Rita Karlsen, HRS
I en artikkelserie i ukeavisen Dag og Tid setter forfatteren Kaj Skagen søkelyset på demografi og det nye Europa. Skagen har som formål å finne et faktagrunnlag for den offentlige debatten om hvor mange innvandrere fra muslimske land det vil være i Norge og Europa i fremtiden.
Seriens første del ble publisert 7.oktober og tok for seg angsten for å bli en minoritet (”angsten for å verta minoritet”), som vi har kommentert tidligere. I del 2, publisert i Dag og Tid 14.oktober (ikke på nett) spør Skagen: Hvor mange muslimer blir det i Norge?
Under tittelen Tall og troverdighet (”Tal og truverde”) fastslår Skagen innledningsvis at mye tyder på at Statistisk sentralbyrå (SSB) kommer med for lave anslag hva gjelder den fremtidige innvandringen til Norge. For alle som har fulgt med HRS’ arbeid skulle denne ”konklusjonen” være kjent. I HRS-notatet ”Hvem er Norges innbyggere i fremtiden?” (2008) kritiserte vi også SSBs omdefinering av sentrale begreper knyttet til innvandringsstatistikk fordi det gjorde statistikken uoversiktlig, samtidig som vi kritiserte SSBs fremskrivninger av innvandrerbefolkningen i Norge for å være for lave. Vi gikk for øvrig også langt i å påstå at SSB er blitt politisert. Senere har vi gjentatt denne kritikken, og har en rekke ganger publisert egne fremskrivninger. Det interessante med dette er at SSB gang på gang har kritisert oss for å være useriøse, uten saklige argumenter, og det til tross for at våre prognoser har slått til, mens SSB har feilet.
Slik sett er Skagens artikkel svært interessant, i det han påpeker det faktum at tallene, som skulle ha vært grunnlaget for innvandringsdebatten, heller blir selve stridsgrunnlaget. Det er noe HRS kan skrive under på, og siste offentlige ”strid” skriver seg tilbake til i begynnelsen av oktober i år.
Skagens analyser og vurderinger er mange og godt begrunnet (her må jeg bare berømme Dag og Tid for å være en av de få aviser som tør å publisere lange tekster), men likevel vil jeg innledningsvis komme med et ankepunkt. Som i analysens del 1 kommer Skagen med en del postulater som virker unyansert. I del 1 fastslo Skagen at det eksisterer ”en angst for å bli minoritet i eget land”. Personlig ville jeg ikke formulert meg slik. For man trenger nødvendigvis ikke ha angst for noe som helst, selv om en har interesse for demografi. Å ønske en oversikt over andelen av befolkningen og ulike befolkningsgrupper, også i et fremtidig perspektiv, er etter min vurdering helt legitimt. I et politisk perspektiv burde det endog vært et krav. Også i del 2 reagerer jeg på en del av Skagens premisser, og som langt på vei er en videreføringen av del 1. Disse premissene setter han i anslaget:
Redsla for innvandringa hos vanlege menneske kjem ikkje frå hat og rasisme. Djupare sit den etniske angsten for å verta redusert til minoritet av ei framand menneskegruppe som tek plassen. Det kan vera at dette er ein illusjon. Likevel kjenner individet seg truga. Kjensla av trugsmål og fare kan vera ein naturleg reaksjon på høg og rask innvandring hos menneske som ikkje finn seg til rette med den moderne migrasjonen.
Jeg tolker Skagen dit hen at han forsøker å gjøre det legitimt å være ”redd for innvandring”, da ved at en slik redsel ikke bunner i hat og rasisme. Jeg kan for så vidt være enig i resonnementet, men mener Skagen overdriver hvilken redsel eller angst folk kan sitte med. Nei, man trenger ikke å like en høy og rask innvandring, men kanskje mest av alt fordi den oppleves som ukontrollert. Slik sett er det ikke nødvendigvis ”en selv” som føler seg truet, men en stiller spørsmål ved om innvandringen er bærekraftig: ”Tåler” Norge den type innvandring vi har i dag – og vil vi ”tåle” samme innvandring i fremtiden? Hva vil den så få av konsekvenser?
