Innvandring

”In kindness, I see weakness”

Religionshistoriker Hanne Nabintu Herland og HRS har hatt en meningsutveksling på e-post den siste tiden om kulturkløften mellom deler av ikke-vestlige innvandrergrupper og den norske kulturen. Et eksempel vi dro frem for Nabintu Herland er hvordan forhold til sannhet og løgner synes å være grunnlag for konflikter. Vår påstand gjennom konkret erfaring med enkeltindivid, er eksempelvis hvordan ens mildhet, åpenhet , sjenerøsitet og tillitsbaserte måte å møte individ på, plutselig en dag blir til det som kan se ut å være en uforklarlig rekyl, der løgner om stort så vel som smått serveres automatisk. Ayaan Hirsi Ali er blant annet inne på dette i en av bøkene sine. Vi utfordret Nabintu Herland til å skrive en kronikk for rights.no som kanskje kan oppklare det vi mener er en av de største kulturkløftene i samfunnet vårt etter at innvandringen skjøt fart.

Hege Storhaug, HRS

Å bli tatt i løgn, er noe av det mest skammelige som kan skje. Dette har vi fått inn med morsmelken. Uansett hvor ubehaglig sannheten er, og konsekvensene som kan komme, må sannheten fortelles. Folk vi tar i løgn, bryter vi som regel kontakten med. Tillit, ærlighet, sjenerøsitet, og individuelt ansvar er menneskelige nøkler i Norge og Europa. Eller det var slik. Gjennom en del møter med enkeltpersoner med ikke-vestlig bakgrunn, særlig muslimsk bakgrunn, er erfaringen denne: Åpenbare løgner benektes, løgner konstrueres, den tilliten, mildheten og sjenerøsiteten man utviser, kan med ett bli brukt mot deg rått og skruppelløst. Ofte av årsaker man aldri helt forstår, annet enn at det handler om at den andre har gjort noe personen vet er uakseptabelt. Vi har opplevd dette smertelig flere ganger, og da vi leste boken til Ayaan Hirsi Ali, Krev din rett! (2006), falt noen brikker på plass. Hirsi Ali forklarer et utslag av den strenge æreskulturen slik: rammene for hva som er tillatt og forbudt er svært strenge, det samme er straffen for å begå det forbudte. Barna vokser opp med en mor de ser skjuler seg og lyger hvis hun har gjort noe ”galt” – for å unnslippe straff. Slik internaliserer barna løgn og hemmelighold. Løgn fremsettes på autopilot.

Hanne Nabintu Herland, som selv vokste opp i Kongo hvor den harde ”jungelloven” var rådende, repliserte på Hirsi Ali sin utlegging, og våre erfaringer med hvordan mildhet, tillit og sjenerøsitet med ett resulterer i et regelrett skruppelløst bakholdsangrep, med å sitere et afrikansk ordtak: ”In kindness, I see weakness.” Dette tankevekkende ordtaket utløste at vi utfordret henne til å skrive en kronikk for oss. Nabintu Herland tok utfordringen på strak arm. Den norske ”snillisme” er blitt vår samfunnsfiende, mener Nabintu Herland, som gjennom sitt virke som tolk har et unikt innsyn i barnevernsaker og asylsaker – der løgner florerer. Vår godhet har skapt et raseapartheid, skriver Nabintu Herland.

Når vennlighet tolkes som svakhet – om snillisme som samfunnsfiende

Av Hanne Nabintu Herland, for HRS

Som født og oppvokst i Afrika sør for Sahara, vet jeg mye om kulturkollisjoner. Da jeg kom til Norge alene som 19-åring, føltes møtet med landet frustrerende. Jeg frøs meg igjennom den første vinteren nesten uten oppvarming, fordi ingen hadde forklart hvordan man satte på strømmen. Da jeg begynte på universitetet, kjøpte jeg en pelskåpe, intetanende om at det fantes andre vinterklesplagg. Jeg lengtet tilbake til Congo, landet som det siste tiåret har vært borgerkrigsherjet med over 5.7 millioner døde som et resultat av den nasjonale elitens udugelige lederskap. Mange jeg vokste opp med er drept. Da jeg bodde i landet var det et hardt militærdiktatur hvor kriminelle ble hengt på torgene. Den som ble tatt med narkotika, kom ofte ikke levende fra politiavhøret. Volden var betydelig i et ustabilt samfunn preget av nådeløs brutalitet.

De ti buds effekt på den europeiske kultur kan ikke overvurderes, påpeker historikeren Robert Palmer. For hvor hadde Vesten vært uten den kristne humanetikken som la grunnlaget for en stabil stat og kapitalismens fremvekst? Sosiologen Max Weber har forklart hvor avgjørende protestantiske idealer, som hardt arbeid, ærlighet, sparing og reinvestering, var for utviklingen av det etter hvert velstående og stolte Europa. I mitt barndoms Congo var de ti buds etikk fullstendig fremmed. Et av de sterkeste minnene er synet av soldater med skarpladde våpen. I 1961 ble ti italienske piloter tatt til fange i Kindu, Vest-Kivu. De ble drept, partert og spist. Kjøttet deres ble solgt på markedet. Et annet skjellsettende minne er da et småfly forsvant i jungelen. Det ble senere funnet hengende i et tre. Den belgiske flygerens kropp var fortsatt i vraket, men hodejegere hadde tatt skalpen hans. I oppveksten flyktet vi hals over hode ved flere anledninger. Jeg husker lik hauget opp langs veien.

