Jens Tomas Anfindsen, HRS
Hver kveld i over en uke nå har rundt 300 demonstranter
samlet seg i Kalk-distriktet i Köln. På plassen der hvor Salih ble stukket ned
og drept, blafrer talløse stearinlys, og hauger med blomster og bilder av avdøde
skal hedre Salihs minne.
Demonstrantene roper ”Salih, Salih, Salih”, ”Vi vil ha
rettferdighet!”. De hevder de protesterer mot ”rasisme i Tyskland”.
Ifølge tysk politi er det ingen tvil om at Salih forsøkte å
rane en tyve år gammel tysk mann, og at denne handlet i selvforsvar da han
stakk mot Salih. Tilsynelatende er det ingen som bestrider dette datumet, men
likevel sympatiserer altså mange innvandrere med raneren, og hevder at
ransofferet må straffes for å ha forsvart seg. Det hele har selvfølgelig en
etnisk dimensjon. Raneren var en marokkaner, mens ransofferet var en tysker.
Mange innvandrere ser ut til å sympatisere med marokkaneren helt ubetinget. Det
er en ”oss mot dem”-holdning.
Det hører med til historien at Salihs ransoffer, mannen som mange altså betrakter som selve overgriperen, har måttet flykte fra Köln etter massive trusler. Sammen med sin nærmeste familie lever han nå i skjul på ukjent sted, og regner ikke med å kunne flytte tilbake til sin hjemby.
Stemningen i Kalk-distriktet er nå meget spent. Da det tyske
fjernsynsselskapet RTL intervjuet en av de ”sørgende” etter Salih, utviklet
selve intervjusituasjonen seg til en trusselscene. Intervjuobjektet (med
innvandrerbakgrunn) begynner å krangle med en forbipasserende tysker og truer med å gi
ham ”Eins auf die Fresse” — en på trynet. Se video:
Stemningsrapport fra Kalk i Köln
Merk hvordan intervjuobjektet passer på å understreke at han hater alle Scheiss-Deutsche (drittyskere).
IslamiseringFredag i forrige uke tok innvandrerdemonstrasjonene en ny vending.
Etter flere dager med rop om ”rettferdighet for Salih”, som generelt ikke har
vunnet gjenklang i den tyske offentlighet, så man tegn til at frustrasjonen og
vreden ble kanalisert over i islamske, ekstremistiske former. Demonstrantene
skilte seg i to leire. Salihs nærmeste familie og en del venstreorienterte
”antifascister” trakk seg tilbake da det ble klart at islamistiske elementer
blandet seg inn i demonstrasjonene og forsøkte å jihadisere protestene. Fredag
kveld (etter fredagsbønnen) var det rop om ”Allahu akbar – Allahu akbar” som
runget gjennom folkemengden. Se video fra demonstrasjonen på YouTube.
Lignende tilfellerTilfellet Salih er ikke unikt. De siste innvandreropptøyene
i Paris ble utløst av at to innvandrerungdommer som kjørte for fort, uten
hjelmer, på en stjålet moped, døde da de kræsjet inn i en politibil. For store
deler av Paris innvandrerbefolkning, ble det franske politiet betraktet som
skyldige i guttenes død, og mopedtyvene ble hyllet som martyrer. Det ble det
opptøyer av.
I Slotervaart-distriktet i Amsterdam oppsto det i høst store
innvandreropptøyer etter at en marokkansk mann, Bilal Bajaka (22), ble skutt og
drept av en politikvinne. Dette etter at mannen hadde stormet inn på
Slotervaart politistasjon med en stor kjøkkenkniv, stukket vilt rundt seg og
skadet to polititjenestemenn, inkludert kvinnen som til slutt skjøt ham. Senere
viste det seg at Bajaka hadde tilknytning til et radikalt, islamsk miljø. For
store deler av Slotervaarts innvandrerbefolkning var likevel ikke Bajaka å
regne som overgriper, og polititjenestemennene som ofre. Nei, Bajaka ble hyllet
som helt og martyr, og politiet ble ansett som overgripere. Det ble det
opptøyer av.
