefanklager ved FNs krigsforbryterdomstol i Haag for det tidligere Jugoslavia, synes utvikling er bekymrende:
– Det er sterkt bekymrende at visse emner gjøres tabuemner i et råd som har til oppgave å være ytringsfrihetens vakthund, sier Arbour til Kristelig Dagblad, og fortsetter:
– Det er meget vanskelig for meg å akseptere at FNs Menneskerettighetsråd forhindrer en seriøs gjennomgang eller diskusjon av spørsmål som har relasjon til konseptet om å ikke diskriminere.
FNs Menneskerettighetsråd ble opprettet i 2006 som erstatning for FNs tidligere Menneskerettighetskommisjon, som ble kritisert for å ha for liten innflytelse. Menneskerettighetsrådet har 47 medlemsland, fordelt på 13 fra Afrika, 13 fra Asia, 6 fra Øst-Europa, 8 fra Latin-Amerika og 7 fra Vest-Europa og andre land. Presidentskapet skifter mellom de ulike regionene, og rumeneren Romulus Costea ble således avløst av nigerianeren Martin Ihoeghian Uhomoibhi fra og med denne uke.
Men FNs menneskerettighetsråd vil nok bare fortsette å være hva det er: et supperåd.