La meg belegge dette med et eksempel, fornøyelig nok fra en journalist nettopp fra Dag og Tid, men som riktignok skriver seg noen år tilbake. HRS hadde da nylig publisert andre omgang av ekteskapsstatistikk for sentrale innvandrergrupper i Norge. Første gang vi publiserte dette, fra spesialbestilte tall fra SSB, ble det stor mediaoppmerksomhet fordi tallene avdekket at langt de fleste av disse gruppene giftet seg en av samme opprinnelse og 3 av 4 hentet ektefellen i (foreldrenes) opprinnelseslandet. Men disse fakta likte slett ikke alle, selv ikke SSB. Sistnevnte ”beskyldte” oss for å drive analysene for langt (tallene var små), mens ulike stemmer fra innvandrergrupper hevdet at vi manipulerte dataene. En av disse påsto at vi hadde omskrevet ”gift i utlandet” til ”gift i opprinnelseslandet”, og at vi slik sett ikke ante hvor den utenlandske ektefellen kom fra. Dag og Tid interesserte seg for dette argumentet og kom til vårt kontor for intervju. For oss var jo dette enkelt å motbevise, da vi bare kunne vise vedkommende datafilene vi hadde mottatt fra SSB idet det var SSB selv som hadde gitt kategoriene navn. Det mest interessante var likevel at journalisten ville vite hvorfor vi publiserte slike tall, var vi imot innvandring? Vi forklarte at det var vi slett ikke, men at denne type fakta ville ha konsekvenser både for innvandringen og for integreringen. Vi argumenterte også for en bærekraftig innvandring, og selv journalisten måtte til slutt innrømme at også han mente det måtte være en begrenset og kontrollert innvandring. Men hvor er grensen, skal den være årlig på 1.000, 10.000, 100.000, 1 million? Jeg vet ikke om denne journalisten grubler enda, i alle fall ble det ingen artikkel i Dag og Tid.
Mitt poeng er at det etter min oppfatning er svært få i Norge, og i Europa for øvrig, som er motstander av innvandring. For eksempel er det ingen partier på Stortinget som er for å stoppe all innvandring. De fleste ser en rekke fordeler av innvandringen, men det er en kjensgjerning at innvandringen er forskjellig. Slik sett vil de fleste ønske en bærekraftig innvandring, altså at den ikke skal koste mer enn den smaker. Men det er akkurat det som er så vanskelig å diskutere. Å uttrykke seg i slike ”økonomiske” termer synes implisitt å bety at man ikke har humanitet i front.
Jeg deler derfor ikke Skagens ”tro” på ”redselen for innvandring”, men jeg deler hans syn på den moraliseringen som bedrives. For som Skagen sier til beskyttelse for de som angivelig skal være redde og angstfulle:
Ein må slutta å moralisera over slike reaksjonar og heller spørja kva ein kan gjera for at denne etniske angsten ikkje skal driva menneske inn i rasisme og fiendslege haldningar til innvandrarar. Det kan igjen driva enkelte inn i ekstremisme, slik det skjedde med Anders Behring Breivik.
Deretter kommer han med sin løsning:
Ei viktig oppgåve er då å svara skikkeleg på det spørsmålet som i dag kan mobilisera etnisk angst: Kor mange muslimar lever det i Noreg og i Europa i dag, og kor mange kjem til å bu her utover i hundreåret? Om dei offisielle statistikkane tydeleg underrapporterer storleiken og voksteren til innvandrarmiljøa, så får overdrivne tal truverde og vert til grunnlag for konspirasjonsteoriar om landssvik på toppplan.
Fyrste steget for å hindra dette er truverdige tal i offentleg ljos. Skulle det då vera slik at desse tala viser seg å vera så høge at dei byd på større integreringsutfordringar enn ein hadde trudd, er likevel saka reist i ope lende, og ein kan ta fatt på oppgåvene i fellesskap.
