Økonomi

Finansministeren legger skylden på de eldre for dårligere tider

Finansminister Jan Tore Sanner peker på dem som har bygget Norge som et voksende økonomisk problem. Han nevner ikke de ekstreme kostnadene ved ikke-vestlig innvandring. Hvorfor denne mangelen på ærlighet?

Jan Tore Sanner (H) overtok finansministerposten etter at Siv Jensen tok Fremskrittspartiet ut av Solberg-regjeringen. På Facebook forteller Sanner at han har tatt fatt på de utfordringer som Norge står overfor i finanspolitikken, der han sier at det blir færre i yrkesaktiv alder og at utgiftene til omsorg og pensjon øker etterhvert som befolkningen blir eldre.

Prioriteres

Riktignok blir vi flere eldre, men at vi blir færre i yrkesaktiv alder er vel å dra det litt langt. Vi blir færre yrkesaktive, det sørger ikke minst den ikke-bærekraftige innvandringen for. Men nå vil ikke Regjeringen bruke enda mer av oljepengene, ergo må det prioriteres.

Sanner sier strengere krav til prioriteringer, men har det i det hele tatt vært foretatt noen prioriteringer de siste tiårene som monner? For en utenforstående ser det i all fall ut som den norske regjeringen, uansett hvilken, har hatt penger til alt og mer til, både til lands og til vanns og i utlandet med.

Så hva er finansminister Sanners løsning? Jo, å få flere til å fullføre videregående skole og få flere i arbeid.

Du store verden! Du snakker om quick-fix. Hvorfor har han ikke fortalt dette til de siste finansministerene vi har hatt? Som eks-kunnskapsminister vet nok Sanner litt om hva frafallet i videregående handler om, og han bør vite ett og annet om sysselsettingsproblemene i dette landet – ikke minst etter over seks år rundt kongens bord.

Men det er nok mer passende, i alle fall hos folket på FB, å innbille oss at utfordringene i finanspolitikken er naturgitte, slik at de knapt har latt seg styre. Faktisk er de så naturgitte at vi også må omstille til et «grønnere samfunn», men som den Høyremann han er, må omstillingen være «lønnsom». Er det én ting vi skjønner med det grønne skiftet, så er det at det kommer til å bli skrekkelig dyrt, og ingen synes enige om hva som er gevinsten av hva Norge eventuelt gjør, om gevinst i det hele tatt. Men vi skal likevel gjøre det – fordi vi har råd? Men er ikke noe av problemet i finanspolitikken nettopp at vi har hatt en formidabel vekst i offentlig pengebruk?

Samtidig er noe av finansutfordringene naturgitte, jamfør olja, men politikernes oppgave er å forvalte verdiene naturen gir til landets beste. At noen da mener Norge skal slutte å hente opp olje – samtidig som de samme skal bruke masse av felleskapet penger på grønn omstilling – er en formel som ikke går opp. Så da er vel ambisjonen at vi, som ett av de reneste og minst forurensede land i verden, skal redde jorda. Hvis det virkelig er utslippskutt for klodens skyld vi vil, så hadde det nok vært mer effektivt å bruke norske penger der det trengs langt mer. Men vi skal jo «oppdras», samtidig som noen synes å mene at hvis vi ikke gjør det, så vil vi heller ikke lære nok til å henge med i den nye fremtiden. Så mye for vårt kunnskapssamfunn der altså.

Da er det ikke det minste rart at finansminister Sanner ber om råd, og slenger på et blått og et grønt hjerte. Men noen hjerter er det ikke å finne i samme finansministers kronikk i Dagens Næringsliv (31. januar).

Denne gangen er det alvor

– er tittelen på Sanners innlegg i DN. Her heter det at Norge i de siste 20 årene har hatt «et eventyrlig handlingsrom» i finanspolitikken – men nå, kommer en «helt annen virkelighet».

Historien som Sanner forteller er at de siste tiårene har vært gode for norsk økonomi, statens skatteinntekter har vokst jevnt, oljeinntektene har vært store, oljefondet har vokst kraftig – og stigende inntekter fra fondet har vært faset inn i norsk økonomi. Det er da man lurer på om ikke våre ledende politikere burde ta en runde med seg selv: Hvordan har vi egentlig forvaltet dette eventyrlige handlingsrommet på vegne av folket?

For han fortsetter med at vi årlig i statsbudsjettene slenger på et par nye 15–20 milliarder kroner, men vit så: «Vi politikere har brukt disse pengene på mange gode og viktige formål.» Han ramser opp storstilt utbygging av vei og bane, flere ressurser til lærere og elever, forskning og skattelettelser som bidrar til ny vekst.

Men nå er det slutt, for «selv om politikere i skiftende regjeringer lenge har snakket om trange budsjetter, er det annerledes nå. Det er alvor». Forklaringen er den samme som han skrev på FB – og løsningene likeså. Han bare legger til at løsningen ikke er å øke skattene, ei heller å bruke flere oljepenger enn det handlingsregelen tilsier.