Jeg møtte en av disse paramilitære igjen på et asylmottak i Oslo, en av flere som kom til landet. Krigen i Congo hadde snudd. Som en del av eliten hadde han penger til å betale menneskesmuglere som fraktet ham til Norge, det myke landet som lenge har vært kjent for å betale lønninger inn på konto (les stønad) og gratis husrom (les kommunale leiligheter) til enhver som ikke arbeider. Norge har som kjent utviklet seg fra å være ansvars- og arbeidsorientert til å bli rettighets- og stønadsfokusert. Møtet med ham ble ubehagelig fordi jeg kjente til gruppens overgrep mot sivilbefolkningen. Han løy seg til opphold. Uventet nok ble språk jeg behersket nyttig, da smuglerruten med narkotika fra Sør-Amerika gikk via Afrika til Norge. Så kom folkemordet i Rwanda. Mange løy og sa de kom fra konfliktsonen, men swahili-dialekten avslørte at de var fra Kenya og Tanzania.

Dette ble mitt neste kultursjokk. Jeg var tilstede under utallelige identitetsavhør, der asylsøkeren hårdnakket påsto at han verken husket sitt eget navn, sin fars eller mors. Ei heller husket han hvor han kom fra, annet enn den ”rwandesiske” landsbyen, som jeg som tolk visste var en fredelig by i Tanzania. Norsk vennlighet ble igjen og igjen tolket som svakhet. Og hvem kan klandre norsk politi som har beskjed fra høyeste hold om å smile pent? Hvordan kan de vite hvor Mbujimaji, Rowenzori eller Bukavu ligger? Asylsøknader stappet med løgn ble levert til UDI og opphold innvilget i Norge. Inntrykket ble befestet: nordmenn er nyttige idioter. Det er veldokumentert hvordan menneskesmuglere arbeider. De sender kunder som har betalt klekkelige summer til Europa med falsk identitet, med klar beskjed om å spille krigstraumatisert. Å havne i norske fengsler er dessuten som å komme til et luksushotell. Etter endt soning og ved utvisning fra landet, får man med seg dagpengebeløp nok til å kjøpe seg store hus i Kenya. Arbeidet med denne type saker i politi og personopplysnings sensitive innstanser er taushetsbelagt. Det samme gjelder domstolene og barnevernet, fagfelt jeg har arbeidet med i en årrekke. Tidvis er taushetskravet beklagelig, da det legges lokk på skrikende kritikkverdige forhold. Frykten for å bli stemplet som fremmedfiendtlig og rasist gjør at alvorlige utfordringer holdes stilltiende unna offentligheten.

Mitt neste kultursjokk inntraff da det gikk opp for meg hvem som effektivt hindrer utvikling til det bedre: myndighetene. Politiet ønsker løsning. Barnevernspedagoger er desperate etter råd og retten til å sette grenser, men man blir beordret til å holde kjeft av urnaive teoretikere med mastergrader i kulturforståelse, som sitter i departementene og konsekvent nedgraderer sin norske kultur. Her utvises den fordummende snillismen som stakkarsliggjør ikke-vestlige, dog intetanende om hvor kynisk norsk godtroenhet ofte utnyttes. Mer enn noen gang er det avgjørende å ta et oppgjør med multikulturalismen, metoden som innebærer en rasebestemt forskjellsbehandling og som mener at man bør sette tilside egne kulturidealer i møte med ikke-vestlige. Tankegangen har bidratt til fremveksten av et rasesegregert samfunn og en ny form for apartheid der innflyttere danner en stønadsavhengig underklasse. Amal Adens historie har mer for seg enn de fleste tror. Ayaan Hirsi Alis likeledes. En rekke forhold er så graverende at det er en skandale at holdningene ikke endres, men i Norge gjelder den milde Kardemommelov som ikke biter på de som er vant til den harde jungellov. Man fostrer frem det verste i folk, heller enn å sette seg i respekt. Politisk korrekthet bidrar slik til videreføringen av integreringstragedien og blir den reelle samfunnsfienden. Tradisjonell norsk kultur undertrykkes, til befolkningens frustrasjon.

De ansvarlige er ledere som politidirektør Ingelin Killengreen og justisminister Knut Storberget. Disse følger ideologiske utopier og håper at kulturforskjellene skal forsvinne av seg selv bare nordmenn er ettergivende lenge nok. Killengreens myke linje i styringen av politiet er et godt eksempel på den totale mangel på selvinnsikt. Til og med tusenvis av politifolk i protest foran Stortinget beveger ikke direktøren, som utvetydig burde støttet politiets kamp. Under hennes ledelse har volds-, voldtekts-, innbrudds-, narkotika- og drapsspiralen gått rett i taket i hovedstaden. Det er for meg komplett ufattelig at ikke Killengreen for lengst er avsatt på grunn av ren og skjær udugelighet. Er det mulig å få et ”realt mannfolk” til å overta den stillingen? Ingen politileder i manns minne har etterlatt seg så til de grader elendige resultater.

Den fundamentale mangelen på grensesetting og en sjokkerende enveistoleranse, vitner om en grunnleggende mangel på kulturell selvrespekt. Mildheten blir av mange ikke-vestlige tolket som ren svakhet. Frekke personer som burde vært fratatt stønadsrettigheter og sendt rett på knalltøffe norskkurs og til arbeidslivet, forblir isteden i trygdesystemet. Tall fra SSB viser at 5.5 % av befolkningen, (de ikke-vestlige) mottar rundt 30 % av det nasjonale sosialhjelpsbudsjettet. Det er sjokkerende tall. Sementeringen av parallelle virkeligheter fremstår dermed som det foreløpige endelikt til ”det nye norske vi”.