Til tross for min uenighet til ”etnisk angst”, synes jeg Skagen svarer glimrende på hva som er løsningen: troverdige tall må frem i offentlighetens lys. Og jeg må legge til: Slik de fleste antakelig tror skjer når SSB publiserer sine tall – også bevitnet med hvordan disse tallene brukes av langt de fleste politikere og en rekke intellektuelle og frivillige organisasjoner. Men som Skagens påpekte i del 1: Ikke sjelden blir virkeligheten noe endret med tall som passer til den politikken en selv står for.
De fleste av oss som jobber med tall vet at statistikk og demografi ikke er noen eksakt vitenskap. Utfordringen er at tall fra SSB i offentligheten oppfattes som ”den objektive sannheten”, kanskje rett og slett fordi SSB selv ikke er flinke nok til å understreke premissene som ligger til grunn for tallene, fortolkningene og/eller definisjonene som benyttes. I alle fall er de langt flinkere til å påpeke dette overfor dem de kritiserer, enn hva de er når det gjelder dem selv.
Dessuten er det en utfordring at tall er tall. Snakker vi om x antall personer i Norge med pakistansk bakgrunn, sier vi ingenting om en eneste person med pakistansk bakgrunn. Man sier kanskje noe om trender og grupperinger, alt etter hva som er temaet, men det er fortsatt bare tall. Når slike tall blir benyttet moraliserende, for eksempel ved å hefte merkelappen ”generaliserende” på dem, har vi etter min mening begynt å ødelegge for oss selv: Vi regelrett diskvalifiserer et viktig verktøy ved å la det gå politikk i tallene. For eksempel er det ansett som umoralsk å lage et innvandringsregnskap, altså en oversikt over inntekter og utgifter for ulike innvandringsgrupper, til tross for at det nettopp kunne vært viktig kunnskap for fremtidig (bærekraftig) innvandring. Her har ikke minst SSB i min fortolkning syndet: Da SSB bestemte seg for å endre definisjonene på ”innvandrere” var deres utgangspunkt moralsk. De argumenterte med at det var uheldig at noen som er født i Norge, statistisk sett ble definert som 2.generasjons innvandrer. Det skulle derfor hete ”norskfødte med innvandrerforeldre”, noe alle som jobber med tall skjønner er politikk. I mine øyne kunne gruppen defineres som 01111, som regelrett er logisk: 0 er født i Norge og 1 viser at foreldre og besteforeldre ikke er født i Norge. Slike kombinasjoner i totallsystemet kan holde. Ferdig. Tall er tall. Snakker vi derimot analyser av tallene, for eksempel hva det betyr at mange i ulike innvandrergrupper henter ektefelle i (foreldrenes) opprinnelsesland eller, som Skagen gjør, hvor mange muslimer det er i Norge, er vi derimot på en helt annen vei. Det viktige da blir å synliggjøre premissene, vurderingene og grunnlaget for de tolkninger en kommer med. Slike tolkninger kan selvsagt være gjenstand for debatt, men det er akkurat her de saklige argumenter kommer inn, og som Skagen la grunnlaget for i sin del 1.
Til dette, da i en demografisk kontekst, sier Skagen:
Statistikk og demografi er humanistisk problematiske vitskapar, fordi dei viskar ut individuelle drag, forenklar røynda og gjer om einskildmenneske til masse og tal. Saka vert ikkje betre av at både gamal- og nynazistar omfamnar demografien fordi han synest å levera vitskaplege argument mot både innvandring og kvinnesak.
Men jamvel om demografien kan misbrukast til å argumentera for rasistiske synspunkt, kjem ein ikkje utanom den viktige rolla som denne disiplinen spelar og har spela både i nasjonal politikk og politisk teori. Det er nok å nemna at Thomas Malthus’ idear og den kinesiske eittbarnspolitikken. Redsla for å verta til etnisk minoritet spelar ei ikkje ubetydeleg rolle for den israelske politikken overfor palestinarane, og det vert hevda frå israelsk side at demografiske framskrivingar inngår i palestinsk strategi.
