Libanon. Første gang jeg traff en som ønsket å bli martyr var i Sør Libanon i 1978. Som ung løytnant tjenestegjorde jeg i den første norske FN-bataljonen i UNIFIL. Vi hadde stoppet en palestinsk patrulje som prøvde å ta seg inn til Israel og etter at de var avvæpnet ble de fraktet ut av området vårt. En av de snakket litt engelsk og jeg forklarte han at de skulle være glad som ble tatt, for mest sannsynlig ville de blitt drept i forsøkte på å ta seg inn i Israel. Han på sin side hevdet at han i så fall ville bli martyr og stige rett opp til Allah. Det virket som om han var sterk i troen.
Siden den gang har jeg til stadighet støtt på religiøse ledere og andre som glorifiserer «martyrene» i islams navn. Disse såkalte «martyrene» har sprengt seg i luften og drept gamle, unge, gravide mødre, muslimer og ikke-muslimer i Allahs navn. Det mest skremmende med det hele er at religiøse ledere og mange vanlige folk i muslimske land i stor grad glorifiserer slike drap og grove brudd på menneskerettighetene. Etter hvert hører vi mye av den samme retorikken fra talerstolene i norske moskeer.
Hebron. Mange år senere mens jeg arbeidet i Hebron ble 4 unge menn fra samme område av byen rekruttert til selvmordsangrep mot Israel. Husker jeg ikke feil sprengte 3 seg i luften forskjellige steder i Israel, men den siste ble tatt før han fikk utført ugjerningen. De var radikalisert i moskeene i området. Jeg hadde etterpå et møte med religiøse ledere i dette området for å prøve å stoppe denne meningsløse volden. De religiøse lederne startet møtet med å lovprise disse ungdommene som blindt hadde sprengt seg selv i luften, sammen med uskyldige gamle og unge, palestinere og israelere. De hevdet at de 3 nå allerede var i Paradis og nøt godt av alle «goder» beskrevet i Koranen.
Jeg kunne ikke dy meg og spurte de samme lederne om de selv hadde barn, noe de alle hadde. Jeg måtte da påpeke at hvis det var slik at man for slike ugjerninger steg direkte opp til Allah, hvorfor de selv eller deres barn ikke hadde påtatt seg oppgaven, istedenfor disse unge mennene. Det ble et relativt kort møte, men jeg ble igjen minnet om de ekstreme synspunktene til svært mange religiøse ledere i Midt Østen. Når de blir konfrontert med at de hjernevasker og sender unge mennesker i døden og selv sitter trykt i sine moskéer, er som regel svaret at Allah har gitt dem en annen oppgave.
Det er dessverre få stemmer i den islamske verden som har vilje og mot til å bekjempe disse holdningene i en stadig mer ekstrem virkelighet. De som prøver oppdager fort at de kan betale den høyeste prisen for sitt mot. Det mest urovekkende er de religiøse ledernes økende makt og deres sentrale rolle i å rekruttere sårbare unge kvinner og menn i Allahs navn.
Norge.Vi ser de samme tendensene i Norge, hvor flere og flere unge slutter seg til IS i Syria. De rekrutteres også via muslimske organisasjoner, moskeene og internett. Målet deres, i tillegg til hellig krig, er ofte å bli «martyr». Med økende innvandring fra muslimske land, særlig av unge enslige menn, kan det bare være et tidsspørsmål før vi får et slikt angrep også i Norge. Det forunderlige er hvor lunkne religiøse ledere, også her til lands, er i å ta avstand fra denne ekstreme volden. På den annen side, hvis man leser Koranen, kan man ikke fri seg fra tanken om at denne voldskulturen er en integrert del av islams fundament.
Forfatteren har jobbet i flere år for Forsvaret, UD og hjelpeorganisasjoner, bla. annet i Libanon, Jordan, Palestina, Irak, Afghanistan, Sudan og Syria.