Hijab og øvrig tildekking har gjort den seksuelle trakasseringen verre

Visjon Forum, Mira-Senteret og Pakistansk familienettverk inviterer til debattmøte, hvor de blant annet vil diskutere hijab utfra denne spenstige vinkelen: «Islamofobi og forakt mot hijab – et uttrykk for rasisme?»

Hijab er som kjent både et religiøst og kulturellt symbol og som de fleste andre symboler har det to funksjoner. Det viser hva brukeren er og som følge av det: hva ikke-brukere er.

Offentligheten blir stadig fortalt at hijab beskytter kvinner fra menns blikk eller seksuelle tilnærmelser, samt mot objektisering og sekualisering av kvinner. Dette impliserer selvfølgelig at kvinner er ansvarlige for mannens seksualitet og/eller påfølgende handling. Det er derfor kvinnens plikt å dekke seg til for å unngå menns uønskede seksuelle oppmerksomhet.

Hvilke konsekvenser et så påfallende misogynt kvinnesyn – som hijab eksplisitt blir et uttrykk for – eventuelt kan få for kvinner som ikke dekker seg til, snakkes det mindre om.

Kan det derfor tenkes at forakt eller misnøye med hijab og tankegangen bak tildekking av kvinner i stedet er uttrykk for legitim og velfundert skepsis, bekymring og sunn fornuft?

Men holder hovedpåstanden vann? Hjelper tildekking av kvinner, som enten dekker seg til ved statlig tvang som i en rekke islamske land eller av fri vilje slik tilfellet er i Europa, mot uønsket seksuell oppmerksomhet eller trakassering?

Ikke så veldig, later det til.

– Hijab har gjort den seksuelle trakasseringen i Iran verre, skriver the Guardians korrespondent i den uavhengige mediaorganisasjonen Tehran Bureau.

Korrespondenten påpeker paradokset: Mens kvinner gjemmer hver eneste del av kroppen unntatt sine ansikt og hender, øker den åpenlyse seksuelle trakasseringen, ikke omvendt. Det er åpen jaktsesong på landets kvinner hele året.

I take a small, relatively quiet street lined with the offices of insurance brokers and doctors. Tall trees, planted at irregular intervals, shield me from the blazing sun. Just a few metres away from the honking, throbbing melody of the city, Sanaei Street is charming.

Save for the relentless sexual harassment.

Sometimes it is just stares. As I am walking down the street, I see him coming across me. He is several metres when I am already cringing. I lower my stare, or look away.

I want to close my manteau – the medium-length, light jacket worn by some Iranian women instead of chador – to avoid his snooping glare, but it’s too late. As I walk past him, I feel his piercing eyes looking for my breasts under my thick cloak, sizing up my figure with acute intensity. Riveted to my body, they follow me up until I feel them burning my back as he is already behind me. There isn’t even the slightest pretence of hiding: the ogling is unabashed, both nonchalant and full of aplomb.

Den voldsomme stirringen på åpen gate følges ofte av lyder, fortsetter Guardians korrespondent. Mennene smatter med tungen eller lager kysselyder ut i luften. Hun er i det hele tatt overrasket over alle lydene den menneskelige munnen kan lage: plystring, hissing, smatting, slikking, stønning. Av og til kommer mannen bakfra og lager hisselyder direkte i kvinnens øre, av og til kaster mannen seg rundt og gjør det samme akkurat i det man tilfeldigvis passerer hverandre på gaten.

– Hver gang sender det frastøtende uttrykket for ubehersket lyst grøsninger nedover ryggraden min, skriver hun. Ikke sjelden tyr mennene til verbal trakassering og profaniteter i tillegg.

In the end, it makes little difference: the way those words are tossed at me in the air, with a peculiar expression on the guy’s face, sleek eyes and upper lip slightly turned up, that is part of universal language. I can only guess he is commenting on my outfit or my body, inviting me to his home or just calling me a whore. Verbal aggression does not need even rough translation. This is the most basic form of bestial communication.