I den vestlege verda har demografien spela ei mindre rolle etter den andre verdskrigen enn kva han gjorde tidlegare. Men søkkande fødselstal i Europa, saman med aukande migrasjon og framvokster av fleirkulturelle samfunn der folkegrupper kan ha ulike vekstratar, har aktualisert befolkningslæra att, både av reint vitskaplege årsaker og som argumentasjonsarsenal på islamistiske og høgreekstremistiske ytterfløyer.
Men om ein av politiske og humanistiske grunnar ville sjå bort frå demografi og statistikk, så kunne ein heller ikkje henta ut nokon innsikter om det som skjer i verda på gruppenivået. Om det skal vera mogeleg å danna seg bilete av kva som skjer i Noreg og i Europa gjennom omfattande folkevandring på tvers av «sivilisasjonsgrenser» på relativt kort tid, må ein i fyrste omgang sjå kunstig bort frå det reint individuelle. Dét gjer vi òg når vi søkjer kunnskap om økonomiske tilhøve i ulike befolkningslag eller undersøkjer lønsskilnader mellom kjønna. Så må ein henta inn att det individuelle aspektet i etterhand.
Moralsk demografi
Kunnskapen om at demografien «gjer» noko med oss, fører lett til at ein gjer noko med demografien for at han ikkje skal gjera noko gale: Ein lagar kategoriar og tal som fortel dei historiene ein likar, og teier om eller tilslørar dei ein mislikar.
Eit døme på dette er striden om nemninga på ulike befolkningsgrupper. Dei menneska som sjølve har reist frå eit framandt land og slått seg ned i Noreg og fått bustadrett og kanskje òg statsborgarskap her, vert kalla «innvandrarar». Men borna deira er fødde i Noreg og har såleis ikkje vandra inn hit. Hos Statistisk sentralbyrå (SSB) vert desse borna kalla for «norskfødte med innvandringsforeldre».
Dette er sjølvsagt den korrekte nemninga. Men det er samstundes ei nemning som underforstår trua på at borna til innvandrarar òg er vortne kulturelt norske, eller er godt «integrerte» i «norsk» kultur og samfunn, jamvel om ein godt veit at denne integreringa i mange tilfelle kan ta meir enn éin generasjon. Men nett fordi integreringa kan vera eit langsiktig prosjekt, vil ein ikkje seinka det ytterlegare med bruken av kategoriar som «andre/tredje generasjons innvandrarar», fordi slike kategoriar i seg sjølve held menneske utanfor det «norske» og hindrar integrering.
Som vi ser her trekker Skagen vurderingen et skritt lengre, nemlig ved å koble (abstrakte) definisjoner til konkrete handlinger (integrering). Dette er akkurat samme øvelse som foregår når det argumenteres med at ”språket har betydning” (for integreringen), noe som er en ren politisk manøver. Men for dem som leser hele Skagens artikkel, vil man oppdage en svakhet: For Skagen snakker om definisjoner på innvandrergrupper, om det så er første-, andre- eller tredjegenerasjon (som det altså ikke heter lengre), men ”glemmer” tilsynelatende noe viktig. La oss ta med neste sitat, før jeg kommer tilbake til dette:
Moralsk høgverdig
Slike omsyn er både logiske og moralsk høgverdige. Men dei gjer statistikkane diffuse for dei som vil vita om ein person sjølv har «vandra» over landegrensene eller er vorten trilla inn i barnevogn, fødd veka eller generasjonen etter, men berre kor desse menneska har slektsbakgrunnen sin, og i kor høg grad dei er faktisk «integrerte» i «norsk» kultur.
