Rita Karlsen, HRS
Den rødgrønne regjeringen har strammet inn asylpolitikken, som noen lar seg ryste over. Det er ingen tvil om at det oppfattes som langt mer humant å angripe innstramninger, enn det motsatte; å ønske slike innstramninger velkommen. Men de samme som utviser sin fortvilelse overfor asylsøkerne, og i særdeles enslige asylsøkerbarn, slipper å stå til ansvar for sin holdning. Det fremstilles som om det er selvforklarende at man ønsker tusenvis av asylsøkere velkommen hvert år. – De har rett til å søke asyl, sies det, underforstått som om rettigheten er knyttet til mer eller mindre behov for asyl. De som derimot ønsker innstramninger får ikke følge av noen umiddelbar forståelse. De skal stå skolerett, og må detaljert forklare hvorfor asylpolitikken skal strammes inn. Slik som vi så statsminister Jens Stoltenberg (Ap) i den ene tv-sendingen etter den andre i går.
Nei, selvsagt er ikke alle asylsøkere urettmessige søkere, kjeltringer, identitetsløse eller ankerbarn (sendt av foreldrene for at de i neste omgang skal komme etter på familiegjenforening). Men vi vet at mange er det, uten at vi klart kan tallfeste det. Nettopp at vi ikke kan tallfeste juksemakerne burde bekymre, men det er derimot ikke et uttalt krav. Hvorfor? Er det blitt slik at til og med slike tall kan vekke følelser av fremmedfiendtlighet, inhumanitet og egoisme?
Deler av media, hvilket i praksis synes å være langt de fleste, velger en innfallsvinkel der kritiske holdninger til asylsøkere prøves å gjøre til skamme. Det være seg asylsøkeres mangel på identitet (ID) eller ikke, eventuell ID–juks, kriminalitet, begrunnelser for avslag/opphold, hvem som nekter å forlate Norge, andelen ankerbarn eller annet. Hva som faktisk er sannhetsgehalten i overnevnte er så godt som umulig for noen å fastslå. Objektive tall og analyser bringes ikke til torgs, vi avspises stort sett med ”bevis” på at enhver kritisk holdning er, om ikke feil, så i alle fall en overdrivelse.
Ja, det blir sikkert også overdrevet. Jeg finner det faktisk ikke så underlig, da det langt på vei blir å betrakte som et tilsvar for den overdrivelsen som finner sted den andre veien. ”Hele verden” (ps: overdrivelse) har nemlig ingen rett til å søke asyl i Norge, og forlange at norske skattekroner skal benyttes for en individuell saksbehandling. Om enn man viser til råd fra FNs høykommissær for flyktninger, som for øvrig nylig gikk på en smell. Jeg har store problemer med å forstå at oppegående folk som jobber med asylanter, ikke selv ser at det er nettopp dem som burde forsvare asylinstituttets intensjon: at mennesker som ikke kan leve i eget land, skal få mulighet til å leve i et annet land. Dette innbefatter ikke lykkejegere på jakt etter en bedre økonomisk standard eller de som betrakter Norge som verdens sosialkontor. Selvsagt kan vi forstå disses beveggrunn, men det forandrer ikke et sekund på at de samme er med på å uthule asylinstituttet. Likevel velger altså flere nettopp å forsvare disse – ja, ikke bare forsvares deres ”rett” til å søke asyl i Norge, men det er endog blitt del av godhetsindustriens varemerke.
Siden jeg sikkert for flere tolkes dit hen å være i mangel av nestekjærlighets-genet, så la meg like godt hoppe i det ved å sette fokuset på enslige asylsøkerbarn. Ingenting fungerer mer effektivt i media enn (mørke) småbarn med store, søkende brune øyne eller gråtkvalte barnestemmer. Bildet hadde ikke behøvd å bli fulgt av en eneste kommentar: Stakkars barn, på flukt fra krig og nød, alene uten far og mor, på en annen del av jordkloden, uten fremtid, uten noe. Hjertet brister, og så vet du at løsningen er så snublende nær: gi barnet opphold i Norge. Om bildet skulle være et annet, så er det uansett ikke det som setter seg på netthinnen. Det er nemlig begrenset hvordan unge gutter, dertil med en rimelig upubertal skjeggvekst og kanskje med svensk aksent, vekker følelser. En blir faktisk mer skeptisk, derfor er det da også sjelden at det er disse media fokuserer på. Og skulle det nå være disse, så følges det av en dyptgripende reportasje om en strabasiøs tur fra andre siden av verden, som i mange tilfeller knapt journalisten selv kan tro på. Slike reportasjer har også sine skrikende hull; det er ikke realiteten i beskyttelsesbehovet det settes søkelys på, men hans manglende muligheter i hjemlandet og alt han har satset for å få bli i Norge.
I denne sammenheng kan det være på sin plass med noen tall. Ut fra UDIs statistikk kom det i første halvår 2008 (januar-august) 741 enslige asylsøkerbarn, for hele 2008 endte det på 1374 enslige asylsøkerbarn. I første halvår av 2009 (januar-august) er tallet 1647 enslige asylsøkerbarn. Det kan bety at vi kan ende på omkring 3000 enslige asylsøkerbarn totalt for 2009. Økningen er med andre ord markant. Sammenligner vi oss med Sverige, som jo mange mener er langt bedre enn ”de danske tilstander”, var det registrert 1510 enslige asylsøkerbarn for hele 2008. Så langt i år (januar-august) er tallet 1308, hvilket er 339 færre enn Norge.
