| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Anbefalt litteratur > Men størst av alt er friheten > Takketale, Sørlandets litteraturpris

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Av Hege Storhaug, Kristiansand 23. april 2007

Jeg er svært takknemlig og stolt over å motta Sørlandets litteraturpris, takknemlig både personlig, og på vegne av særlig barn, unge og kvinner med innvandrerbakgrunn som frarøves grunnleggende menneskerettigheter. Og det er vel ingen hemmelighet at jeg mener at dagens innvandringspolitikk i lys av menneskerettigheter, videreføring av et verdslig demokrati og en omsorgsfull velferdsstat, er vår tids viktigste politiske tema. At en bok som tar opp disse spørsmålene, som er gjort så betente og vanskelige å snakke om, gis en slik honnør, tar jeg som et godt tegn i tiden – debatten er i bevegelse – i riktig retning.

Først vil jeg takke juryen som vurderte Men størst av alt er friheten som en verdig kandidat til prisen. Juryens valg, blant svært mange sterke kandidater, mener jeg vitner om en jury med høy samfunnspolitisk integritet, nettopp fordi temaene boken tar opp er blitt gjort så sensitive. Så skal selvsagt folket takkes på det varmeste for å ha stemt frem boken. For meg er folkets røst en bekreftelse på hva jeg opplever i hverdagen - etter 15 års arbeid med menneskerettigheter i et innvandrings og integreringsperspektiv: Det er store bevegelser i folket. Folket lar seg i langt mindre grad dirigere meningsmessig av en rådende intellektuell elite og sentrale medier og politikere, som - dessverre - ofte opptrer som et virkelighetsfjernt meningspoliti. Meningspolitiet er i utakt med folket. Og jeg tror de nødvendige politiske endringene kommer på bordet en dag – nettopp fordi folket vil kreve det. Det er bare et spørsmål om tid.

Jeg vil også si dette: Jeg er ydmyk overfor de fire andre kandidatene, som like fullt hadde fortjent prisen. Jeg tror at den vesentligste årsaken til at en debattbok vant frem i avstemningen, og ikke romaner eller novellesamlinger, er at temaene jeg tar opp engasjerer flere og flere, og at mange er bekymret for fremtiden og røres inderlig ved jevnlig å møte brutale skjebner i media, oftest barn, unge og kvinner, som er offer for overgrep som heldigvis de fleste i Norge er forskånt for. En grunnleggende rettferdighetssans, som jeg mener vårt samfunn er preget av, slår inn; folk tåler ikke så inderlig vel, den urett som ikke rammer dem selv.

Jeg er også både takknemlig og ydmyk overfor Kagge forlag som trodde på prosjektet. Det var ingen selvfølge for meg da jeg henvendte meg til forlaget første gang. Og den oppfølgingen Kagges ansatte har gitt boken, er det kun en ting å si om; formidabelt.

At en bok kan vekke samfunnspolitisk debatt og engasjement i brede lag av befolkningen, velger jeg å tolke som et tegn på at vi likevel ikke er så stappmette av selvtilfredshet i vår velstand og overflod, så mette og søvnige at vi knapt orker å bry oss om våre naboer og de kommende generasjoners ve og vel. Jeg har i perioder fryktet at dette var Norges mentale tilstand. Jeg har revurdert dette synet, og det med god grunn. Allerede før boken var på markedet, gikk tre personer sammen om kjøp av et mindre opplag. De ville prøve å sikre seg at boken nådde våre toppolitikere. Slik fikk hver eneste politiker på Stortinget, hver eneste statsråd, inkludert statsministeren, hver eneste politiker i Oslo Byråd og Drammen formannskap, et eksemplar i gave. Andre som leste boken, ble så engasjert, og fortvilte over de massive bruddene på menneskerettigheter i dagens Norge, at de kjøpte inntil 100 eksemplarer hver som ble delt ut til venner, familie, bekjente og kolleger. Og hva gjelder personlige henvendelser etter at boken kom på markedet i september i fjor, har jeg fått over et halvt tusen henvendelser på e-post, telefon, SMS og i brevs form. Fremdeles får jeg nesten daglig henvendelser fra nye lesere, særlig lesere som personlig har vært i nære møter med Norges nye kvinner og barn, men også ”vanlige” samfunnsengasjerte folk og samfunnstopper. Ja, endog eiendomskongen Olav Thon leste boken ganske nylig, kalte inn til møte, og strøk husleien til Human Rights Service, den lille politiske tenketanken som jeg jobber for med de samme temaene. Og både regjeringsmedlemmer i Danmark og på Færøyene har lest boken og takket for bidraget. Det eneste savnet jeg har og har hatt, er at profilerte intellektuelle, som kontakter meg underhånden med politisk og moralsk støtte, også viser støtten offentlig. Men den som venter, venter kanskje ikke forgjeves… Uansett; uten alle de fantastiske tilbakemeldingene hadde det siste halve året vært tungt og tomt. Tilbakemeldingene har gitt meg helt avgjørende inspirasjon for å fortsette arbeidet. Og kanskje det blir en ny bok allerede i år – hvis jeg snart kommer i gang.