At finansministeren tror han kan bidra til å løse de finanspolitiske utfordringene uten å nevne hovedproblemene, får vi tilskrive at han har vært for lenge i politikken. For det som er det alvorlige, det er at vi nå virkelig begynner å merke konsekvensene av den hodeløse innvandringspolitikken som har vært ført de siste tiårene.

Hvordan står det til med velferds-Norge?

En som ikke er politiker, men som Norge antakelig hadde tjent på å ha i politikken, er historiker og journalist Jon Hustad i Dag og Tid (DT). Han har en viss forstand på tall – i virkelighetens verden. I en «drepende» artikkel (DT, 31. januar) knuser han det meste av fortellingen finansministeren prøver å etablere, endog på samme dag. Da snakker vi ikke om utfordringene i finanspolitikken, men om løsningene. For fortsatt er det vel slik, som sikkert også Sanner føler på, at en finansministers hovedoppgave er å trygge velferden.

Hustad starter med å fortelle at i 2018 var realinntekten (inntekt korrigert for prisstigning) for gjennomsnittsnordmannen fortsatt lavere enn i 2013. Dette skjer på tross av at Solberg-regjeringen, med Siv Jensen ved finansroret, har hatt en samlet oljepengebruk på 1.600 milliarder. Det er 733 millioner per dag, påpeker Hustad. Men det er ikke Jensens skyld, legger han til, for stagnasjonen i velferdsveksten startet lenge før Solberg-regjeringen.

Han viser til Statistisk sentralbyrå (SSB) som i 2015 fortalte at i perioden 2006­–2014 var realinntektsveksten i gjennomsnitt på 0,9 prosent per år. Målt per innbygger var den enda svakere. Realdisponibel inntekt per innbygger var 0,3 prosent lavere i 2014 enn i 2006. Forklaringen? Befolkningsveksten. Og som kjent er det ikke nordmenn som får flere barn, tvert om. Den etnisk norske befolkningen får så få barn at vi blir stadig færre.

Hvor vanskelig kan det være, finansminister Sanner? Du kan bake så stor kake du bare får til for skattebetalernes penger, inkludert utbytte fra oljefondet, men all den tid stadig flere skal ha en bit av den kaka så blir kakestykkene deretter.

Som Hustad sier, det er nå engang slik at må vi dele på flere – stort sett innvandrere som i gjennomsnitt har lav produktivitet og lav lønnsevne – så blir vi alle fattigere i gjennomsnitt.

Men det er jo akkurat det som Høyre ikke klarer å si høyt: Norge har en ikke-bærekraftig innvandring. Den koster oss skjorta. Den bidrar til utfordringer i finanspolitikken. Så når Sanner advarer om alvoret i budsjettkutt, så er det fordi politikere slett ikke har bare har «brukt pengene på mange gode og viktige formål». Særlig den ikke-vestlige innvandringspolitikken har vært totalt feilslått. Bom!

Innrøm det, eller sitt der og gi skylden til en «aldrende befolkningen» – folk som har gjort mer ærlig arbeid enn de fleste politikerne kan drømme om.

Høy innvandring …

Noen som husker 2015? Hvor mange blå og grønne hjerter skal vi dele ut? For ikke å snakke om røde hjerter. Hvem var det som forledet store deler av befolkningen til å tro at folkevandringen ikke var mulig å kontrollere? Over 30.000 asylsøkere fant veien – helt på egenhånd – til Norge, de fleste fra andre siden av jordkloden. Politikernes paniske oppførsel var et trist skue, men du verden så mange konkrete tiltak som raskt kom på bordet! Plutselig var ikke menneskerettigheter, konvensjoner og alt det andre som stort sett alltid hindrer Norge til å føre en ansvarlig bærekraftig innvandringspolitikk, noe problem.

Vi fikk asylinnvandringen ned, nå er den historisk lav, men det er ikke innvandringen. Innvandringen til Norge fra land utenfor EØS-området var i 2018 på 29.246 personer, i fjor var den på 32.500 personer. Det er mer en et helt Moss på ett år. Den høye innvandringen skyldes ikke minst familiegjenforening, som i fjor lå på i underkant av 12.000 personer.

Siden politikerne har problemer med prioriteringer så klarer mange av dem heller ikke å se det store bildet. Derfor sitter KrF og Venstre i Regjeringen med glorien over hodet, og med trofaste støttespillere i de røde hjerter på Stortinget, og får gjennom en økning i antall kvoteflyktninger til 3.000 i år. «Det kommer jo så få nå», er mantraet.

Som Hustad påpeker er det nok ikke mange av dem som kom i 2015 og senere som har kommet seg i arbeid. Vi har ikke sikre tall på hvordan det har gått med dem, men tradisjonelt vet vi at asylinnvandrere har lav arbeidsdeltakelse, sier han, og viser til nye tall fra Sverige. 95 prosent av dem som kom i 2015 er på en eller annen offentlig stønad. Dermed går den samlede velstanden for gjennomsnittsvensken ned – om ikke produktiviteten går sterkt opp, fastslår Hustad.

