Mahmoud Ahmadinejads innlegg
i FNs hovedforsamling ble innledet med følgende bønn:
Oh God, hasten the arrival of
Imam Al-Mahdi and grant him good health and victory and make us his followers
and those who attest to his rightfulness.
I stil med dette ble
innlegget avsluttet med følgende løfte og profeti:
Without any doubt, the
Promised One who is the final Savior and the last heavenly message will come. In
the company of all believers, justice-seekers and benefactors, he will establish
the bright future and fill the world with justice and beauty. This is the
promise of God, therefore it will be fulfilled.
Let’s
have a role in the fulfillment of all this glory and beauty.
I
wish for the bright future for all human beings and the dawn of the liberation
and freedom for all humans and the rule of love and affections all around the
world as well as elimination of oppression, hatred and violence. The wish which
I think will be realized in the near future.
Les utskrift av hele talen
her.
Vestlige
medier har stort sett unnlatt å ta notis av de eksistensielle utfordringene ved
Ahmadinejads tale, og har i stedet konsentrert sin dekning rundt de av hans
utsagn som berører spesifikt vestlige politiske interesseområder: Hans
avvisning av FNs sikkerhetsråds myndighet til å iverksette tiltak mot Irans atomvåpenprogram,
hans forsvar for palestinernes sak og Israels utslettelse, hans benektelse av
iransk støtte til terrorisme og hans utfall mot USA. Disse tingene ble godt
dekket, men ikke de tingene som har å gjøre med islamske endetidsforestillinger.
Men Per Antonsen i det
norske folkeopplysningsforlaget Samizdat –
”forlaget som utgir folkeopplysning i ny og ne uten å ta forbehold om
hva som er politisk korrekt eller ukorrekt, og derfor rett som det er kommer i
skade for å fortelle deg noe som medier og politiske systemer helst ikke vil at
du skal vite noe særlig om” – han har bitt seg merke i det eksistensielle og
religiøse budskapet ved Ahmadinejads tale. For å fremme folkeopplysning rundt
dette, har han oversatt en kommentarartikkel av Caroline Glick fra The
Jerusalem Post, til norsk. Med tillatelse fra Samzidat videreformidler HRS Per
Antonsens oversettelse i det nedenstående:
Av
Caroline Glick, THE JERUSALEM POST 28. September 2007
Til
norsk ved Per Antonsen
Under
sitt besøk i New York i denne uken, gikk Irans president Mahmoud Ahmadinejad
til angrep på hver eneste grunnleggende forutsetning som vestlig sivilisasjon
bygger på. Ahmadinejad sendte ut sine angrep samtidig som han forherliget sin
egen visjon om globalt islamsk herredømme.
De
vestlige mediene, idet de nektet å ta notis av hans eksistensielle utfordring
til Den frie verden, konsentrerte sin dekning av hans besøk om hans utsagn
vedrørende spesifikt vestlige politiske interesseområder; – hans avvisning av
FNs sikkerhetsråds myndighet til å iverksette tiltak mot Irans lysskye
atomvåpenprogram; – hans forsvar for palestinernes sak og Israels utslettelse; –
hans benektelse av iransk støtte til terrorisme, og hans utfall mot USA ble
godt dekket.
Det ble også hans understrekning av at iranske kvinner nyter fulle rettigheter,
og det at det ikke finnes homoseksuelle i Iran fikk kjempeoverskrifter.
Ahmadinejad
ga to viktige taler denne uken – på Columbia-universitetet og i FNs hovedforsamling.
Han benyttet begge talene til å fremsette sin visjon om et globalt islamsk herredømme.
Og mens vestlige medier lette etter skjulte meninger og signaler om fredelige hensikter
i ordene hans, var det faktisk slik at Ahmadinejad ved begge anledninger gjorde
det helt klart at hans visjon om islamsk herredømme ikke på noen måte kan leve
i sameksistens med vestlig sivilisasjon. Følgelig var Ahmadinejads utsagn ikke
forhandlingsposisjoner. De var direkte følger av det verdenssyn han står for,
og som sådanne er de ikke gjenstand for forhandlinger.