Innvandringsskeptikarane tenkjer på kor lang tid ein må rekna med før innvandrarane frå muslimske land og etterkomarane deira har vakse ut av muslimsk kultur og religion. Dei går ut frå at dette i regelen tek minst tre generasjonar. Difor kallar kallar dei innvandrarborna, som er fødde i Noreg, for «andre generasjons innvandrarar». Innvandringsskeptikarar vil òg at «tredjegenerasjons innvandrarar» skal reknast med i statistikken. Såleis får vi to reknemåtar, tufta på to ulike syn på kor raskt det går å integrera innvandrarar, og på kor reell integreringsprosessen er.
Det er difor eit problem at SSB ikkje nyttar kategoriar og reknemåtar som er tenlege i innvandringsdebatten. Ettersom SSBs innvandringskategoriar og reknemåtar ikkje tek omsyn til kulturelle og religiøse skilnader og har som ein føresetnad at etterkomarar av innvandrarar er integrerte i «det norske» etter to generasjonar, finst det heller ikkje offisielle tal som kan godtakast av alle partane i debatten.
Samstundes får vi eit mangelfullt talmessig grunnlag for å sjå kva for utfordringar vi står andsynes når det gjeld spørsmåla om integrering og gruppekonfliktar. Dei som vil vita korleis innvandrarane og etterkomarane deira fordeler seg etter kulturbakgrunn, og som trur at integrering ofte kan ta meir enn to generasjonar, lyt difor rekna ut tala sine sjølve. Tala, som skulle ha vore grunnlaget for samtalen, vert sjølve valplass for strid.
Kanskje jeg nå skulle ”føle meg truffet”, idet HRS nettopp har tatt ”sakene i egne hender”. Når jeg likevel ikke gjør det, handler det om at jeg igjen er uenig i Skagens premiss: Han tror tilsynelatende at det er ”innvandringsskepsis” som er beveggrunnen til ”å regne ut tallene selv”. Med denne holdningen mener jeg Skagen fyrer opp under en eksisterende myte. Jeg skal ikke tale på vegne av andre enn HRS og kan bare fastslå at det ikke handler om innvandringsskepsis, men det handler om nettopp det Skagen etterlyser: fakta. Først når det foreligger et tallmateriale som vi kan enes om, kan vi ta debatten dit mange av oss ønsker den skal være: Skal vi diskutere integreringstiltak, må vi vite hvem vi snakker om. Selvsagt kan vi ta en Lysbakken og snakke varmt om alt som går godt, men vi vet at det ikke vil løse noen av de utfordringene vi står overfor.
Og så tilbake til Skagens svakhet: Når Skagen sier at ” Innvandringsskeptikarar vil òg at «tredjegenerasjons innvandrarar» skal reknast med i statistikken”, kobler han det direkte til et integreringsperspektiv, ikke ulikt det SSB gjør. For når jeg spør SSB etter tall på 3.generasjon svarer de med ”de er så få” etterfulgt av den moralske pekefingeren knyttet til spørsmålet: Når slutter en innvandrer å være innvandrer? Dette i seg selv bevitner SSBs ”politiske prosjekt”, men likevel og det viktigste, som også Skagen hopper over: Det er nødvendigvis ikke 3.generasjon i seg selv som er så interessant (jf. om de er ”innvandrer” eller ikke), det interessante er faktisk hvor mange de er. For en såkalt 3.generasjon vil være barn av to 2.generasjon, hvilket altså forteller oss at 2.generasjon i Norge gifter seg med hverandre heller enn å hente ektefelle i foreldrenes opprinnelsesland. At ”de er få” (i 3.generasjon) er således en begredelig ”nyhet”, for det bevitner at mange i 2.generasjon fortsetter med henteekteskap. Og deres barn blir ikke per definisjon 3.generasjon, men det som vi kaller 2 ½ – generasjon, men som SSB kaller ”norske” (de inngår i den norske befolkningen, eller som SSB ofte sier ”den øvrige befolkningen”). Det er dette som er utfordringen når det gjelder tallene, og så kan vi selvsagt diskutere graden av integrering herfra og til evigheten. Til dette vil også jeg bare minne om hva HRS har påpekt hver gang vi presenterer tall innenfor dette området: En 1.generasjon kan delta i det norske samfunnet på en måte som tilsier at vi ikke tenker på vedkommende som ”innvandrer”, mens en 2 ½ – generasjon eller en 3.generasjon kan oppfattes som ”utlending”. Nyansene om generasjoner er større enn ”graden av integrering”.
