| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Integrering > Våkner Europa?

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Av Bruce Bawer. Innlegg på seminar om religionsfrihet og ytringsfrihet i København 11. november 2006.

Jeg skal begynne med et par grunnleggende fakta. Først, den vestlige verden er i en krig med islamister både inne i og utenfor Vesten som søker å styrte demokratier og pålegge dem sharialoven. De tror de er forpliktet til å gjøre dette fordi Vestens friheter krenker gud og også krenker de muslimene som er bosatt i Vesten. Som islameksperten Bernard Lewis sier, ”Det som virkelig er ondt og uakseptabelt [for fundamentalistiske muslimer] er de vantros herredømme over de sanne troende”.

Samtidig blir de sanne troende en større og større andel av Vest-Europas befolkning. Selv om de fleste av disse ikke er islamister eller terrorister, deler en betydelig prosentdel av dem islamistenes meninger om vestlige friheter. For noen måneder siden viste meningsmålinger at 40 prosent av muslimer i Storbritannia ønsker sharialoven der, at 70 prosent nekter å fordømme selvmordsbombere og at to tredjedeler avviser ytringsfriheten. I europeiske storbyer kan man regne med at titusener av muslimer vil stille opp for en protest mot demokratiet eller ytringsfriheten eller krigen mot terror, men da det ble arrangert et fakkeltog i Oslo for et par år siden hvor muslimer kunne vise motstand mot terror, dukket det opp bare 50 muslimer av de 60 eller 70.000 som bor i hovedstaden.

Idet muslimer i Europa formerer seg fort, blir deres ledere mer og mer dristige i å fordømme europeeres utøvelse av deres ytringsfrihet og å kreve at den friheten begrenses. Det er dessuten ikke tilfeldig at de har siktet inn mot ytringsfriheten. Hvis man tross alt kan tvinge et samfunn til å tie stille om visse ting, så er samfunnet halvveis erobret.

I denne kampen mot ytringsfriheten var drapet på Theo van Gogh en milepæl. Mange muslimske ledere i Europa følte seg tvunget til å fordømme mordet, men tilførte at de ”forsto” det. De fleste politikerne, byråkratene, professorene, journalistene, forfatterne, kunstnerne og intellektuelle som utgjør Europas styrende elite, og som skal være Vestens voktere og forsvarere, burde ha gått i bresjen for ytringsfriheten. Isteden tok mange av dem avstand fra den avdøde van Gogh. Vi hørte at han var vulgær og at filmen var følelsesløs – som om en undertrykkende ideologi fortjente mer hensyn enn kvinnene den undertrykker. Van Goghs morder oppnådde kort sagt sitt mål. Selvsensur spredte seg. Samme skjedde et år senere under karikaturstriden. Det var noen få som viste solidaritet med tegnerne, men stort sett erklærte Europas elite at tegningene var, ja, vulgære og følelsesløse.

Hvis eliten har vært rask til å fordømme ytringer og begå selvsensur så skyldes det at de er gode multikulturalister. De har lært å være ettergivende overfor andre kulturers verste sider og å bagatellisere Vestens høyeste prestasjoner og mest dyrebare friheter. I dette henseende danner de en stor kontrast til Europas fundamentalistiske muslimske ledere. Sistnevnte blir rutinemessig skildret som delikate drivhusblomster som er lett såret av et uvennlig ord. Tvert imot. De er sterke og målrettede og vet hva de tror og står for – hva de setter stor pris på og hva de avskyr – og de er fast bestemte på å ikke kompromisse. De er ikke relativister. De er ikke multikulturalister. De har et mål og en visjon og en besluttsomhet som Europas elite i stor grad mangler, og deres forsøk å forvandle Europa har satt Europas besluttsomhet på prøve, hovedsakelig på ytringsfrihetens slagmark.