Ved
Columbia-universitetet viet Ahmadinejad mesteparten av talen sin til en
drøftelse av vitenskapens rolle i menneskelige sammenhenger. Mens mesteparten
av mediedekningen dreiet seg om hans avvisning av å trekke tilbake
oppfordringen om å utslette Israel, overså man hans hovedbudskap om at han forkaster
folks rett til å være frie til selv å velge sine livsløp. Hans merknader om
dette tema ble avfeid som ”forskrudde” eller ”uforståelige”, mens de egentlig
var ingen av delene.
Som
”akademiker” sa Ahmadinejad at fra hans perspektiv er vitenskapens rolle å
tjene islam, og at enhver vitenskap som ikke tjener islamske mål er moralsk
fordervet. Som han sa det: ”Vitenskapen er lyset og vitenskapsmannen må være
ren og from. Hvis menneskeheten oppnår det høyeste nivå av empirisk og åndelig
kunnskap, mens dens lærde og vitenskapsmenn ikke er rene, da kan denne kunnskap
ikke tjene menneskehetens interesser.”
Idet
han utdypet denne oppfatningen, hevdet han at vestlige vitenskapsmenn gjør
tjeneste for korrumperte regjeringer som avviser islams rene og fromme vei, og
de blir derfor utnyttet som formidlere av fordervelse. I tråd med dette gikk Ahmadinejad
direkte fra sitt anslag mot ikke-islamske vitenskapsmenn og regimer til et
forsvar for Irans atomprogram.
Budskapet
var klart: Irans streben etter atomvåpen skjer i islams navn og er derfor
naturlig legitim. For hans vedkommende ville det å nekte å tillate Iran å
strebe etter atomvåpen være å anse som ensbetydende med et angrep på Allah.
I
sin tale til FN utbroderte Ahmadinejad sine argumenter til fordel for islamsk overherredømme.
Han hevdet at alle problemer i verden er konsekvenser av to forhold. Det første
følger av hans oppfatning av historien etter Den annen verdenskrig: ”Krigens seierherrer
tegnet veikartet for global dominans og utformet sin politikk, ikke på grunnlag
av rettferdighet, men for å sikre seierherrenes interesser over de beseirede
nasjoner.” Den andre årsaken til verdens elendighet er stormaktenes avvisning
av islam. Som han sa det: ”Den andre og viktigere faktor er enkelte stormakters
likegyldighet overfor moral, guddommelige verdier, læren til profeter og pålegg
fra den allmektige Allah … Uheldigvis har de satt seg selv i Allahs stilling!”
Heldigvis
for Ahmadinejad, vil denne ”fordervede” verdensorden snart bli feiet bort.
Enten vil de ”fordervede” maktene; ”vende om fra veien med arroganse og
lydighet mot Satan til veien med tro på Allah,” eller så; ”vil de samme
kalamiteter som rammet folk i den fjerne fortid, ramme dem også.”
Som
avslutning på sine merknader til FN lovet Ahmadinejad at; ”Uten tvil vil Den
Lovede som er den endelige Frelser … komme. Sammen med alle de troende,
rettferdighetssøkende og velgjørere vil han opprette en lys fremtid og fylle
verden med rettferdighet og skjønnhet. Dette er Allahs løfte og derfor vil det
bli oppfylt.”
Det
kunne hevdes at fordi Ahmadinejads ikke lyktes i å få sitt vestlige publikum
til å oppfatte hans hovedbudskap, var hans besøk i Amerika mislykket. Det
faktum at ingen medier følte det nødvendig å analysere hva han snakket om,
kunne sees som et klart tegn på at ingen er interessert i å kjøpe det han
selger. Men det er et farlig argument, fordi det går glipp av en grunnleggende
sannhet. Ahmadinejad er ikke interessert i å overtale den amerikanske
regjeringen, eller endog flertallet av amerikanere til å konvertere til islam.
