Hege Storhaug, HRS
Hva er det som skjer i Sverige? Spørsmålet er ytterst betimelig når man studerer statistikken fra Brottsförebyggande Rådet i Sverige. I Sverige anmeldes nå mer enn fem ganger flere voldtekter enn i Norge, til tross for at den svenske befolkningen kun er om lag dobbelt så stor som den norske. I Norge ble det anmeldt 950 voldtekter i 2007, mot 4 749 i Sverige samme år, mens tallet økte til 5 379 i 2008 (tall for Norge i 2008 foreligger ikke). Rapport fra Oslo Politidistrikt i fjor, viste at 74 prosent av alle anmeldte voldtektsmenn i Oslo hadde ikke-vestlig bakgrunn. 82 prosent av ofrene var etnisk norske kvinner. Liknende tall har man ikke fremlagt i Sverige, men det er liten grunn til å tro at situasjonen er særlig annerledes enn i Norge.
Verken i Norge eller Sverige vekker denne grufulle utviklingen særlig oppmerksomhet. Antakelig fordi de faktiske forholdene, at særlig ikke-vestlige menn voldtar jenter og kvinner som tilhører ”den opprinnelige” befolkningen, er for ubehagelig. Tilstanden rokker for kraftig ved det ønskede offentlige bildet av et velfungerende multikulturelt samfunn.
At jenter og kvinner i økende grad frarøves grunnleggende trygghet i det offentlige rommet og i sine private liv, burde vært en kampsak på en dag som 8.mars (og resten av året også, for den saks skyld). Men det er det ikke.
Det er også god grunn til å anta at mørketallene er store i de muslimske rekkene. Da tenker vi på jenter og kvinner som voldtas, men som ikke våger å anmelde forholdet for å beskytte ”familiens ære”, og for å beskytte seg mot ytterligere fornedrelse fra sine egne: Jentene og kvinnene pålegges gjerne skylden for at overgrepet kunne skje, og uansett er deres renhet ødelagt, en holdning vi vil påstå majoriteten vil møtes med.
HRS registrerer også at tross det økende offentlige fokuset på overgrepspraksiser mot særlig muslimske jenter og kvinner, som kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, frihetsberøvelse og ufrihet generelt, velger den organiserte kvinnebevegelsen nok en gang å vende den mest marginaliserte gruppen i Norge ryggen på den internasjonale kvinnedagen. Med andre ord, intet nytt fra ”kvinnefronten”. Lik lønn for likt arbeid, er fremdeles kampsak i front, uten å ta inn over seg at det i nabooppgangen er kvinner som aldri en gang får lov til å søke seg arbeid.
Det er med andre ord en god grunn til at så mange velger bort å delta i denne dagens organiserte aktiviteter.