ÅrsakHvorfor er det slik at mange mennesker i Europas muslimske innvandrermiljøer
tilsynelatende ubetinget sympatiserer med andre muslimske innvandrere? Åpenbart
kan ikke fattigdom og sosial frustrasjon forklare det hele. Tilsynelatende
ligger en etisk dimensjon – eller mangel på sådan – til grunn for det som skjer.
Tilsyenalatende hersker det innenfor enkelte etniske grupper en utpreget
etnosentrisk moral som gjør at gruppens interesser overordnes andre moralske
hensyn.
Er dette muligens et menneskelig instinkt; er all moral etnosentrisk? Er alle etniske grupper akkurat like etnosentriske?
Eller krever muligvis overgangen fra etnosentrisk til universalistisk moral et
bestemt sosialt og materielt utviklingsnivå? Er det slik at mennesker som er sosialt og materielt
presset, vil ha en sterkere tendens eller tilbøyelighet til etnosentrisme, mens
mennesker som er sosialt og materielt sikret, i større grad kan ”ta seg råd” til
å være moralsk universalistiske?
Her finnes det ikke nødvendigvis entydige svar. Det kan godt
tenkes at materiell nød og sosial marginalisering disponerer for
etnosentrisk moral, uten at slik ting dermed er noen verken nødvendig eller
tilstrekkelig årsak for etnosentrisme. Muligens spiller også kultur og/eller
religion inn i bildet. Kan det være slik at visse kulturer har utviket sterkere
etnosentriske trekk enn andre, slik at medlemmer av slike kulturer vil tendere
til å kjenne mindre grad av forpliktelse på over-individuelle og over-etniske
(universalistiske) normer, enn mennesker fra kulturer som, tradisjonelt, legger
sterk vekt på universalistiske verdier?
I et essay på den tyske kvalitetsbloggen Politically
Incorrect, hevder artikkelforfatteren at islamske kulturer er religiøst
disponert for etnosentrisk (eller religio-sentrisk) egoisme. Han skriver
[undertegnedes oversettelse]:
Det vi ser i Kalk, er et globalt fenomen innenfor den verden
der islamske verdier forfektes og praktiseres. Islam er en ekstremt egosentrisk
ideologi hvis moralske kjerne er at alt som tjener islam er godt og riktig.
Den som synes at denne vurdering er vel vågal, kan bare informere seg om
levnetsløpet til den islamske verdens store forbillede, profeten Muhammed. Han
brøt fredsavtaler, ledet røvertokt (og det til tider som selv den gang gjaldt
som fredlyste) og førte angrepskriger mot mennesker som ønsket å leve med
kulturelt mangfold og selbestemmelse. Først konfiskerte han jødisk gods og
fordrev jødene, etterpå slaktet han de jødiske menn fra Medina og Khybar, tok
de jødiske kvinnene som slaver (også sex-slaver) og røvet barna fra foreldrene.
Samtidig amputerte han kroppsdelene til dem som tok noe fra hans eget
røvergods. Han oppfattet enhver motstand mot hans eget mål om å opprette et
intolerant religionsdiktatur som den groveste urett. Selv rent verbale
motstandere, slik som diktere, lot Muhammed systematisk henrette ved bruk av
attentatmenn.
Artikkelforfatteren hevder, videre, at denne dobbeltmoralen —
eller snarere denne gruppe-egoistiske moralen — gjennomsyrer islamske kulturer, og forhindrer
dets medlemmer i å utøve konstruktiv selvkritikk. Islamske kulturer, hevder han, har et
etisk grunnmønster som er bestemt av gruppens egennytte.
Tendensen til etnosentrisk og asosial atferd innenfor en del
muslimske innvandrermiljøer i Europa lar seg neppe forklare gjennom noen
entydig, endimensjonal eller enkel årsaksforklaring. Ganske sikkert opptrer
mange faktorer her i et uheldig, synergistisk samspill. Det som etter
undertegnedes vurdering virker temmelig sikkert, er at den utbredte, marxistiske,
materialistisk-reduksjonistiske forklaringsmodellen ikke kan forklare
hele fenomenet, men at kulturelle og religiøse forklaringsfaktorer også må tas
med i betraktningen, skal vi lykkes i å danne oss et helhetlig bilde av det som skjer.