Han er interessert i å overbevise tilhengerne av det totalitære islam, og
mulige konvertitter, om at de er på den vinnende siden.
Han
er interessert i å demoralisere fiender av det totalitære islam innenfor den
islamske verden og derved få dem til å oppgi enhver tanke på motstandskamp. I
denne målsettingen er det ingen forskjell på ham og hans sunni motstykker i
Saudi Arabia, al-Qaida, Det muslimske brorskap, Hamas eller deres
søsterorganisasjoner over hele den islamske verden, eller endog i hele Vesten.
Over
hele verden sprer islamske ideologer aggressivt sitt budskap om globalt
herredømme. I moskeer, på Internet, på fjernsyn, i skoler, sykehus og fengsler,
finner man islamske predikanter som propagerer det islamske herredømmets sak.
Og utenom Iran, er det intet regime, heller ikke Saudi-regimet, som er immune
mot trykket av dette budskapet. Kanskje er den sentrale årsak til at budskapet
fra Ahmadinejad, og fra de hundretusener av røster som gjentar hans lokketoner
over hele verden, er så farlig, er at Den Frie Verden gjør så forbasket lite
for å få frem sitt eget budskap. I stedet for å kjempe direkte mot den utfordringen
som menn som Ahmadinejad og Osama bin Laden retter mot Vesten, leter Vesten
etter måter hvorved de enten tar inn budskapet deres gjennom å lete frem
punkter man kan
være enig om, eller ved å vise at islamske imperialister ikke har noe å frykte
fra Vesten.
Hovedområdet
hvor Vesten søker å tekkes de islamske totalitære, er Palestina-saken. Det åpenbare
håp er at man gjennom å støtte palestinerne, vil Vesten (inkludert Israel) bli
i stand til å desarmere det som deres eliter anser for å være det viktigste
naget som islamske imperialister nærer mot dem. Ved å gjøre dette overser de
med forsett den grunnleggende usammenlignbarhet mellom det islamske verdenssyn
og menneskelig frihet, det palestinske samfunns jihadistiske karakter og den
instrumentelle bruk islamske totalitære gjør av den palestinske sak.
Siden
den ble opprettet i 1994, har Den Palestinske Selvstyremyndighet, PA, vært en
sentral formidler av jihadistisk, antisemittisk og antivestlig propaganda. Selv
etter at Hamas tok kontrollen over Gazastripen i juni, har Fatah fortsatt med å
konkurrere med Hamas om å være best i jihadistisk renhet. Dessuten, mens deres
ledere blender vestlige og israelske ledere med fredspreik, opprettholder
Fatahs medier og terrorledere bevegelsens støtte til terror og tilknytning til
de politiske mål som er uforenlige med staten Israels fortsatte eksistens. Hver
dag berømmer Fatah-mediene PA-formann Mahmoud Abbas’ fastholdelse av den såkalte
”retten til tilbakevendelse” som, dersom den skulle bli iverksatt, ville
ødelegge Israel som
jødisk stat gjennom å oversvømme den med millioner av fiendtlige arabiske
immigranter.
Som
Palestinian Media Watch dokumenterte, så publiserte Fatahs avis, Al-Hayat
Al-Jedida, mens Abbas var i møte med president Bush, artikler
som fornektet enhver jødisk tilknytning til Jerusalem, og viste til israelske
byer som Sderot, Beit She’an og Safed som ”bosettinger”. På det viset
rapporterte avisen i sommer også at Fatah sendte gutter fra Judea og Samaria
til en ”sommerleir” i Syria som kalles ”Tilbakevendingsleiren”. Heller enn å
kjempe mot Fatahs omfavnelse av jihad, slik det har vært praktisert overfor såkalte
”moderate” regimer i Saudi Arabia, Egypt og Pakistan, overser
Bush-administrasjonen det i håp om at man ved å støtte palestinske terrorister
som ikke er så altfor identifisert med jihad, vil man på en måte svekke
tiltrekningen til jihad.
