Islamofobi redefinert
Av Vebjørn Selbekk, trykket i VG lørdag 8.januar 2011Uttrykket islamofobi har tvunget seg inn også i det norske språket. Slik begrepet benyttes i dag er det et effektivt middel for å skyldbelegge legitim og helt nødvendig kritikk av religionen islam.
For bruken av betegnelsen fobi leder naturlig tankene mot en tilstand av ulogiske vangsforestillinger. På samme måte som folk som lider av agorafobi og klaustrofobi er også islamofober syke på en måte. Og hvem vil vel like å få en slik merkelapp hengende på seg?
At det nettopp er kritikk av og motstand mot islam som har fått en slik halvmedisinsk betegnelse viser hvilken spesialstatus denne religionen har klart å skaffe seg. Begrepet er på en måte virkeliggjøringen av det muslimske verdens bestrebelser for å likestille islam-kritikk med rasisme. De islamske landene mislyktes heldigvis i å få verdenssamfunnet med seg på å kriminalisere angrep på den muslimske religion under Durban II-konferansen i 2009. Men spørsmålet er om ikke utbredelsen av begrepet islamofobi til en viss grad gjør samme nytten. I verdensorganisasjonens vokabular har betegnelsen i hvert fall i langt tid hatt stor både språklig og politisk aksept. Allerede i desember 2004 ledet FNs generalsekretær en konferanse med tittelen «Confronting Islamophobia». Islam-kritikk er altså foreløpig ikke kriminalisert i FN-systemet, men langt på vei sykeliggjort.
Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke har forøvrig gjort akkurat samme den samme typen feilkobling mellom religionskritikk og rasisme. I en uttalelse vedrørende Midtøsten-konflikten fra Kontaktgruppen for Mellomkirkelig råd og Islamsk råd oppfordres det til «felles kamp motislamofobi og antisemittisme».
Hele islamofobibetegnelsen er problematisk fordi den blander ideologisk kritikk med hat mot mennesker. Rasisme er forkastelig uansett hvem den rammer. Hat mot muslimer er et problem og må bekjempes. Men det gjøres ikke ved å skjerme en mektig verdensreligion – som i vår tid også fungerer som en potent politisk og ideologisk kraft – mot kritikk, satire og latterliggjøring. Det er i det hele tatt meningsløst å bruke fobi-begrepet om ideologier og religioner. Mange av oss er enige med tidligere president Ronald Reagan i at marxismen hører hjemme på historiens skraphaug. Men vi er vel ikke marxistofober av den grunn?
I Norge finnes det organisasjoner som er opprettet for å motarbeide kristen tro. Men ingen vil vel finne på å kalle for eksempel Hedningesamfunnet for kristofober? Men med islam er det altså annerledes.
Skal islamofobi ha noen verdi som begrep i våre dager må dets betydning redefineres. Den virkelig reelle frykten knyttet til islam i dag er redselen for å kritisere innholdet i den muslimske religionen. Å gjøre det kan få ubehagelige følger. Det har noen av oss fått føle på kroppen.
Islam-debatt har vi i rikelige mengder i det norske samfunnet. Men få har mot til å bevege seg inn på de virkelige tabuområdene. Det som har med koranens status og profeten Muhammeds livsførsel å gjøre. Innenfor kristendommen har det eksistert såkalt historisk-kritisk bibelforskning i over 250 år. En slik type akademisk arbeid med korantekstene er nærmest ikke-eksisterende. Grunnen er ganske åpenbar. De fleste vitenskapsfolk er for glade i eget liv og helse til åpent å utfordre dogmet om koranens ufeilbarlighet og guddommelige opphav.
Hvem tør gå åpent ut å si at koranen ikke er Allahs budskap til menneskeheten direkte overlevert fra guddommen til Muhammed via engelen Gabriel, men at det antagelig er profeten selv som har funnet på dens innhold?
Og mens vi først er i gang: Hvem har mot til å stille de ubehagelige spørsmålene ved Muhammeds livsførsel, for eksempel hans omgang med kvinner?
Dette er ikke minst viktig fordi denne mannens holdninger og forhold til det motsatte kjønn for 1400 år siden har en direkte innflytelse på mange muslimske kvinners liv i Norge i 2011. I dag er det nærmest opplest og vedtatt at problemet med kvinneundertrykkelse i enkelte muslimske miljøer er kulturelt betinget. Men hadde det vært snakk om et hvilket som helst annet trossystem, så ville jo religionsstifteren eget liv og lære vært det første man hadde tydd til for å forklare denne typenårsakssammenhenger.
Når det gjelder profeten, som av islam betraktes som verdens mest fullkomne menneske, stiller saken seg imidlertid annerledes. I dette tilfellet må det ikke antydes at Muhammeds flerkoneri kan ha noen påvirkning på dagens muslimske menns syn på kvinner. Og vi må heller ikke spørre offentlig hvilke signaler Muhammeds ekteskap med en seksårig jente — seksuelt fullbyrdet da barnet var ni — sender ut. Hvorfor ikke? Kanskje for å unngå drapstrusler, hatmailer og andre ubehageligheter.
Er det ikke dette som er den virkelige islamofobien? Frykten for å påkalle seg islamistenes vrede.
Takk til Selbekk for at rights.no fikk republisere kronikken.