Så har selvsagt Skagen helt rett i at det er tallene i seg selv som blir stridstemaet, og det bør ikke minst SSB og våre ledende politikere bli seg bevisst.
Som nevnt har Skagen tatt mål av seg å finne ut hvor mange muslimer det er i Norge og Europa. I denne (del 2) bruker derfor Skagen mye plass og tid til å forklare hvordan han regner seg frem til antallet. Men vel så interessant, og som jeg antar den tidligere nevnte journalisten i Dag og Tid spør seg selv om: Hvorfor vil Skagen finne antallet muslimer, er han imot muslimer? Det er vel akkurat derfor Skagen benytter så mye plass til premissene – og det er premissene jeg finner mest interessante, ikke nødvendigvis antallet muslimer.
Så la meg derfor bare slippe ”tallet løst”: Skagen argumenterer for at det i 2060 kan være 15 prosent muslimer av en befolkning i Norge på 9 millioner, eller om lag 19 prosent av en samlet befolkning på 7 millioner (eller det han kaller muslimsk-kulturelle, idet han beregner ut fra opprinnelsesland da det ikke eksisterer valide tall for religiøs tilhørighet). I Oslo vil denne andelen ligge på 30 prosent.
Nå må ingen fristes til å tro at overnevnte tall er noe Skagen ”lettvint” har kommet frem til, tvert om tar han for seg en rekke utregninger og utsagn fra ulike aktører, ikke minst SSB. For som det er for ”innvandrerbefolkningen” handler det om hvilke definisjoner og hvilken regnemodell en velger. Her vil ikke minst fruktbarhetsraten (gjennomsnittlig barnetall per kvinne) være en sentral faktor, og som kjent er den forskjellige for kvinner med norsk bakgrunn og for kvinner med ulik innvandrerbakgrunn. Det vil derfor ha betydning hvordan sammensettingen av befolkningen faktisk er, og i hvilken grad en tror at fruktbarhetsraten vil gå ned etter botid i Norge. Akkurat på dette punktet frembringer Skagen en rekke interessante betraktninger, ikke minst hva gjelder koblingen mellom demografiske regnemodeller og religion. Han sier blant annet:
Dermed kan mønsteret frå den demografiske overgangsmodellen verta brote òg når det gjeld fødselstala, fordi religiøs tru har tendens til å halda desse tala oppe. Til dømes har etterkomarane av menneska som kom til England frå India og Bangladesh for to generasjonar sidan, enno fruktbarheitsratar langt over det nasjonale gjennomsnittet.
Han viser så til den kanadiske demografen Kaufmann:
Den kanadiske demografen Eric Kaufmann meiner at mens sekulariserte menneske vel bort born, får sterkt religiøse menneske som lever i organiserte motkulturar, mange born. Religiøse grupper som etablerer parallellsamfunn i reaksjon mot ei sekulær samtid, motstår sekulariseringa når det gjeld fruktbarheitsraten eller barnetalet. Amish-folket i USA doblar sitt folketal kvart tjuande år og har vakse frå 5000 i 1900 til nesten 250.000 i dag. Det same fenomenet gjer seg ifølgje Kaufmann gjeldande for salafistisk eller skrifttru islam.