Men tall er jo triste greier, så det er straks mer effektiv å fokusere på barnet. For eksempel barnet på mors arm, slik som jeg registrerte i media i går. En mor, afghansk ung kvinne, hvis jeg husker riktig, var nettopp ankommet Norge med sine to små barn. På enkel engelsk forklarte hun at hennes mann var forsvunnet, så hun hadde ingen fremtid for seg og sine barn, derfor håpet hun på opphold i Norge. Kameraet zoomet inn barnet (6-7 måneder?) hun holdt i armene, der vi fikk se dypt inn i de store, brune øynene. Budskapet var gitt: Gi dem opphold, vi er ett av verdens rikeste land, vi har da muligheten. Reportasjen ble ikke fulgt av ett eneste kritisk spørsmål. Hvordan hadde hun, dertil med to små barn, klart å komme seg til Norge? Og et så lite barn? Når flyktet hun egentlig fra hjemlandet? Utvilsomt særdeles raskt etter at mannen hadde forsvunnet. Har hun gjenværende familie i hjemlandet? Dette er spørsmål som ikke engang er lov å tenke, langt mindre forvente at noen journalister vil forsøke å få besvart i slike reportasjer. Vi skal sitte igjen med de trengende, bedende øyene og skamme oss fordi vi ikke øyeblikkelig åpner opp vårt hjerterom og husrom.
Denne kvinnen kan selvsagt ha behov for opphold, ja, kanskje være en av dem som virkelig har behov for opphold. Hva er det så som kan være en av hennes hinder? Ja, nettopp: at mange i samme kø som henne misbruker asylinstituttet, som igjen har ført til at asylreglene strammes inn. Burde ikke godhetsindustrien innsett dette? Eller trodde de at ”garantisten” SV i den rødgrønne regjeringen ville forhindre enhver innstramning eller at Ap, i angst for å bli slått i hartkorn med FrP, ville fortsette sin politikk, uansvarlig eller ikke? Jeg tolker Aps krav om innstramning, og SVs manglende dissens på området, for å ha snudd denne trusselen mot SV: Enten er dere med oss, og slik sett gis en viss styringsrett over innholdet, eller så er dere mot oss, og da går vi til Stortinget. Det ville gitt FrP en mulighet, som antakelig ga SV den store skjelven. Så ”plutselig” var ikke dissens noen god løsning for SV, som da heller må satse på at velgerne forstår dilemmaet, for som SV-leder Kristin Halvorsen sier: – Vi liker det ikke.
Jeg har ingen problemer med å innse at Halvorsen som SV-leder ikke liker innstramningene, derimot har jeg større problemer med at ikke finansminister Halvorsen både forstår og innser behovet for innstramningene. For det er åpenbart at en økende andel asylsøkere, og innvandring for øvrig til Norge, har en kostnadsside. Hva disse kostnadene er, er også ”ikke-tall”, det vil si at offentligheten ikke skal gjøres kjent med dem. Jeg tar det derimot for gitt at regjeringen, og i særdeleshet finansministeren, har en viss oversikt. HRS har i publikasjonen ”Tell ikke meg: Innvandringens kostnader og velferdsstaten” kommet til at dagens innvandring kan koste et sted mellom 16 og 25 milliarder kroner. I tillegg kan det bety en reduksjon i BNP (da kun ut fra fastlandsøkonomien) på i underkant av 23 milliarder, som dertil kan øke betydelig i fremtiden. Dette har betydning for Norge som velferdsstat. En lavere verdiskapning vil på sikt vil kunne påvirke statens skattegrunnlag, da en lavere inntekt i befolkningen kan medføre at staten må kutte skattene fordi befolkningen får lavere skatteevne. Dette står i skarp kontrast til et annet forhold, nemlig at statens utgifter vil øke i fremtiden, da både knyttet til fremtidig innvandring og den fremtidige eldrebølgen. Vi har sammenliknet dette med en person som både får vesentlig høyere utgifter og samtidig lavere inntekt. For å komme ut av en slik situasjon, er personen nødt til å kutte i utgiftene. Staten Norge er i akkurat samme situasjon, jf. også Stoltenbergs påpekning hva gjelder Soria Moria II-plattformen: den kan kun gjennomføres hvis det er penger nok. Og hvis staten må gjennomføre kutt i sine utgifter, er det ensbetydende med kutt i velferdsordninger.
Egentlig åpenbart, men det er tydeligvis ikke noe godhetsindustriens tar innover seg: oljefondet har gjort dem blinde og uansvarlige – og på toppen av det hele er gjerne de samme motstandere av videre oljeutvinning, i miljøets navn.
Det eneste ansvarlige Norge kan gjøre nå, er få flest mulig i arbeid – og til å bidra til fellesskapet gjennom skatteseddelen. Norge har ca 700 000 personer i arbeidsfør alder utenfor arbeidsmarkedet. Det i seg selv har vi ikke råd til. Vi har heller ikke råd til 30 000 nye uføre i året, som Dagsavisen nylig meldte. Derfor må også innvandringen begrenses, rett og slett fordi vi må satse mer på integrering, ikke minst på arbeidsmarkedet. Det handler ikke om SVs ”asylsmell” eller en Stoltenberg á la en Jern-Jens. Det er rett og slett ansvarlighet, og var det ikke det regjeringen gikk til valg på?