Av Bruce Bawer, HRS
I løpet av de siste dagene har Grand Hotell i Oslo vært vertinne for to veldig forskjellige grupper gjester. Flere av rommene har Russlands president Dmitrij Medvedev og medlemmer av hans bevæpnede sikkerhetsstyrker huset. I en rekke andre værelser sov menneskerettighetshelter – som Garry Kasparov. Og i god norsk journalistisk tradisjon kunne man lese i Dagbladet på mandag ikke én, men to lengre artikler, som nådeløst gikk løs på én av disse gruppene fordi noen av dens hovedfigurene angivelig skal være fiender av demokratiet. Ja, hvis du er kjent med Dagbladet så vil du allerede ha gjettet at det ikke var Kreml-delegasjonen som var avisens skytemål, men menneskerettighetskonferansen.
Oslo Freedom Forum er tross alt ikke den slags menneskerettighetskonferansen som Dagbladet er glad i. Istedenfor å tilby en endeløs serie med middelmådige foredragsholdere som har kommet fra verdens mest despotiske land – eller fra USAs og Vest-Europas fremste universiteter – for å fordømme Amerika og Israel fra det vanlige venstreideologiske ståstedet, har hendelsens arrangør, Thor Halvorssen, samlet en lang liste med menn og kvinner som har lidd under genuint undertrykkende regimer og som har overlevd år med brutal tortur og overgrep. Resultatet er en gripende, hjerteknusende og inspirerende opplevelse som altfor mange av dette landets overfladiske og amatøriske ”journalister” – som ofte virker å tro at menneskerettighetsbrudd ikke finnes utenfor Guantánamo eller Gaza – kunne lære mye av. Men jeg tror ikke at det var mange norske pressemenn til stede, selv om en del respekterte utenlandske journalister, blant annet John Fund fra Wall Street Journal, Michael Moynihan fra Reason Magazine i USA og Jonathan Foreman fra Standpoint Magazine i UK, reiste til Oslo for å lytte til deltagerne i Halvorssens forum.
Og på tirsdag kunne de høre mye som simpelthen var uforglemmelig. Sophal Ear, en kambodsjansk-amerikansk professor og sikkerhetsekspert som overlevde ”the killing fields”, beskrev hvordan Khmer Rouge og dens utopiske ideologi førte til 1,7 millioner tapte menneskeliv. Små barn ble torturert og henrettet, alt for en revolusjon hvis angivelige mål Ear oppsummerte med noen få velkjente ord fra John Lennon: ”imagine no possessions, and no religion too”. Det var ikke tilfeldig at Ear nevnte Beatles-sangeren i denne sammenhengen, fordi – som han poengterte – det var mange på den kulturelle og intellektuelle venstrefløyen i Vesten som syntes Khmer Rouge var helt topp. Ear viste blant annet en plakat for en konferanse i Stockholm i 1979 til støtte for Khmer Rouge hvor Jan Myrdal og andre dype tenkere etterplapret Khmer Rouge-propaganda. Ear nevnte også Noam Chomsky – som den dag i dag selvsagt er en av venstresidens store helter – som hyllet Khmer Rouge i bøker som kom ut i 1977 og 1979.
Mukhtar Mai, som ble gjengvoldtatt i æres navn og som nå jobber for kvinnerettigheter i sitt pakistanske hjemland, talte om sitt forsøk på å ”stanse undertrykkelse gjennom viten”. ”Skole er det første trinnet for å endre verden,” sa hun. For også henne har utopisk ideologi – i dette tilfellet islam – vært et avgjørende tema og en formidabel utfordring (i kombinasjon riktignok med et føydalsystem, ekstrem kvinneundertrykking og en situasjon der staten er i fritt fall).
Benjamin Skinner, en ”spesialist i slaveri”, minnet publikum om at slaveri ikke er et historisk fenomen men en levende skam i mange deler av verden. (”I dag er det flere slaver enn på noen tid i menneskehetens historie,” sa han.) Gilbert Tuhanbonye, en Tutsi fra Burundi som overlevde folkemord, så sine medelever hakket i hjel med macheter av Hutuer som de trodde var sine venner, og har siden etablert en stiftelse i USA for å hjelpe både Tutsi- og Hutu-barn i hjemlandet sitt. Kang Chol-Hwan ble som niåring satt i en nordkoreansk konsentrasjonsleir, hvor han tilbrakte 10 år med juling og tvangsarbeid, spiste rotter og slanger, og måtte begrave likene til flere hundre politiske fanger. Etter den islamske revolusjonen i Iran ba Marina Nemat sin mattelærer å undervise i matte istedenfor å spre propaganda – og som følge ble hun én av flere hundre tusen barn og ungdommer som ble arrestert, fengslet, torturert og voldtatt under det islamistiske regimet. Hun var 16 år.
Mens jeg lyttet til henne var det umulig ikke å huske de amerikanske studentene som hyllet Mahmoud Ahmadinejad da han holdt en tale ved Columbia University i New York i 2007.
Så var det Anwar Ibrahim, som satt 6 år i varetekt i enecelle i Malaysia fordi han agiterte for demokrati. Og Lubna al-Hussein, én av 43 000 kvinner som ble arrestert i løpet av ett år i Khartoum i Sudan fordi hun brukte bukser. (Hun understreket at menn som voldtar små barn i Sudan blir fengslet i bare én måned, som er kortere enn straffen for kvinner i bukser.) Og Siegmar Faust, som ble fengslet i DDR i flere år fordi han protesterte mot det kommunistiske diktaturet og det politiske politiet, Stasi, og som etter muren falt ble Tysklands kommissær for Stasi-arkivene. Faust fortalte at nesten 300 000 statsborgere i DDR var offisielle eller uoffisielle Stasi-spioner. Også han hadde en del å si om utopiske ideer, og beklaget at til tross for de store forbrytelsene begått av Stalin, Pol Pot, Castro og andre kommunistiske ledere er marxisme fremdeles populær på vestlige universiteter og i europeiske parlamenter.
Støre, Bondevik og Nobels fredssenter bør trekke seg fra menneskerettskonferanse