Min bok – som kom ut i februar – heter While Europe Slept, ”Mens Europa Sov”. Tittelen sikter selvfølgelig til at vesteuropeere, og særlig den europeiske eliten, i mange år har sett bort fra at Europa forandrer seg drastisk og at dens friheter står i fare. Terrorangrepene i New York, Madrid og London, Van Gogh-drapet, karikaturstriden osv har jo ført til økt oppmerksomhet rundt terrorisme og integreringsspørsmål, men man hører fremdeles at terroristene har kapret en fredelig og kjærlig religion, at nesten alle muslimer i Europa elsker demokratiet og forakter terrorismen, og at de meget få som sympatiserer med terroristene bare gjør det pga europeisk rasisme, fremmedfiendtlighet og ufølsomhet. Den som kan tro på disse påstandene i året 2006 sover jo dypt. Men i de siste ukene har man hørt fra mange hold at den sovende Europa våkner.
11. oktober ble det skrevet i NY Times eksempelvis at ”Europa synes å krysse en usynlig linje….Flere personer i den politiske hovedstrømmen hevder at islam ikke kan forenes med europeiske verdier.” 3. oktober påsto Dagbladet at den norske debatten har blitt forandret av en rekke såkalte ”nykonservative” som har talt saken for vestlige friheter. Og i en anmeldelse av en bok skrevet av en av de ”nykonservative” kunne man lese at ”Noe er helt klart på gang, både i Norge og over hele Europa.”

Noe er helt sikkert på gang. Og det som er på gang er at det nå endelig er underveis en virkelig debatt. Begivenheter har gjort det vanskeligere for offentlige skikkelser å ikke ta parti. Noen få av dem har stått frem og forsvart ytringsfriheten i klare ordelag. Samtidig har andre blitt mer høymælte og sofistikerte i sine argumenter for kompromiss og ettergivenhet. Mange som i årevis har rost ”dialog” med radikale imamer som avviser frihet og integrering, viser seg å være mindre enn begeistret over dialog med dem som kritiserer imamene og forsvarer friheten. Man blir fortalt at en slik debatt er farlig. 23. okt. påsto Reuters for eksempel at en ny, mer åpen drøfting av integrering ”risikerer å isolere disse minoritetene videre istedenfor å integrere dem”. Man skader altså muslimsk integrering når man åpent innrømmer at den integreringen har vært en fiasko. Mange av de som forsvarer radikale muslimske ledere i Europa har trappet opp sin demonisering av mennesker som Ayaan Hirsi Ali og Norges Hege Storhaug. Ifølge dem er det disse budbringerne som skaper problemene. Hvis bare de ville holde kjeft så skulle alle problemene forsvinne.

Våkner Europa? I hele Vest-Europa er det kun én regjeringssjef som definitivt er helt våken. Danmarks statsminister er unntagelsen som bekrefter regelen. Angela Merkel imponerer riktignok: etter at en forestilling av Idomeneo ble avlyst i Berlin fordi den bød på en rekvisitt som skulle være Muhammeds hode og produsentene fryktet gjengjeldelse, insisterte hun på at operaen blir iscenesatt. Så er det Tony Blair. Han har jo ansvar for at Iqbal Sacranie, som støttet fatwaen mot Salman Rushdie, ble slått til ridder i fjor. Likevel insisterer Blair nå på at islam må avfinne seg med den moderne verden og dens friheter. Bedre seint enn aldri, antar jeg, selv om Blair snart blir pensjonist.

I alle fall er disse som sagt unntagelser. Mer typisk er Piet Hein Donner, justisministeren i Nederland, som for et par måneder siden sa at om majoriteten av velgerne ønsket å innføre sharialov i Nederland – hvor muslimer snart blir et flertall i storbyene – så måtte han akseptere det, fordi ”det ville være en vanære å si: ‘Det er ikke tillatt!’” Hva angår Sverige har ting ikke endret seg under den nye borgerlige regjeringen, som har sagt opp en ambassadepraktikant fordi han tilhørte Sverigedemokratene og hadde kritisert landets innvandringspolitikk. For meg er den herskende mentaliteten blant Vest-Europas elite best symbolisert av en gestus som Hege Storhaug beskriver i sin nye bok. I 2004 hilste Norges daværende integreringsminister, Erna Solberg, på en pakistansk islamist i regjeringens kontor ved å legge en hånd inntil brystet og bukke, ”slik en islamist forventer at en kvinne hilser ham”. Det er ingen tvil om at Solberg ville gjøre akkurat det samme i dag. Og i dette henseende er hun altfor representativ. Hun er én av mange som fremdeles tror de skal vinne islamistiske hjerter slik. Isteden avler de forakt, fordi de blir oppfattet som redde sveklinger uten tro, overbevisning eller selvrespekt. Man kan tross alt ikke forvente at en utlending eller en innvandrer vil respektere ens kultur hvis man viser at man ikke respekterer den selv.

