Hege Storhaug, publisert i Dagbladet 10. juni 2007
Nyheten sprakk i NRK Dagsnytt tirsdag morgen. Ap hadde gått på et sviende nederlag. Det blir ingen økt aldersgrense eller krav om tilknytning til Norge for å forebygge tvangsekteskap. Jens Stoltenbergs kapitulasjon for SV kan koste dyrt. Vitnet vi et påbegynt selvmord som fullbyrdes under Stortingsvalget i 2009?
Vi var mange som jublet da Ap manøvrerte inn i regjeringskontorene i 2005. Hvorfor? Fordi Høyres såkalte ”Jern-Erna” hadde sviktet fundamentalt i kampen mot tvangsekteskap og de integreringsødeleggende henteekteskapene. Under ”Jern-Erna” var det fri flyt over grensene våre. Erna var ”Bomulls-Erna” i innvandringspolitikken. Jernet brukte hun på flyktningene. Under valget i 2005 var det derfor kun to partier som viste reell vilje til å legge om innvandringspolitikken; Aps integreringsutvalg foreslo langt på vei å kopiere Danmark, mens FrP gikk nærmest for blåkopi av dansk politikk, med en 24-årsgrense for henting av nye ektefeller og et stramt tilknytningskrav. Hva gikk så galt for Ap? Og hvilke konsekvenser kan det man må kunne kalle et ”fatalt” valg få, da Stoltenberg på oppløpsiden ikke avfeide SVs krav om fortsatt fri flyt og heller prøvde seg på Stortinget for å hente flertall for ny politikk?
Svarene kan ligge i nettopp Danmark. Gjennom 1990-tallet nektet sosialdemokratene å ta inn over seg den virkeligheten befolkningen opplevde: Innvandringen gikk hurtigere og hurtigere, integreringen gikk dårligere og dårligere. Det stadige påfyllet av ny 1. generasjon ved henteekteskap, førte til utvikling av parallelle samfunn. Fellesskapet i befolkningen var i ferd med å splittes opp. Samtidig ble flere og flere rystende historier fra de indre sirklene servert i media; unge kvinner ble frarøvet grunnleggende menneskerettigheter, ja, de fikk en gang ikke velge livspartner. Socialdemokratiet (S) regjerte sammen med Det Radikale Venstre (R), tilsvarende vårt Venstre, den såkalte SR-regjeringen. Det var ingen vilje til å legge om politikken. I 2001 kan man spore en begynnende oppvåkning hos S. Et internt notat ble kjempet frem av ansvarlig statsråd på feltet – en fremskrivning. Den viste at gruppen gifteklare ikke-vestlige ville syvdobles innen 20 år. Prognosen ble satt i sammenheng med (faren for) tvangsekteskap og (hemmende) integrering gjennom henteekteskap. Annen statistikk ble lagt på bordet som viste at inntil 90 prosent i sentrale ikke-vestlige grupper var gift med en av samme opprinnelse. Debatten toppet seg da en undersøkelse viste at 145 tyrkiske menn som kom til landet i 1969/70, i år 2000 nesten hadde tjuedoblet seg til 2 813 personer og at nesten samtlige ekteskap i både 1., 2., og 3.generasjon var henteekteskap. Mens ledelsen i S begynte å vurdere om noe burde gjøres, strittet R kraftig imot. Det ble ingen ny innvandringspolitikk. Folkets tillit til SR-regjeringen var filleristet, og det verdiliberale Venstre og De Konservative overtok skuta etter valget i 2001. En radikalt ny politikk lå på bordet i 2002.
Slik forklarte S tapet selv: ”Vi kom for sent i gang med å ta hånd om utlendingspolitikken”. Og hvorfor det? Fordi ”det var interne forskjellige oppfattelser i regjeringen mellom S og R (…) Det var viktig for oss å holde sammen i regjeringen” (Jyllands-Posten 21.januar 2002).