Å skrive boken var en regelrett smertens vei å gå på. Jeg innrømmer lett at jeg gråt mang en gang, særlig når jeg gikk opp igjen skjebnen til Anooshe, en afghanskfødt barnebrud som i en periode av sitt korte liv bodde på krisesenter her i Kristiansand, og som da hun bestemte seg for å benytte seg av den grunnleggende menneskeretten det er å skille seg – en utenkelig rettighet for en barnebrud i Afghanistan – ble sluset i sikkerhet av norske myndigheter til nordvestlandet, hvor hun til slutt ble henrettet utenfor Kristiansund tingshus av eksmannen. Denne uken, det vil si nå på torsdag, er det fem år siden denne groteske henrettelsen skjedde på norsk jord. Nettopp Anooshes skjebne har gjort dypt inntrykk på mange i dagens Norge. Og den henvendelsen jeg har fått som har gjort dypest inntrykk på meg, var fra en irakisk kvinne. Hun ble også giftet bort som barn, men i motsetning til Anooshe kom hun seg helskinnet ut av ekteskapet. Denne kvinnen skrev særemne i norsk nå nylig, med utgangspunkt i egne livserfaringer. Hun tok for seg Et dukkehjem av Henrik Ibsen og Men størst av alt er friheten. Hun skrev til karakteren 6.

Jeg gråt også mang en gang mens jeg skrev om tilstandene for de mange muslimske jentene i Frankrikes gettoer, jenter som lever med en terror og frykt i sine daglige liv, mange fullstendig frarøvet grunnleggende rettigheter. I ytterste konsekvens risikerer de å bli drept på de grusomste måter – ved steining og brenning – hvis de tar til seg de frihetsverdiene som Europas demokrati er bygd på.

Jeg gjennomgikk også dype erkjennelser under arbeidet med manuset. Jeg erkjente hvor sårbare våre europeiske demokrati er – demokrati som ikke kom seilende på ei fjøl, og som heller ikke er gitt i gave til evig tid. I dagens Norge og Europa er en ny totalitær ideologi på fremmarsj, islamismen. Europa er kjennetegnet ved åpenhet og tillit – både i offentlige institusjoner og i politikken. Nettopp denne åpenheten og tilliten gir islamistiske grupper et godt spillerom for å utbre sine frihetsfiendtlige tanker og verdier. Vi må være på vakt, vi må ikke være naive og overvurdere vår egen styrke. For islamistiske grupper pågår kampen hver dag. Og de vinner terreng.

En annen erkjennelse er hvor avgjørende kvinneperspektivet er i forhold til integreringen. For kvinnene integrerer barna. Så lenge brede lag av særlig muslimske kvinner isoleres og holdes i uvitenhet om det norske samfunnet og språket, så sier det seg selv at disse mødrenes evne til å ruste barna til å møte det moderne norske samfunnet, er helt marginal. Får vi ikke disse kvinnene ut i samfunnet vårt, som integrerte borgere, så får vi ikke til integrering. Tvert om vil problemene bare akselerere med en marginalisert tredje- og fjerdegenerasjon. På beskostning av enkeltindivids menneskerettigheter, harmoni i samfunnet, demokratiet og velferdsstaten. Dette har regjeringen ved statsråd Bjarne Håkon Hanssen forstått, men dette har dessverre ikke partneren SV tatt inn over seg – et faktum som særlig blir grelt i lys av at partiet profilerer seg som ”det mest humane i klassen” – særlig overfor barn og kvinner.

Men størst av alt er friheten har definitivt gitt meg et faglig gjennombrudd. Det handler blant annet om boken i seg selv som medium for å nå ut med sitt budskap. En bok gir rom for nyanser, for dybde, for bredde, og for provokasjon – for av og til er provokasjon nødvendig for at vi våkner opp fra tornerosesøvnen. Ytringsfriheten er selve livsnerven i demokratibygging. Det sviket av demokratiets livsnerve som utspant seg for åpne kameraer i fjor i regjeringskorridorene da vårt politiske lederskap gjorde knefall for mørkekreftene under Muhammed-balladen, var det største og mest brutale sviket av det norske demokratiet i nyere tid. Vårt lederskap ”underkastet” seg, i frykt for tap av fremtidens oljemilliarder – underkastet seg islamistisk tankegods – islam som nettopp betyr underkastelse. Det var oljen som skulle beskyttes, ikke ytringsfriheten. Underkastelsen kan komme til å koste oss dyrt verdimessig – for jeg spår at det bare er et tidsspørsmål før mer alvorlige problemstillinger tvinges frem av de som står for ren formørkelse, enn noen blyantstreker som karikerer en mann som levde for 1400 år siden. Slik sett var det vår regjering som provoserte alle frihetselskende mennesker i dagens Norge – uansett religiøs bakgrunn – da det virkelig gjaldt. Gjennom Men størst av alt er friheten fikk jeg i det minste mulighet i vidt monn til å sette regjeringens svik og provokasjon på tiltalebenken. For å være helt ærlig så var det en forløsende opplevelse.

Jeg vil avslutte med de ordene som kanskje har gjort dypest inntrykk på meg i mitt voksne liv, det vil si ordene til moren til Theo van Gogh under bisettelsen av ham i 2004. Ved sønnens kiste sa hun: ”Frihet er ikke for redde mennesker.” Hun avsluttet slik: ”Pass godt på fremtiden.”

Summert opp med mine ord: For størst av alt er friheten.
Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2007