Våkner Europa? I maktens korridorer vokser tendensen til å begrense friheten ved lov. I Norge er krenkende uttalelser om religion nå forbudt, og man er skyldig inntil det motsatte er bevist. I Belgia, som har en lignende lov, ble en blogger nylig tvunget til å fjerne en angivelig rasistisk tekst fra sin webside. I oktober ble en spansk blogger tiltalt for å ha støttet Israel og motsatt seg palestinerne. Frankrike har ikke enda en lov mot religionskritikk, men siden 46 prosent av franskmenn er imot all kritikk av religion så er en slik lov kanskje ikke langt borte. I mellomtiden har det franske parlamentet vedtatt en ny lov som forbyr benektelsen av at tyrkerne begikk folkemord mot armenerne i 1915. En av lovforslagets tilhengere i parlamentet forklarte at ”Ytringsfriheten ender når et folks erindringer blir misbrukt og deres følelser blir såret av løgner.” Man finner alltid en god grunn til å innskrenke ytringsfriheten.

Den stigende tendensen mot sensur rammer altså ikke bare de som skriver om islam eller tegner Muhammed. I Norge ble en mann nylig dømt for jødehets pga et sitat i en avis. Selv synes jeg at det ikke bør være ulovlig i et demokrati å uttrykke hat for en gruppe eller til og med å benekte at Hitler drepte 6 millioner jøder, fordi man derved ikke fjerner fordom, dumhet eller uvitenhet fra samfunnet. Men ettersom det muslimske samfunn er smittet av et kraftig jødehat, som er årsaken til at hyppigheten av antisemittiske overfall stadig stiger i Europa, er det ironisk at den som ble dømt for jødehets ikke var en mektig imam men en marginal, ynkelig eldre høyreekstremist.

Der er ikke bare Norge som har vært selektiv i sin rettsforfølging av ytring. I Storbritannia, hvor imamer fortsetter å preke hellig krig uten å bli arrestert, ble en skolepike nylig tiltalt for rasisme fordi hun sa hun ikke kunne kommunisere med en gruppe pakistanske elever som ikke snakket engelsk. Britiske politimenn beskytter islamister når de roper i gatene på drapet på Bush og Blair, men en engelskmann ble nylig dømt for å ha hengt ut en fane som ropte på islamistenes død.

Så er det Muhammed al-Dura-saken. I året 2000 sendte France 2 en forfalsket filmrapport om en palestinsk gutt som skal ha blitt drept av israelske soldater. Det var ren antiisraelsk propaganda. Da en journalist skrev om bedraget anla France 2 en injuriesak. For ca. en måned siden, i en kjennelse som var like skammelig som Dreyfus-domfellelsen, vant saksøkeren. Budskapet fra både nyhetsorganet og rettsvesenet var klart: ”gode” løgner blir tillatt; ”slemme” sannheter blir straffet. Det som også er foraktelig her er at de fleste franske medier ikke meldte om rettssaken mens den var på gang, men kjennelsen ble slått stort opp på første sidene. Det var klart at journalistene flest var mindre interesserte i å dekke saken enn i å dekke sine kollegaer.

Det er jo våkne journalister i Europa. Nylig sendte Norges TV2 eksempelvis en utrolig oppriktig dokumentar om norske politikeres og medias forræderi mot ytringsfriheten under karikaturstriden. Men de fleste reportasjer om saker som angår islam er nesten konsekvent tendensiøse, utvelgende og preget av en omfattende selvsensur. Jeg hadde f.eks. lest om den aktuelle bølgen av vold i Paris i flere uker før massemediene utenfor Frankrike begynte å komme med korte fremstillinger hvor de pyntet på sannheten. Det har skjedd en rekke andre tumulter i Europa som meget få har hørt om. Nylig var det flere dagers voldsomme opprør i Windsor i Storbritannia. I Amsterdam den 20. oktober gikk en gruppe ungdommer til angrep mot en buss med kjemisk sprengstoff. Antwerp som Paris har begynt å bli utsatt for gateopptøyer. Osv. Men massemediene er stort sett tause.