Å bli forfulgt av menn til fots eller i biler er heller ikke uvanlig:

And other times, it’s more than that. I’ve had numerous instances of men following me in their car on my daily walk, chatting me up, trying to convince me to get in.

Once it happened in Velenjak, an affluent and quiet neighbourhood in northern Tehran. We were four women, when a man in a car started stalking us. No matter how much we cursed him or ignored him, he continued his pursuit for more than ten minutes until we decided to enter a café. Cars are not the only means of locomotion for hunters: scooters, mopeds, motorbikes make the chase even more flexible.

– Seksuell trakassering på offentlige steder er en hverdagsforeteelse i Iran, konstaterer korrespondenten. Hun trodde først at hennes utenlandske utseende og liberale klesstil var årsaken, men det viste seg at unge kvinner med forskjellig stil og bakgrunn blir utsatt for akkurat det samme. Det hele skjer på åpen gate i fullt dagslys.

Også intervjuobjektene i Guardians artikkel er blitt foret med den samme påstanden som nå jevnlig blir fremsatt av muslimske ledere, organisasjoner og deres støtter i Europa: at hijab er til for å beskytte kvinnen mot menns begjær.

Under oppveksten i et islamsk land hvor hijab ikke er påbudt, har f.eks. 26 år gamle Sahar alltid blitt fortalt at kvinnens kropp er «awra» (intime deler av kroppen som må tildekkes) som kan spre «fitna» (sosialt kaos) blant menn. Sahar er ikke fra Iran, men hun har studert i Teheran et år. – Men da jeg kom til Iran, hvor hijab er påbudt, ble jeg fortsatt trakassert på åpen gate. Menn stirrer aggressivt på meg, snakker til meg, kaller meg ting. Jeg føler meg naken og verdiløs, sier hun.

Å endre påkledning løste ikke problemet. Sahar trodde at en chador ville beskytte henne, men en dag ble hun vitne til at andre kvinner i chador ble trakassert og innså at menn fortsatt ville jakte på henne uansett hva hun var kledd i. Det holder at hun er kvinne.

Den 23 år gamle kjemistudenten Aisha mener det hele skyldes kjønnssegreringen som praktiseres i Iran og som stadig flere i Europa dessverre tar til orde for at bør innføres i visse tilfeller her.

– Jenter og gutter blir skilt fra hverandre fra barneskolen og til slutten av obligatorisk utdannelse. De får aldri en sjanse til å interagere og når de plutselig får det, kan de ikke føre en normal konversasjon. Det er som om enhver interagering er indirekte seksuell, sier hun:

I often wonder what goes through the heads of these men. Is it the pure pleasure of the game? Or is there an actual expectation that catcalls or stalking will yield results?

“I remember when I was younger, young boys and teenagers used to catcall and follow us just to meet girls,” says Aisha. “Because we live in a society where there is no space for men and women to meet and communicate freely, they took to the streets. At first girls liked it, they took it as a compliment, but after a while, it became a problem. Boys and men openly expressing their sexual desire made us feel insecure and exposed, and there was nowhere to escape it.”

Dette argumentet har da også korrespondenten hørt mange ganger fra menn i Iran. Å kjøre forbi, plystre, rope eller invitere kvinner inn i bilen er iranske menns måte å sjekke kvinner på. I fraværet av barer, klubber eller andre steder hvor begge kjønn kan omgås sosialt, blir gater, parker og kollektivtransport et sted for flørting. Bare med den forskjellen at seksuell trakassering ikke er flørting.

– Det er som en jakt hvor hele byen blir en gigantisk jaktmark. For kvinner kan en tur på gaten bli en smertefull, skremmende erfaring, fortsetter hun.

“I feel deprived of one of my favourite things in Iran: walking alone,” says Sahar. “Every day, when I leave home, I wish for one thing: to be left alone. Because of this, I started taking cabs, even for a five-minute ride, just to avoid these encounters.”