Skaper majoritet
Reint matematisk vil ei minoritetsgruppe med høgare vekstrate enn majoritetsbefolkninga, sjølv om skilnaden er liten, før eller sidan verta majoritet, uavhengig av storleikane i utgangspunktet. Kaufmanns beste døme på dette er ultra-ortodokse jødar i Israel, som var ein forsvinnande liten minoritet i 1948, men i dag utgjer ein tredjedel av alle jødiske skuleborn i Israel og ligg an til å danna fleirtal i landet i andre halvdel av vårt hundreår. Men om ein minoritet skal veksa til majoritet på dette viset, må den etniske, kulturelle og religiøse avskalinga frå gruppa til omverda vera lita, det vil seia at borna stort sett må halda fast på den trua dei arvar frå foreldra.
Og som om ikke det var nok, stilles vi overfor et (statistisk) dilemma: For ifølge Skagen vil ikke demografiske beregninger slå til hvis ikke befolkningen blir sekularisert:
Føresetnaden for at den demografiske overgangsmodellen skal slå til, er at innvandrarbefolkninga frå muslimsk-kulturelle land vert sekularisert. Viss ikkje reknar SSB og Pew med for låge tal i framskrivingane sine av den muslimske befolkninga i Noreg og i Europa. I same grad som sterkt truande straumdrag vinn fram innanfor dei muslimsk-kulturelle miljøa, vil fruktbarheitsraten for menneska med bakgrunn i desse landa ikkje gå ned, men opp. Danar dei muslimske folkegruppene kulturelle parallellsamfunn som motstår påverknad frå det «norske» samfunnet, og i høg grad hentar kultur og ektefellar frå muslimske samfunn, vil òg tilpassinga av fruktbarheitsgraden til «norske» trendar gå meir langsamt enn forventa, fordi moderniseringa vil gå tregare. Spørsmåla om innvandringstala er såleis uløyseleg knytte til spørsmåla om modernisering, integrering og «møtet mellom kulturar».
Heller ikkje Pew reknar med religiøsiteten som noko anna enn ein sekundærfaktor som det er vanskeleg å fastsetja og som framleis er under debatt. Vil ein ta med Kaufmanns innspel, må Pews framskrivingar av fruktbarheitsraten setjast noko opp. Eit framlegg som både innvandringsskeptikarar og multikulturalistar burde kunne godta, er Pews anslag, men med ei noko seinare tilpassing til norsk nivå. Ein kunne då skjønsmessig anslå fruktbarheitsraten for kvinner frå muslimsk-kulturelle land til 2,8 i 2030 og 2,5 i 2060.
Mot dette kunne ein innvenda at over så lange tidsbolkar som femti år, kunne det vel vera at dei muslimske landa som mange innvandrarar vil koma frå i framtida, ikkje vert meir, men mindre islamiserte. Moderniseringsprosessar kunne leia til at innvandringsgruppene frå desse landa førde med seg ein meir moderat religiøsitet, og dermed òg ein lågare fruktbarheitsrate. Men det motsette kunne òg skje.
Dette i seg selv bevitner hvor vanskelig det er å formidle ”konkrete tall”. Det vil alltid være noe på den ene eller andre siden, og derav noen valg som må tas. Men blir ikke valgene riktig, blir også tallene feil. Det kan få ulike konsekvenser, alt fra ubetydelig til alvorlig, men vi bør likevel ta mål av oss for å bidra til at det er de mest mulige konkrete tall som benyttes i diskusjoner, og jeg slutter meg således til Skagens avslutning:
Vi kan ikkje, og det er heller ikkje ønskjeleg, trekkja oss unna migrasjon. Det går ingen veg attende til fortida. Men vi må ha skikkelege tal og helst semje om dei i grove drag. Samde kan vi i alle fall vera om at underrapportering kan føra til at ein lèt att augo for dei oppgåvene som må løysast, og fortrengjer det etniske konfliktpotensialet som vi veit ligg i høg og rask innvandring.
(Skagens artikkel del 2 er ikke på nett. Den kan leses i sin helhet hos Dag og Tid publisert 14. oktober. I neste del, del 3, tar Skagen for seg antallet muslimer i Europa. Jeg er mest spent på Skagens premisser, og vil således følge opp).