Han forklarer at produktivitet blir målt etter timeverk, altså hvor mye en gjennomsnittsarbeider makter å produsere per time. Ved høy innvandring, der mange står utenfor arbeidsmarkedet, må også produktivitetsveksten være høy. Da må alle i arbeid i gjennomsnitt produsere mer per time. Øker ikke produktiviteten, må vi ned i levestandard for å finansiere de som enten er lavproduktive eller som står utenfor arbeidslivet.

 … krever høy produktivitet

Hustad viser til SSB med følgende sitat:

«Med unntak av finanskriseårene 2009 og 2010 har tiårsperioden 2004–2014 vært preget av en sterk økning i oljeprisen, høy aktivitet i petroleumsrelatert virksomhet, rekordhøy arbeidsinnvandring, lav arbeidsledighet og høy kapasitetsutnytting. (…) Perioden har vært omtalt som en gullalder for norsk økonomi. Dette gjør den svake realveksten i Norges inntekter totalt og per innbygger desto mer interessant. Finanskrisen har åpenbart spilt en viktig rolle, men fallet i realinntektsveksten skyldes også i stor grad at produktivitetsveksten har falt etter 2005.»

«Og ramla har produktivitetsveksten verkeleg gjort», sier Hustad, og viser til at i perioden 1950-1974 vokste produktiviteten i gjennomsnitt med 5 prosent i året. I perioden 1974-2004 var veksten i gjennomsnitt 2,5 prosent. Etter 2004 til 1 prosent. I Siv Jensens periode har den i gjennomsnitt vært 0,8 prosent.

Så er spørsmålet: hvordan få produktiviteten opp til tross for den høye innvandringen? Er Sanners svar riktig, om å få flere gjennom videregående og flere i arbeid? Vel, det er ikke direkte galt, men det gjør det likevel ikke rett. Vi bør heller lytte til Hustads analyse. Han sier at etter handlingsregelen (om bare å ta en viss prosentandel av ekstrapengene ut fra oljefondet) har alle regjeringer sagt at de prøver å få produktiviteten opp, da ved å bruke disse ekstrapengene til vekstfremmende tiltak som satsing på skattelette, infrastruktur og kunnskap. Skattelettelser skal gjøre det lettere å investere i vekstfremmende sektorer, men ifølge Hustad har bare 11 prosent av ekstrapengene gått dit. Satsningen har derimot vært på utdanning og samferdsel – som ikke har gitt produktivitetsvekst i det hele tatt, fastslår Hustad, og verre: mest sannsynlig har det dratt veksten ned.

Forklaringen på det er at folk i ung produktiv alder er i «diffuse studier», som Hustad kaller det, og viser til at Norge har det laveste antallet realfagsstudenter av OECD-landene. Med andre ord er de ikke i produktivt arbeid, og de studerer til arbeid som ikke er blant de vekstfremmende. For samferdselssatsningen har samfunnsøkonomer kommet til at den har en negativ effekt på velstandsutviklingen. Fasiten er, fortsatt ifølge Hustad, at den økte oljepengebruken ikke har gitt oss mer velstand, bare en mye mer dominerende offentlig sektor. De offentlige utgiftene er nå nesten på 60 prosent av fastlands-BNP, som er langt høyere enn i alle andre OED-land.

Vær ærlig

Hvordan har finansminister Sanner tenkt å løse dette?

Hvorfor bruke masse penger på å «tvinge» ungdommer gjennom videregående, hvis de selv ikke vil være der? Selvsagt fordi Sanner og mange med han ønsker at vi fortsatt skal være et kunnskapssamfunn, men mange av dem på videregående har ikke kvalifikasjoner nok til å gjennomføre studiene. Så da fyller vi bare på med flere som ikke er kvalifisert? «Problemet» med å slippe dem ut i samfunnet, er at det ikke er nok ufaglærte jobber til dem. Så da fyller vi bare på med flere som slåss om disse jobbene? Når Sanner sier vi må få flere i arbeid, hvilke arbeidsplasser er det han tenker å få dem ut i? Man kan skape tusenvis av arbeidsplasser hvert år, uten at det gir noen verdiskapning i seg selv.

Norge med sin oljesmurte velferd har gitt oss et «selvrealiserende» folk. Altfor mange får skattefinansiert en høyere utdannelse som Norge ikke har behov for. Og nå er vi også begynt å lefle med identitetspolitikken – ikke minst innenfor høyere utdanning.

Likevel er det mest skumle at vi har politikere som enten nekter å ta realitetene innover seg eller lyver. Jeg mener ikke at den ikke-bærekraftige innvandringen har all skyld for dagens økonomiske situasjon, men den har mye av skylden. Er vi ikke ærlige om hva som er årsakene til utfordringen, så kan dette heller ikke løses.

Vi må sette foten ned. Kraftig. For nå er det alvor, som Sanner sier.