BBC sjokkerte mange da de innrømte forrige måned at deres nyhetssendinger var ensidige, særlig ift islam. På et møte bebreidet erfarne korrespondenter sin arbeidsgiver for dens ”kulturelt liberale partiskhet”. Til tross for denne mea culpa har BBC samtidig brukt masse penger i et forsøk på å undertrykke en rapport som kritiserer den pro-palestinske og anti-israelske skjevheten av korporasjonens midtøstendekning.
Gudskjelov for Nettet. Jeg skjelver ved tanken på alt som har skjedd de siste årene som jeg aldri ville ha visst om uten det. Bloggerne har i noen tilfeller meldt om ting som massemediene har forbigått, og i andre tilfeller pekt på utelatelser og fordreininger i massemediedekningen. Ofte har massemediene følt seg tvunget av bloggere til å være oppmerksom overfor saker som de ellers hadde ignorert. Bloggnettverket er en fantastisk måte å spre nyhetene på. Hvis en viktig begivenhet bare har blitt meldt om i én obskur lokalavis, så vil en blogger et sted ha skrevet om den, og andre bloggere vil ha linket til ham, osv., slik at nyheten blir videreført til blogglesere verden rundt. Hvis Europa blir reddet så vil det skyldes Nettet.

Sensur og selvsensur har dessverre blitt en vane ikke bare for nyhetsmediene men for et økende antall skribenter og forlag, filmskapere og produsenter, kunstnere og kunstinstitusjoner.

Ved universitetene har sensur ikke bare blitt utøvd, men teoretisert om og hevet høyt som en prinsippsak. Etter at en etterretningsekspert nylig advarte at terrororganisasjoner prøver å rekruttere studenter ved universiteter i Storbritannia, ble han utskjelt av den britiske undervisningssektoren og truet med søksmål. For noen uker siden offentliggjorde to statsforskningsråd i Storbritannia som skulle etterforske islamistiske grupper at de hadde trukket seg ut av prosjektet til dels fordi de fryktet islamistene, og til dels fordi de fryktet sine kollegaer, som ville betrakte dem som kollaboratører i et antimuslimsk tiltak.

Ved universitetene er ytringsfriheten ofte brukt som grunn til å skaffe islamister og deres forsvarere et forum, mens de som kritiserer islam blir nektet å slippe til på talerstolen fordi universitetet skal være en ”trygg sone” for alle grupper. I oktober ble eksempelvis medlemmer av terroristgrupper invitert til å debattere terrorisme ved Trinity College i Dublin med muslimer som motsetter seg terror. Arrangøren forklarte at det var ”to gyldige sider” i saken. Men han hadde selvfølgelig ikke invitert noen som mente at islam selv var en del av problemet. Poenget er tydelig: støtte til terror er gyldig; islamkritikk er ikke.

Vi lever i en tid der radikale muslimer svarer på ytring med vold, og vestlige politikere og media legger skylden på den som snakket, skrev eller tegnet, ikke den som begikk volden. Da muslimer verden rundt reagerte på pavens sitering av en bysantinsk islamkritiker med hærverk og mord, ble paven beskyldt overalt. ”Hva paven gjorde var veldig uklokt og unødvendig”, sa et medlem at det europeiske parlamentet. En foreleser i filosofi ved Oxford skrev om de ”enorme muligheter for skade som kunne strømme ut av noen få ukloke kommentarer av paven”. Og New York Times anklaget paven for å ha ”sådd smerte” og “oppmuntret uenighet mellom kristne og muslimer….Han må komme med en dyp og overbevisende unnskyldning og derved bevise at ord også kan helbrede”.

I denne ikke-så-modige nye verden tas det da for gitt at det er umoralsk ikke å la seg bringe til taushet av muligheten for opprør og vold. Det forutsettes at bare en tosk ville ofre sikkerhet i frihetens navn og at det “kloke” er å gi opp ytringsfriheten for å forsikre trygghet.

Ja, ikke bare klok, men tapper. Da den norske redaktøren Vebjørn Selbekk omsider ba om unnskyldning for å ha gjengitt Jyllands-Posten-tegningene, sa Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre at dette beviste hans ”integritet og mot”. I en lederartikkel i den britiske avisen Independent, som feiret en påstått ”ny følsomhet” – dvs. en ny selvsensur – som ”utvikler seg på mange kanter”, ble filosofilæreren Robert Redekers kronikk om islam, som sto i Le Figaro 19. september, kalt ”motbydelig” og ”unødvendig anstøtelig”. Det er altså galt å skrive fornærmende sannheter om islam, men greit å skrive fornærmende om den som har skrevet de sannhetene om islam. Poenget er altså at hvis en sannhet muligens er krenkende så må den dumpes i hukommelseshullet. Når slik tenkning råder kan man knapt tviler på at ”krenkende” fakta i historiebøker før eller siden blir fjernet. Eller at europeiske skolebøker snart ligner på skolebøker i den islamske verden, som gjennomgripende fordreier kjensgjerningene.