Slik var det da President Bush, i sin tale
til FNs hovedforsamling berømmet Fatahs ”… moderate ledere, konvensjonelle
ledere som arbeider for å bygge frie institusjoner som bekjemper terror og
håndhever loven, og som følger opp sitt folks behov.” Ikke
bare lar palestinerne, som med overveldende flertall valgte Hamas i januar i
fjor, være å støtte oppfatningene til Bush. Disse oppfatningene støttes ikke
engang av hans allierte, så som Storbritannia, som skyver på for et vestlig
engasjement av Hamas. Og siden Hamas er umulig å skjelne ideologisk fra andre
jihadist-grupper, bør det ikke komme som noen overraskelse at Vestens vilje til
å støtte palestinske jihadister, nødvendigvis gjør dem villige til å godta
jihadister generelt.
Storbritannias
forsvarsminister, Des Browne, klargjorde sitt standpunkt sist mandag da han argumenterte
for å engasjere Taliban diplomatisk i Afghanistan. Ved å ta utgangspunkt i Palestina-spørsmålet
sa Browne at: ”I Afghanistan vil Taliban på ett eller annet tidspunkt bli nødt
til å involveres i fredsprosessen fordi de ikke kommer til å forsvinne mer enn
jeg mistenker Hamas for å ville forsvinne fra Palestina.”
De
islamske imperialistenes svar på den nye vestlige vilje til å engasjere Taliban
ble gitt siste uken av Osama bin Laden. I en ny videotale som ble publisert på
arabisk, urdu og engelsk, oppfordret han pakistanerne til å gå til jihad for å
omstyrte den pro-vestlige, atomvæpnete regjeringen til den pakistanske
president Pervez Musharraf.
Poenget
med alt dette kunne ikke bli klarere, og Ahmadinejad fremhevet det ved enhver anledning.
Den frie verden er i dag viklet inn i en ideologisk krig om sin egen overlevelse.
Våre fiender – de være seg shia eller sunni – er tilhengere av en totalitær
ideologi basert på islam som forteller dem at Allah ønsker å styre verden
gjennom dem. Israel er en sentral front i denne krigen. Gitt den svake vestlige
støtte til jødene, ser jihadistene et angrep på Israel som et strategisk
verktøy for å undergrave Vestens ideologiske forsvarsverker og for å isolere
dets støttespillere
over hele verden.
Det
som er saken er at det, bortsett fra sykelig selvopptatthet, er en grunn til at
Vesten overser de farene den står foran. De vestlige mediene fortiet
Ahmadinejads budskap akkurat slik de vedvarende har fortiet budskap fra bin
Laden og Fatah gjennom årene, fordi vestlige mennesker har så vanskelig for å
kunne tro at noen kunne ønske å bli værende i den islamske verden som fornekter
menneskets ønske om frihet. Men uansett hvor uskjønn en ideologi er, så får den
tilhengere og makt i fraværet av reell konkurranse. Den eneste måten å sikre at
jihadistenes demoniske oppfatninger blir knust, er gjennom høyrøstet forsvar
for og fremholdelse av de grunnleggende prinsipper som Den Frie Verden er
bygget på. Og Vesten har ikke engang begynt å ta opp den utfordringen.Som
resultat av dette har Vesten allerede gitt sine fiender to seirer. Vesten har
demoralisert sine potensielle allierte i den islamske verden, og den har
mislykkes i å samle sine egne folk for å forsvare seg selv.
Til
tross for hva Vesten liker å tro, forhandler ikke Ahmadinejad og hans
allierte fra Ramallah til Waziristan, fra Gaza til Kandahar og Baghdad. De
kjemper! Heller enn å overse dem og søke å finne en ikke-eksisterende felles
plattform, må vi slå dem – først og fremst på ideenes slagmark.