| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > SKRIBENTEN > Arkiv > Med islam som tredje hjul på vogna

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Av norske "Marie" (av sikkerhetshensyn er hun anonym)

Jeg er ikke ute etter å svartmale en gruppe mennesker. Jeg er heller ikke så intolerant at jeg mener alle som tilhører et trossamfunn er like som mennesker. Jeg prøver heller ikke å være politisk korrekt for å unngå å tråkke på noens tær. Jeg skriver kun om mine erfaringer og opplevelser om hvordan et parforhold kan fungere der kvinnen er norsk og mannen er muslim.

Erfaringene er basert på egne opplevelser, både i et parforhold med en muslim som jeg har et felles barn med, og erfaringer gjennom jobben min. Jeg har arbeidet med foreldre og barn i over 10 år og har derfor kommet nært inn på foreldre som lever i ”blandingsforhold”. Min personlige erfaring er at når disse to kulturene møtes, kan det bli fatalt. Mitt møte med den muslimske kulturen endte i drapstruslerl og trussel om kidnapping av barnet.

Hvordan fungerer slike parforhold når religionen opptar stor plass, når kjønnsrollene er så ulike og når synet på barn er så ulikt norske forhold? Hva skjer når man ikke blir enig og det ender i samlivsbrudd, og hvordan håndteres et samlivsbrudd?

I islam er ekteskapet det som først og fremst knytter mann og kvinne sammen. Om det er arrangert ekteskap eller tvangsekteskap, er ofte ikke relevant. Min eks-kjæreste og jeg hadde bare kjent hverandre noen få måneder da han nevnte ekteskap første gang. For han var ekteskapet en selvfølgelighet så tidlig i forholdet, det var en måte å sikre seg at forholdet ville vare. Hans syn, i likhet med de fleste muslimer, var at å bo sammen eller få barn sammen før man var gift, var haram (forbudt). Å være forsørger og beskytter er en stor del av den muslimske mannsrollen. Det er et spørsmål om ære, og makter han av ulike grunner ikke være en slik person, vil han miste respekt og hans ære er skadet. I Norge, som i resten av Vesten, er kvinnen ofte sin egen forsørger og beskytter. For en muslimsk mann vil det oppleves som om en norsk kvinne utfordrer hans rolle som mann.

I de fleste muslimske familier er hjemmet kvinnens ansvar. Ønsker hun å gjøre noe utenfor hjemmet, enten det er yrkesrelatert eller fritidsinteresser, så bør det være noe som gjør henne til en bedre troende, i følge islam. Ønsker en norsk kvinne å utdanne seg og det er begrensninger i forhold til hva hun for eksempel skal studere eller hvor hun skal studere, så er det gjerne hun selv som setter eventuelle begrensninger, ikke hennes mann eller kjæreste. Dette gjelder også i forhold til yrkeslivet. I følge islam kan kvinner delta i arbeidslivet, men kun hvis det er nødvendig for å forsørge familien. Hvis en kvinne ønsker å jobbe for å realisere seg selv, så vil dette altså være i strid med islam. I et norsk parforhold er det vanlig at begge jobber, enten av økonomiske årsaker eller for å realisere seg selv, og som regel så utelukker ikke det ene det andre. En muslimsk mann vil føle seg utfordret også i en slik situasjon.

Når det gjelder likestilling, er tankene rundt dette noe ganske annet for muslimer enn det er for nordmenn, uansett kjønn. I islam legges det vekt på at kvinner og menn er like mye verdt, sies det fra mange hold, men det har for eksempel ingenting å gjøre med likestilling i yrkeslivet. I Koranen står det at menn og kvinner har de samme rettighetene, men menn har likevel en viss forrang over kvinnen i verdslige affærer. Dette vil aldri, håper jeg, bli tolerert i Norge eller et annet vestlig land, da det er diskriminerende og det motsatte av likestilling. Vestlige samfunn kan omdefinere og forandre roller etter hvert som samfunnet forandrer seg, både i forhold til yrkesliv og i hjemmet, for å nærme seg likestilling mellom kjønnene. I islam gjøres ikke dette, og likestilling slik vi kjenner det, vil aldri skje, mener jeg.