Å sitte alene på en parkbenk anses som en åpen invitasjon, forteller den 20 år gamle franske studenten Lucille, som ble seksuelt trakassert av en mann som først høflig spurte om å få slå seg ned.

Mennenes atferd utfolder seg i fullt dagslys, tilsynelatende med alles godkjennelse. Myndighetene som etter sigende skal beskytte kvinner griper ikke inn.

Kvinnenes følelse av innskrenkelse og hjelpeløshet er overveldende. Fordi det ikke dreier seg om voldelige angrep, føler kvinnene at de ikke kan verge seg mot fenomenet. Siden mennenes atferd ikke medfører noe sosialt stigma eller straff, er de frie til å forfølge og beføle kvinner i full offentlighet og folks påsyn, mens Irans moralpoliti i stedet arresterer kvinner for å ha på hijaben feil eller for stramme bukser.

Det eneste forsvaret iranske kvinner har mot menn som seksuelt trakasserer dem, er en annen mann. Da blir hun brått hans eiendom som ingen annen mann har lov til å plage eller berøre:

In the same Vanak Square where I face regular catcalling and stalking, the moral police routinely apprehends women for immodest clothing. The sexual predation right under their eyes seems of no concern to them.

There is, however, one thing a woman can do to avoid sexual harassment. The magical wand to ward off men is simple: another man. “You absolutely don’t get the same kind of unwanted attention,” says Aisha. “It’s as if a man is a weapon to defend yourself. It’s a deterrence mechanism. It’s assumed he ‘owns’ you, as your relative, boyfriend or even just a neighbour, so no-one is allowed to bother or touch you.”

I’ve noticed it too: whenever I am escorted by a male, I suddenly become the invisible being I yearn to be. “Basically, a woman shouldn’t walk in the street without male protection,” rages Sahar. “If she walks alone, it means that she is looking ‘for it’. This is a society made by and for men.”

Når Guardian-korrespondenten spør iranske menn om hva de tenker om saken, møter hun en rekke interessante reaksjoner. De blir pinlig berørt og endrer samtaleemnet eller de rettferdiggjør det med at det ikke er seksuell trakassering, men flørting. En sjelden gang erkjenner de problemet. Men når hun konfronterer dem med den psykiske byrden iranske kvinner bærer, blir det som regel møtt med uforstående blikk eller benektelse.

Women also prefer to remain silent most of the time. “This is still taboo in our society,” complains Aisha. “We hardly discuss it, even with close friends.”

My sense is also that these daily interactions have become so habitual that most women don’t bother to bring it up, unless there is a special instance of outright groping for instance.

“Should we disappear? Should women just disappear?” asks Sahar.

This is a feeling many women have shared with me: the desire to become invisible, to suppress one’s physical being in order to avoid the intrusive, defiling daily looks, hisses, words and gropes.

And there is a surprising, even chilling, paradox. As we hide every part of our body short of our faces and hands, sexual harassment does not decrease: it increases. It’s open season for hunting, all year round.

De kvinnefiendtlige iranske ayatollaene har dessverre sine meningsfeller i hele Europa, som f.eks. i Norge, hvor noen talspersoner og organisasjoner – og ikke minst ekstremistorganisasjonen Islam Net – bruker det samme, uskyldig lydende argumentet om at islamsk tildekning av kvinner forebygger og forhindrer seksuell trakassering.

Jasså? Ser man på hvordan denne beskyttelsen arter seg i andre islamske land, blir man fort klar over at det ikke er manglende tildekking som er problemet, men nettopp tankegangen og kvinnesynet som blant andre Islam Net bekjenner seg til og sprer.