Først i 2003 kom innrømmelsen fra S-lederen som satt lengst inne: Ja, høy innvandring og god integrering er vanskelig. Innvandringen må ”begrenses” for å kunne ”fokusere på integrering av dem som allerede er her”. Politisk kommentator i Jyllands-Posten formulerte seg slik: ”Man kan si at denne sammenhengen lenge har vært barnelærdom hos det store flertallet i befolkningen. Men hos Socialdemokratiet har det altså vært et så voldsomt stridsspørsmål internt, at partiet konsekvent har søkt å ikke snakke om det. Unnvikelsen og uklarhetene på dette punktet bidrog kraftig til Socialdemokratiets katastrofevalg i november 2001. Men tidene har altså skiftet. Socialdemokratiet vil ikke risikere å tape nok et valg på utlendingspolitikken.” S sluttet seg dermed til de to viktigste elementene i den nye regjeringens politikk, nemlig 24-årsregelen og tilknytningskravet.
Men det hjalp ikke på tilliten hos folket. For R var ikke villige til å fire en millimeter på den gamle politikken. Folket var beroliget etter den nye politikken kom på plass i 2002. Hentingen av nye ektefeller ble halvert, og den nye regjeringen kjørte full gass på integreringen. En stemme til S var en stemme til også R. Og hva ville en ny intern strid i en eventuell SR-regjering kunne munne ut i? Folket tok ikke sjansen på at R fikk trumpet gjennom viljen og igjen dro frem gammel og ubrukelig medisin. Derfor tapte S også ved neste nasjonalvalg.
Store deler av Ap har våknet og material liknende det som kom frem i Danmark i 2001, er på bordet: I sentrale ikke-vestlige grupper henter den store majoriteten ektefelle i opprinnelseslandet. Mønsteret fortsetter hos etterkommerne. Nesten ingen gifter seg utenfor egne etniske rekker. Rystende historier om tvangsekteskap florerer i media. Human Rights Service har også kartlagt innvandringshistorien til flere familier, en av disse er publisert. Stamfaren kom til Norge alene i 1973. Så hentet han kone og 10 barn.
Samtlige barn har etter hvert blitt giftet bort i opprinnelseslandet. Giftemønsteret fortsetter hos etterkommerne, og i 2006 er stamfaren blitt til en storfamilie på over 81 personer. Videre kom dette tallet frem i 2005: Rundt 80 000 barn i alderen 0-19 år har røtter i land der tvangsekteskap er utbredt (3.generasjon ikke medregnet). Prognose tilsier at gruppen øker til over 150 000 i 2015. Hvis tre av fire fortsatt skal hente ektefelle i opprinnelseslandet, kan verken tvangsekteskapsproblematikken eller dårlig integrering feies under teppet - selv ikke i de mest benektende rekkene.
Bjarne Håkon Hanssen nektet i den offentlige debatten å erkjenne det vi tror er ”barnelærdom” for folket nå: Innvandringen ved ekteskap er høy og ødelegger for integreringen. Dagens ”frie flyt” legger dessuten forholdene optimalt til rette for tvangsekteskap. Hvorfor erkjente ikke Hanssen denne enkle logikken? Antakelig fordi å ”begrense innvandring”, er gjort synonymt med fremmedfiendtlighet, og dermed stemples man fort i neste sving som rasist. Det er denne kortslutningen hos særlig SV, som Hanssen skulle tatt et oppgjør med da han selv startet debatten i regjeringen om ny utlendingslov. Det er dagens hovedform for ikke-vestlig innvandring – henting av nye ektefeller – som er ødeleggende for integreringen, som igjen fører til et høyt trygdeforbruk, og som også resulterer i så mange overgrep mot sårbare personer. Vi ønsker mer enn gjerne folk fra alle verdenshjørner velkomne til Norge, men vi ønsker først og fremst at de kommer for å arbeide eller studere. For det er en bærekraftig innvandring.
At verken Stoltenberg eller Hanssen våget å forfekte denne realiteten – som de utmerket godt kjenner til – men regelrett kapitulerte for SVs mangel på virkelighetsorientering, er et oppsiktsvekkende dristig spill, tatt i betraktning hvilke fakta som foreligger om den skadelige hovedformen for ikke-vestlig innvandring. ”Det var viktig for oss å holde sammen i regjeringen,” sa sosialdemokratene i Danmark. Stoltenbergs kapitulasjon for ”å holde sammen” med SV, kan definitivt bli en repetisjonsøvelse av ”danske tilstander”: Brede lag av folket våger ikke å gi sin stemme til Ap i 2009, for kan folket stole på at Ap ikke lar lille SV herje videre med sitt virkelighetsfjerne og destruktive prosjekt?
Les også relaterte saker
|