Ytringsfrihet

Stockholms-syndromet i kulturen

Gisler som holder med sine egne kidnappere, det er stockholmssyndromet. For tiden holdes Europa som gissel av frykt for muslimers reaksjoner på Geert Wilders islamkritiske film, Fitna. Drapstruslene hagler allerede. Men den europeiske kultureliten er mer forarget over Wilders lovlige ytringer, som kalles løgnaktige og hatefulle, enn over islamistenes bruk av terror og trusler, som de synes å ha en slags forståelse for.

Jens Tomas Anfindsen, HRS

Definisjon av Stockholmssyndromet:

Stockholmssyndromet är ett psykologiskt tillstånd där kidnappningsoffer eller personer hållna mot sin vilja – fångar – utvecklar en relation till kidnapparen/kidnapparna. Denna solidaritet kan ibland bli en riktig delaktighet, med fångar som hjälper kidnapparna att uppnå sina mål eller att rymma från polisen. Stockholmssyndromet kan beskrivas som en relation mellan förövare och offer i en gisslan- eller kidnappningssituation där offret tar parti för förövaren mot polisen. Syndromet har undersökts noga av olika forskare och man har kommit fram till att det framför allt baserar sig på rädsla för att råka ännu värre ut och en vädjan till den inre godheten hos den som tagit en som gisslan. Ju mer energi man investerar i denna typ av förhållande, desto svårare får man att bryta sig loss.Kilde: Wikipedia

Utenriksdepartementets statssekretær, Raymond Johansen, kaller Wilders’ påstander, i filmen Fitna, for ”ukloke, løgnaktige og hatefulle”. FNs generalsekretær, EUs presidentskap og Nederlands statsminister, blant andre, har også fordømt filmen i harde ordelag. Gjennomgangstonen i alle tilfellene er, som hos Johansen, at filmen er uklok, løgnaktig og hatefull.

En rekke fagfolk har imidlertid påpekt, og enhver som er noenlunde orientert på feltet har selv kunnet fastslå, at Fitna ikke gjør noe særlig annet enn å presentere en fundamentalistisk islamtolkning, akkurat slik en rekke imamer, mullaer, sjeiker og islamske rettslærde verden over også gjør. Som en britisk imam påpekte; Wilders film ligner til forveksling på de propagandafilmene som den islamske mujahedeen selv produserer.

Nå kan det utvilsomt reises alskens berettiget kritikk mot Fitna. Kanskje er det uklokt å produsere en slik film? Kanskje bidrar den til å øke motsetninger i stedet for å bygge broer? Kanskje gjør den det vanskeligere for moderate muslimer å gjøre sin stemme hørt? Kanskje er den overforenklet og smakløs? Kanskje er det helt urimelig av Wilders å mene at koranen er en voldsfacistisk bok, eller kanskje er denne oppfatningen helt rimelig og sakssvarende?

Alt dette, og mer til, kan man vurdere og drøfte, og intellektuelle mennesker verden over gjør nettopp det i disse dager.

Det som er noe nær uforståelig, i den aktuelle sammenhengen, er at den politiske eliten i Europa later til å være mer oppbrakt og mer moralsk indignert over at Wilders i det hele tatt har laget en islamkritisk film, enn at filmen møtes med trusler om vold og terror. Allerede lenge før filmen var publisert, fryktet den nederlandske regjeringen vold og terror som reaksjon på filmen, og alene dette faktum kunne jo ha tjent som et slags varsku, om at det kanskje snarere er de potensielle voldsmenn det er noe galt med enn Wilders.

Når de forventede voldstrusler så kommer til overflaten, i kjølvannet av at filmen lanseres, er det enda mer ubegripelig at det er Wilders’ film, og ikke volds- og terrortruslene den avføder, som mottar de sterkeste fordømmelsene fra politisk hold. Hva er egentlig den største forbrytelsen, å lage en film som muligens er tendensiøs og fornærmende, eller å møte tendensiøse og fornærmende påstander med trusler og vold?

Svaret på dette er helt opplagt – og nettopp dét er noe av det interessante her. Selvfølgelig mener også Raymond Johansen at voldstrusler og terror er noe langt mer alvorlig enn tendensiøse og provoserende ytringer. Likevel velger han å fokusere på fordømmelsen av det siste, ikke det første. Hvorfor det?

Situasjonen er mer enn betenkelig og vitner om at vi er i ferd med å utvikle en kulturform der uskrevne normer for det politisk korrekte, ikke sannhet, regulerer den offentlige samtalen. Den som behersker og spiller med på de politisk-korrekte kodene, vinner frem; de er vår tids anstendige og fornuftige. De som bryter med det politisk korrekte og setter søken etter sannhet høyere en forhåndsvedtatt, politisk ideologi, de er vår tids løgnere og ekstremister. KonklusjonStockholms-syndromet synes å holde Europa i et mentalt strupetak, som i en langt fremskreden, kollektiv psykose.

……………..NB!Se også politisk kommentar i Jyllands-Posten: Vestligt selvsving over ”Fitna”