I 2009 møttes aktivister fra 17 arabiske land i Kairo på den første regionale konferansen om det som til da hadde vært et tabubelagt tema. Konferansen konkluderte med at arabiske menns seksuelle trakassering i regionen er svært utbredt og får pågå uhindret fordi det ikke er straffbart etter loven, kvinner lar være å rapportere det og fordi myndighetene ignorerer det. Den seksuelle trakasseringen inkluderer beføling og verbale krenkelser, og er en daglig opplevelse for kvinnene i den arabiske regionen. Det gjør at deres bevegelsesfrihet etterhvert blir innskrenket.

Selv kvinner som i utgangspunktet er fullt tildekket blir utsatt for seksuell trakassering fra fremmede menn på åpen gate.

I Egypt har menns seksuelle trakassering antatt en epidemisk karakter. 83 prosent av de egyptiske kvinnene forteller at de har blitt verbalt eller fysisk krenket. 98 prosent av utenlandske kvinner bosatt i Egypt har opplevd en eller annen form for seksuell trakassering. 68 prosent av slik trakassering er verbal. I en FN-studie fra 2013 hadde tallet økt til 99.3 prosent og den mest vanlige formen for trakassering var beføling.

Samme år viste en studie at Egypt var det verste av 22 arabiske land hva kvinners rettigheter angår, tett fulgt av Irak, Saudi Arabia, Syria, Jemen, Sudan, Libanon, Palestinsk territorium og Somalia. De har alle et fellestrekk: tildekning av kvinner.

Og den gir ingen beskyttelse. Diana Farid i kampanjegruppen Egypt’s Girls are a Red Line, opplyste at selv kvinner som bruker det heldekkende plagget niqab blir trakassert. – Det utgjør ingen forskjell i det hele tatt. De fleste egyptiske kvinner bruker hijab og de fleste av dem har opplevd seksuell trakassering.

Samtidig innrømmet to tredjedeler av de egyptiske mennene at de hadde trakassert kvinner seksuelt. Flertallet var imidlertid av den oppfatning at kvinnene hadde seg selv å takke, altså til tross for at tildekkede egyptiske kvinner daglig blir utsatt for det samme.

I Jemen har hele 90 prosent av kvinnene blitt utsatt for seksuell trakassering. Aktivisten Amal Basha opplyser at 90 prosent av landets kvinner er tildekket fra topp til tå.

En studie fra Libanon viser at mer enn 30 prosent av landets kvinner har blitt seksuelt trakassert.

– Vi har å gjøre med et fenomen som begrenser kvinners bevegelsesfrihet… og truer kvinners deltagelse i alle aspekter av livet, sa den egyptiske aktivisten Nehad Abdul Komsan, som organiserte den aktuelle konferansen med finansiering fra FN.

– De religiøse lederne legger alltid skylden på kvinner, og tvinger dem til å leve i konstant frykt fordi det alltid er noen der ute som følger etter dem, kommenterte Amal Basha. Hun la til: – Hvis en trakasseringssak blir rapportert i Jemen, blander tradisjonelle ledere seg inn for å dekke over episoden, fjerne bevis eller terrorisere offeret.

I følge den saudiske aktivisten Majid al-Eissa rapporterer også de fullstendig tildekkede og tilnærmet totaltsegregerte kvinnene i Saudi Arabia om seksuell trakassering. Hans organisasjon, the National Family Safety Program, arbeider for å innføre en lov som kriminaliserer vold mot kvinner i det konservative muslimske landet, der flørting ofte ender i regelrette overfall.

Sosiologen Said Sadek ved det amerikanske universitetet i Kairo setter fingeren på det virkelige problemet: en islamsk konservatisme – av den arten Islam Net og flere norske moskèer bekjenner seg til – som har vært på fremmarsj siden slutten av 1960-tallet, og gamle patriarkalske holdninger.