I norske parforhold er det ikke uvanlig å oppsøke familierådgivningskontorer. I islam blir man rådet til å oppsøke en religiøs leder for hjelp til samlivsproblemer. En norsk kvinne vil ikke oppleve at en religiøs leder, en imam, vil kunne være til hjelp, nettopp fordi religionen ofte er årsaken til konflikten. Dessuten vil en imam heller ikke kunne forstå henne fordi hennes ståsted som norsk kvinne er så ulikt ståstedet for en muslimsk kvinne. Det sies stadig at mange av konfliktene som er i forhold til islam ikke dreier seg om selve religionen, men om en kultur og at dette er den store forskjellen. Ordet kultur stammer fra det latinske ordet cultus, som betyr dyrking av gudene eller et høyere vesen. Kultur er beskyttelse, og med sine ulike mønstre av tro og adferd er religionene de eldste kjente kulturelle systemene vi har til å sikre videreføring av gener og oppfostring av barn.

Om barneoppdragelse sier Profeten Mohammed ”Lek med barna til de er 7 år, oppdra dem mellom 7 og 14 år, og vær deres venn mellom 14 og 21 år.” Dette kan selvsagt ikke tas helt bokstavelig, men erfaringer tilsier at dette i stor grad blir praktisert i muslimske familier. Dette er i klar motsetning til hvordan norske familier oppdrar barna. Norske foreldre har et mer bevisst forhold til oppdragelse. Skulle foreldre ha oppført seg som venner når barnet er i tenårene, så ville det vært mer til skade enn til gagn. Barn trenger grenser, de trenger å vite hvor de har voksne, noe som vil være vanskelig hvis man ikke er først og fremst foreldre.

I en islamsk barneoppdragelse, i likhet med en norsk, er det selvfølgelig viktig at barnet tilegner seg verdier som gjensidig respekt, likeverd, kjærlighet og omsorg. I en norsk familie vil disse verdiene tilegnes blant annet gjennom barnehage og omgang med voksne og barn utenfor familien. I en muslimsk familie vil det i hovedsak være gjennom familielivet barnet tilegner seg disse verdiene. Muslimer velger dessuten ofte å ha barna hjemme fremfor i barnehage. Ringvirkningene av dette vil være en islamsk oppdragelse. Disse verdiene som man ønsker at barnet skal tilegne seg vil i de fleste norske familier ikke være forbundet med religion.

Hva skal barnet hete, Ali eller Ola, Fatima eller Frida? Hvilken religion skal vektlegges, skal barnet døpes eller får de høre Allahs navn i form av bønnerop ved fødselen? Skal barnet få lov til å spise mat som innholder svin? Av erfaring vet jeg at barnet mest sannsynlig vil ha to navn, men det norske navnet vil ikke bli brukt. Islam blir den gjeldende religionen, barnet får ikke lov til å spise mat som innholder svin, og barnet vil ikke bli døpt men høre Allahs navn ved fødselen.

Jeg gjorde det helt klart før barnet ble født at så lenge vi bodde i Norge så skulle navnet være deretter, religion var noe barnet kunne ta stilling til senere i livet, og barnet skulle få lov til å spise mat som innholdt svin. Barnet er også døpt. Jeg tror kvinner i slike parforhold må begynne å sette foten ned, med tanke på hvordan barna opplever slike forbud knyttet til islam. Selv om noen av disse forbudene er relativt ”ufarlige”, vil barnet ofte oppleve å bli holdt utenfor mange situasjoner.

Jeg husker et tilfelle hvor mor var norsk og far muslim. De var i full gang med juleforberedelser i barnehagen, men barnet ville ikke ta så mye del i dette. Jeg spurte om de feiret jul hjemme. Barnet svarte at det gjorde de ikke, men at faren hadde sagt det var greit med en julekalender. Det samme barnet hadde for øvrig et nesten hysterisk forhold til mat fordi barnet var livende redd for at maten skulle innholde svin, det hadde nemlig faren fortalt var farlig.

Å være rollemodeller for barna er en stor del av oppdragelsen. Når kjønnsrollene i islam er så ulike norske forhold er dette med på å vanskeliggjøre barneoppdragelsen i en norskmuslimsk familie. En mor sa til meg en gang at hun ikke kunne bo sammen med barnefaren nettopp på grunn av hva slags rollemodell faren var for barna. Hun ville ikke at barna skulle vokse opp i den tro at kvinnen var den som tok seg av hjemmet og at mannen var en som var på jobb for å tjene penger for å underholde familien, for så å komme hjem å legge seg på sofaen uten å ta del i familielivet.

