Hvor galt er det å vite hvem som vil bli i Norge?

Rita Karlsen, HRS

En jente (11) kom som enslig asylsøker for relativt kort tid siden fra Somalia til Norge. Til PU (politiets utlendingsenhet) kunne jenta, la oss kalle henne Sarha, fortelle om en dramatisk smuglertur fra Somalia, på vandring, med buss, bil og båt. Alt i skjul, uten vann og drikke, og uten å kjenne noen. Sarha har mistet sine foreldre, far er drept og mor er forsvunnet. Hennes øvrige familie har valgt å sende henne til Norge, for her har hun slektninger. I lomma har Sahra en lapp med et telefonnummer til sine norske slektninger. Sarha forteller stotrende sin historie til PU via tolk, da hun naturlig nok ikke kan norsk.

Men HRS får vite at historien over om Sarha er en ganske annen. Sarha har egentlig opphold i Norge. Hun kom til Norge for flere år siden via familiegjenforening med sin mor. Så hvordan kan det ha seg at hun kommer en gang til? Og hvorfor?

Det handler om penger.

Sarha drar fra Norge en dag i desember sammen med sin tante. Hun skal til England på juleshopping. En ”helt vanlig” tur, som ikke vekker noen mistanke. I England blir det derimot lite shopping. Sarhra settes på et fly med kurs for Etiopia og siden går ferden til Somalia. I Somalia kjønnslemlestes Sahra etter skikk og bruk. Etter noen uker er Sarhra ”restaurert”, og klar for å vende nesen til Norge.

Hun vet hva hun må gjøre. Historien er godt innarbeidet. Hun vet hva hun skal si. Og skulle hun glemme noe, er det ingen krise. Tolken er nemlig hennes ”medhjelper”. Han forteller det han vil at norske myndigheter skal vite, hun skal bare huske at hun ikke kan norsk.

Tilbake på norsk jord tar tante fra henne pass og alle andre personlige eiendeler, og gir henne en lapp med mobiltelefonnummeret på, og plasserer henne utenfor Sentrum politistasjon. Herfra går veien til mottak, og jenta forteller, via tolken, at hun gjerne vil komme i kontakt med sine slektninger i Norge. Slektningene kontaktes, og bekrefter at de gjerne vil at hun skal vokse opp hos dem. Jenta får opphold, etter hvert ny norsk oppholdstillatelse, og vips var Sarhra (11) hjemme igjen hos mor, men denne gangen som ”Ayaan” på 13. Familien får penger som fosterfamilie, og et nytt norsk pass kommer innenfor dørene. Sarhras pass selger moren dyrt til Somalia, som i sin tur igjen kan brukes for å hente et nytt barn til Norge. 13-årige Ayaan begynner på skolen, hvor hun imponerer ved å klare seg godt (til tross for at hun er to klassetrinn over hva alderen skulle tilsi, men hun har jo en del norskkunnskaper fra før).

Men savner ingen Sarhra? Jo da, skolen bekymrer seg og kontakter mor. De blir fortalt at Sarhra er dratt på besøk til Kenya sammen med far, da farens mor, bestemor, er blitt alvorlig syk. Skolen får beskjed om ikke å bekymre seg, for selv om det kan ta litt tid, vil far sørge for at Sarhra får skolegang i Kenya.

Samtidig jobber mor opp mot Oslo kommune for å få en større leilighet. Nå når de er blitt enda et familiemedlem, trenger de større plass. Mor vil helst bo i nærheten av sin bror, som bor i en annen bydel, for han kan bistå i og med at familien nå også er blitt forsterforeldre. Med bytte av bydel, byttes også skole. Ute av syne, ute av sinn – og ingen rapportering skoler mellom. Siden det heller ikke er blitt noen barnevernssak, som for øvrig neppe hadde hjulpet heller da det synes vanntette skott mellom barnvernet i bydelene også, tar det ikke lang tid før Sarhra ikke er noen annen enn Ayaan. (Historien er noe omskrevet, for beskyttelse av barna i familien.)

Dette er barn som utnyttes i et kynisk spill om penger, uten at noen synes i stand til å ivareta dem. Men hvordan er dette mulig? Jo, det er mulig fordi vi ikke aner hvem som får opphold i dette landet. At ”Sarhra” får opphold to ganger henger sammen med at hun ikke ble testet da hun kom på familiegjenforening med sin mor første gangen. Ikke engang fingeravtrykk tas. Da hun så kommer andre gangen er det ingenting å teste henne opp mot, om hun skulle bli testet.

Når nå FrP foreslår DNA-testing av asylsøkere og personer som kommer via familieinnvandring, burde det vekke interesse som et tiltak for å beskytte både barn, enkeltpersoner og landet. Men reaksjonene er derimot velkjente, og lite konstruktive.

Nettopp sistnevnte tilhører historien om Sarhra. Moren kom nemlig til Norge på familiegjenforening med sin egen bror, som tilsynelatende var hennes ektemann. Siden ble de skilt, og begge hentet ny ektefelle fra Somalia. Mor hentet sin opprinnelige ektemann, mens broren hentet seg en ny kone. Hans opprinnelige kone bor nemlig allerede i Norge, men også de er (norsk) skilt.

Amundsen argumenterer i forhold til DNA-testing og register at de som ikke har noe å skjule, heller ikke har noe å frykte. Men godhetsindustrien, som ikke synes å ha så mye som lilletåa ute i den virkelige verden, lar seg som vanlig sjokkere.

Ann-Magrit Austenå, generalsekretær i Norsk organisasjon for asylsøkere, kaller forslaget «håpløst, ellevilt og sterkt diskriminerende».- Frp er eksperter til å puste opp spøkelser som eksisterer i svært liten grad, og kaste mistanke på veldig store grupper, mener Austenå, som også setter i tvil Frps påstander om at asylsøkere er overrepresentert på kriminalistatistikken.Kari Helene Partapuoli, leder av Antirasistisk senter, mener i likhet med Austenå at forslaget er diskriminerende.- Det er ikke mange terrorister som kommer til Norge. Det er heller mange som flykter fra terrorregimer.

Hvordan Partapuoli vet at det ikke kommer mange terrorister til Norge får hun svare på selv, men jeg registrerer at ingen spør. Det er heller ”klassisk mistenkeliggjøring”:

Hun mener at Frp ikke ville våget å foreslå DNA-testing av alle nordmenn.- Dette er klassisk mistenkeliggjøring som Frp har lang tradisjon for, mener Partapuoli.Å koble opp DNA-registrering mot flerkoneri og søskenbarnekteskap avfeier hun også.- Dette er en totalt urimelig kontroll, og Frp mister ideologisk mye troverdighet som et liberalt parti. Jeg skjønner heller ikke behovet for DNA-testing for identifisering. Man har jo strammet veldig inn på identifisering i Schengen, blant annet med fingeravtrykkregistrering, mener hun.