– Religiøs fundamentalisme økte og fundamentalisene begynte å gå målrettet etter kvinner. De vil at kvinnene skal gå tilbake til hjemmet og ikke arbeide ute. Den patriarkalske kulturen aksepterer ikke at kvinner er høyere på rangstigen enn menn, som at noen kvinner har utdannelse og får arbeid, mens noen menn blir liggende etter, så en måte å utligne status på er å sjokkere kvinner og påtvinge dem en seksuell situasjon alle steder. Dette er ikke faraoenes kultur; det er beduinenes kultur, forklarte Sadek.

For øvrig glemmer muslismske tildekkingsaktivister og organisasjoner som Islam Net å nevne at det ikke bare er sparsom bekledning som utgjør en indirekte invitasjon til seksuell trakassering og voldtekt. For trang niqab kan også gjøre susen.

I 2012 stilte BBC en gruppe egyptiske tenåringsgutter spørsmål om deres mening om at flere jenter/kvinner ble seksuelt overfalt i en park av en guttegjeng. De fikk svar på tiltale, kvinnene hadde brakt det over seg selv:

– Hvis jentene kledde seg respektabelt ville ingen røre dem, sa en. – Det er måten de kler seg på som får guttene til å gå til dem. Jentene kom hit og ville dette – selv kvinner i niqab [plagg som dekker hele ansiktet bortsett fra øynene, og som regel brukes sammen med en svart kappe som dekker hele kroppen], forklarte han.

De mente da også at guttene ikke kunne klandres for de seksuelle overgrepene og at det er forskjell på kvinner som bruker løse niqaber og trange niqaber. – En kvinne som bruker trang niqab er ute etter det, opplyste de unge herrer.

Disse guttenes holdninger er et av de glade resultatene av tildekkingspåheiernes kvinnefiendtlige tankegang.

Heldigvis finnes det modige menn og kvinner i den muslimske verden som forsøker å få den utbredte seksuelle trakasseringen og det dertilhørende kvinnesynet på dagsorden.

Men i det liberale, likestilte Norge står imidlertid talspersoner og organisasjoner som Islam Net – Norges største islamske organisasjon – fritt til å spre de samme avskyelige holdningene til unge muslimer.

Og nå lurer altså Visjon Forum, Mira-Senteret og Pakistansk familienettverk på om vi ikke bør begynne å diskutere problematikken i «et rasismeperspektiv, fremfor begreper som hatprat og hatkriminalitet».

Det må de gjerne lure på, men svaret er at den kvinnefiendtlige tankegangen bak tildekking – som også hijab er et uttrykk for hva enten brukerne og tilhengerne liker det eller ikke – er og bør være gjenstand for forakt i et demokrati med likestilling og likeverd mellom kjønn.

For å ta eksempelet Iran: landet har ikke alltid vært slik, dette er noe som ble innført med den islamske revolusjonen i 1979. Det er mao ikke en naturkatastrofe vi står overfor her; dette kvinnesynet er ikke et resultat av naturens tyngdelov: Iran gikk fra en tilstand til en annen som følge av at religiøse menn søkte og fikk makt nok til å påtvinge samfunnet sin politisk-religiøse ideologi.

Jeg er trygg på at flesteparten av Norges og Europas befolkning ikke vil dit. Det er ingen vettuge mennesker som ønsker seg samfunnstilstander som beskrevet ovenfor. Men disse samfunnene ble altså ikke skapt sånn, de endte sånn som følge av små og store tilpasninger til en religiøs-politisk ideologi. Det er fullstendig legitimt å mislike og/eller forakte tankegangen bak hijab samt annen tildekking og de som frivillig velger å iføre seg det. Ikke la noen innbille deg noe annet.

Det er så enkelt som at dersom vi ikke ønsker oss de nevnte tilstander, så må også forsøkene på å rotfeste og spre den bakenforliggende tankegangen i våre samfunn bekjempes med åpen kritikk og øvrige lovlige, demokratiske midler.

Å forsøke å dekke over egen forkastelige ideologi og tankegang ved å rette pekefingeren mot andres islamofobi og rasisme kommer ikke til å hjelpe. Snarere tvert i mot. Så lykke til med den debatten.