Det kan paradoksalt nok virke som om islam ofte vil prege en norskmuslimsk familie i større grad enn i en muslimsk familie. Årsaken til dette kan være at far føler han må være strengere og mer bevisst på å holde på sin kultur og religion slik at han kan videreføre det til barnet. Barn må få lov til å være barn, religiøse og kulturelle spørsmål kan barnet ta stilling til når det er i stand til å stille spørsmålene selv.

Samlivsbrudd er vanskelig, og det stor forskjell på hvordan man forholder seg til et samlivsbrudd. Kultur og religion vil ofte gjøre situasjonen vanskeligere. I en norsk familie vil det for eksempel ikke være uvanlig å søke råd og veildning utenfor familien, kanskje også profesjonell hjelp, spesielt for å finne ut av hva som er det beste for barna. I en norskmuslimsk familie vil det være uaktuelt fordi en slik situasjon forventes løst innad i familien. For en norsk kvinne vil fokuset hovedsakelig være på barna, hvordan for eksempel samvær med barn skal løses, at det skal være regelmessighet og stabilitet knyttet til dette, og samarbeid om oppdragelse. En muslimsk mann vil ikke være så oppatt av slike ting, og å ”forhandle” om når han skal se barnet sitt vil nok oppleves som vanskelig for en muslimsk mann. Det er nettopp i slike situasjoner at man ser hva det ofte dreier seg om; nemlig å fortsatt ha en form for kontroll over kvinnen, noe han vil prøve å oppnå gjennom barnet.

Etter mitt forhold tok slutt, prøvde min eks-kjæreste å kontrollere meg, noe han brukte barnet til. Av ulike alvorlige årsaker så var det ikke aktuelt at han fikk ta barnet med seg eller være alene med barnet, og det innebar at han måtte komme hjem til meg for å tilbringe tid med barnet. Han trodde imidlertid at han kunne komme og gå når han ville, og etter hvert ble situasjonen så stressende at jeg opplevde at jeg og barnet ikke fikk ro. Jeg sa da fra om at dette ikke kunne fortsette. Da kom sinnet og truslene. I de tilfeller der en norsk kvinne forlater en muslimsk mann vil han oppleve at han har mistet den respekten han i kraft av være mann har, og følgelig er æren hans svekket. Det egentlige kvinnesynet - og ikke minst: synet på norske kvinner, kommer da klart frem. Jeg har hørt mange muslimske menn si at norske kvinner er bare horer som alltid er ute og fester og ikke tar seg av barna. Et samlivsbrudd i en norskmuslimsk familie vil ofte være brutalt og jeg mener da ikke nødvendigvis fysisk vold. Det kan også være verbal brutalitet, psykisk vold i form av trusler og det å generelt skape en utrygg tilværelse for kvinnen og eventuelt barna.

Det er spesielt en trussel som går igjen, og det er trusselen om at faren skal ta med seg barnet til hans hjemland. En muslimsk mann vet selvfølgelig hvor hardt det rammer en mor å leve med en slik trussel, og er barnet stort nok til å forstå, så rammer det selvfølgelig barnet i like stor grad. Jeg har sett altfor mange eksempler i barnehager hvor barnet konstant må holdes under oppsikt fordi far har truet med å komme og hente barnet. For en muslimsk mann dreier det seg ikke bare om at man går hver sin vei. Det handler om tapt ære, kvinnesyn og religion.

Er religionsforskjeller virkelig så farlig? Det er ingen tvil om at vi har religioner på godt og vondt. Mennesker er villig til å dø og drepe for sin tro. Religioner er systemer som etablerer grenser. Disse grensene kan være fysiske eller det kan være grenser i overført betydning, for eksempel forestillinger og praksiser som skaper og opprettholder identitetsfølelsen hos medlemmene. Hvis grensene blir truet, er trefninger uunngåelige.

Slike trefninger skjer daglig i ulike samfunn i forbindelse med islam. Jeg kan skrive under på at slike trefninger også skjer innad i familier. Islam som tredje hjul på vogna kan ødelegge en familie.

Publisert som "Islam som tredje hjul på vogna" , 10.01.06, Human Rights Service ©
Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00[email protected] © HRS 2002 - 2006