Slike ting kan synes å være unngåelige, fordi en påtatt ”respekt” nå prioriteres over en virkelig frihet. Da filosofilæreren Redeker fikk dødstrusler som svar på sin kronikk om islam, kalte statsministeren Dominique de Villepin truslene ”uakseptable”, men føyde til at “alle har retten til å uttrykke sine synspunkter fritt – samtidig som de respekterer andre, selvfølgelig.” Dette er en ny regel i demokratisk sammenheng – at man må respektere alle. Villepin sa at lærepengen i Redeker-saken var ”hvor vaktsomme vi må være for å sørge for at mennesker fullt respekterer hverandre i vårt samfunn”. Ikke et ord om friheten. Den franske utdanningsministeren erklærte ”solidaritet” med Redeker, men rådet at ”en offentlig arbeidstager må vise forsiktighet og moderasjon under alle omstendigheter”. Også Pierre Rousselin, sjefredaktøren i Le Figaro, lovet “solidaritet” med Redeker, men senere ba om unnskyldning på Al-Jazeera. Solidariteten er ikke hva den pleide å være. Det er selvsagt ikke “respekt” heller. Den “respekten” som kreves av myndighetene i slike tilfeller er faktisk ikke respekt i det hele tatt, fordi respekt gis fritt og må fortjenes. Når de sier “respekt” så mener de underkastelse.

Det finnes andre ord i det nye ordforrådet. Nå er de som forsvarer friheten eksempelvis stemplet som ”fundamentalister” og ”ekstremister”. Da karikaturstriden spredte seg til Norge sa ledende politikere at både redaktør Selbekk, som trykte karikaturene, og de som truet å drepe ham var på en lik måte ”ekstremister”. Timothy Garton Ash, professor i europeiske studier ved Oxford, hyller sin Oxford-kollega Tariq Ramadan, som nekter å fordømme at kvinner som ikke avlyder blir steinet til døde, men samtidig beskriver Garton Ash Ayaan Hirsi Ali nedlatende som en ”litt simplistisk opplysningstidensfundamentalist”. Independent-redaktørene påstår at de spenningene over bl.a. Redekers kronikk, den avlyste Mozart-operaen og pavens sitering ikke har noe med ytringsfriheten å gjøre, men ”et sammenstøt mellom religiøse og sekulære fundamentalister.”

Et slik ordbruk er problematisk på flere fronter. Ved å kalle Hirsi Ali en ”fundamentalist” sidestiller man en modig frihetsforsvarer med patriarker som mener at homofile og voldtektsofre må henrettes, som tvinger deres døtre til å gifte seg og som er klare til å drepe dem om de ikke adlyder. Selv om denne sidestillingen er motbydelig, er det retorisk nyttig å kunne hevde at en er et fornuftig vesen som står mellom ufornuftige ytterligheter – Osama her, og Hirsi Ali der.

Dessuten er det fundamentalt galt å kalle en tilhenger av ytringsfriheten en fundamentalist. En fundamentalist hevder per definisjon å ha funnet den øverste sannheten i et eller annet tankesystem, enten en religion som kristendommen eller islam eller en sekulær ideologi som marxisme eller nazisme. Det å støtte ytringsfriheten – dvs. å støtte en fri utveksling av meninger – er uforenlig med en slik overbevisning. For fundamentalisten er ytringsfriheten ikke et middel som kan bidra til forståelse av en virkelighet som ingen av oss fatter i sin helhet, men en trussel mot den perfekte sannheten han allerede er i besittelse av.
For noen kritikere av ytringsfriheten er ordene ”fundamentalist” og ”ekstremist” ikke sterke nok. Redaktørene av Independent stempler den som hever én rettighet over alle andre rettigheter som en ’single-issue fanatic’” – dvs. en fanatiker som er opptatt med en enkelt sak. Man skulle forvente at ordet ”fanatiker” blir forbeholdt noen som sprenger ambassader i luften. Men, nei, den samme medieeliten som nekter å kalle terrorister for terrorister, kaller frihetsforsvarere ”fanatikere”.

Derfor var Somerset Maugham en ”single-issue fanatic” da han skrev at en nasjon som setter større pris på noe annet enn sin frihet vil tape den. Derfor var George Orwell en ”single-issue fanatic” da han skrev at ”Hvis friheten betyr noe som helst så betyr den retten til å fortelle mennesker det de ikke ønsker å høre”.
EU begriper ikke dette. Heller ikke FN gjør det. Begge ønsker bl.a. at Nettet, som nå styres av USA uten sensur, skal ”internasjonaliseres” – og sensureres. FNs alarmerende stilling kom klart frem på et nylig FN-forum hvor karikaturtegnere fra hele verden drøftet ytringsfriheten. I en såkalt ”oppsummering” av diskusjonen sa FNs undergeneralsekretær Shashi Tharoor at deltagerne hadde ropt på selvsensur og hadde insistert på at ”en riktig balanse…må finnes” mellom frihet og kulturell innlevelse. Dette var en ren løgn. De hadde faktisk beklaget mangelen på ytringsfriheten i flere land, særlig muslimske land. Punktum. Det Tharoor bidro med var ikke en oppsummering men FN-linjen. Det var foruroligende å forestille seg hva FN kunne gjøre med Vestens friheter hvis de hadde myndigheten.

Det er ett tema som omringes av en spesielt illevarslende stillhet. Nemlig det faktum at europeiske jøder blir mer og mer sjikanert og overfalt. For to år siden konkluderte en offisiell rapport av Frankrikes utdanningsdepartement at ”jødiske barn ikke lenger kan få en utdannelse” i Frankrike pga muslimske barn som trakasserer dem. Rapporten var så oppsiktsvekkende at myndighetene holdt den tilbake. Den ble imidlertid lekket på Nettet og jeg skrev om den i boka mi. Kort etter at boka kom ut fikk jeg en e-post fra en amerikansk utenlandskorrespondent som er stasjonert i Paris. Han hadde lest om den franske rapporten i boka mi, og spurte om jeg kunne skaffe ham et eksemplar. Jeg var sjokkert over å innse at han aldri hadde sett rapporten. Jeg sendte ham lenken. Det var flere måneder siden. Han har ikke skrevet om den enda. Mer enn 2 år etter at rapporten ble lekket har jeg faktisk ikke sett en eneste betydelig omtale om den i en vestlig publikasjon.

En annen lang rapport kom ut i 2003. Den gjaldt antisemittisme i Europa og ble bestilt av EU. Stort sett fortalte rapporten sannheten om at det er unge muslimske menn som begår størstedelen av handlingene mot jøder i Europa. Men det hadde klart vært et systematisk forsøk på å dempe innvirkningen så mye som mulig. Det skandaløse var at den offisielle pressemeldingen og den offisielle oppsummeringen begravde sannheten og la vekt på høyreekstremisters rolle i jødehets, som i virkeligheten er relativt ubetydelig. Med få unntak ignorerte mediene rapporten selv og gjentok isteden fordreiningene som ble presentert i disse kortere dokumentene.

Det er flere i mediene som ikke bare tier stille om mishandlingen av jøder, men som også hevder at jøder er dagens nazister. Blant de skyldige er den norske karikaturtegneren Finn Graff. En av Graffs tegninger viser den israelske statsministeren Ehud Olmert som dødsleirkommandant. Tidligere i år sa Graff offentlig at han hadde bestemt seg for å ikke utgi tegninger som kunne krenke muslimer, og innrømte at grunnen var ren frykt. Men han er ikke redd for å sidestille jøder og nazister, nettopp fordi jøder ikke er nazister.
Våkner Europa? Noen vanlige borgere gjør det. Men langt fra alle: i mange europeiske land mener et flertall at den største faren i verden i dag er USA. Nederlendere ble vekket av Pim Fortuyn, Theo van Gogh og Ayaan Hirsi Ali, men i det kommende valget der kommer de nok til å avvise partiet hvis leder tenker å ta fatt i integreringsproblemer. En nederlandsk blogger skrev for noen dager siden at ”forsøkene på å regulere og kontrollere ytring, kvele debatt og rense historien” i Nederland ”bare har vokst i intensitet siden den skjebnesvangre dagen” da Theo van Gogh ble drept. Slik er det i hele Vest-Europa, er jeg redd. Selv om enkelte innflytelsesrike personer avfinner seg med det faktum at friheten trues, sover den størstedelen av eliten dypt. Eller kanskje er det mer korrekt å si at mange av Europas makthavere ligger helt våkne med øyne lukket, bevisste på at ytringsfriheten er i fare men skremmende klare til å la den kveles for sikkerhetens skyld. Når jeg tenker på slikt blir jeg minnet på hva Benjamin Franklin engang sa: ”De som kan ofre livsviktig frihet for å erverve litt midlertidig sikkerhet fortjener verken friheten eller sikkerheten”
Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2006