Rita Karlsen , HRS
Det begynner nok å bli en del år siden noen hadde høy tillit til det som ble formidlet i media. Medias manglende tillit burde i første omgang plage dem selv, men utviklingen synes heller å gå i en annen retning: Internt i medieverden blir det mer og mer akseptert at medier bedriver kampanjejournalistikk.
Hadde Norge hatt et rikt flora av ulike aviser og nyhetskanaler så hadde kanskje den ene kampanjen kunne veid opp den andre, men slik er det ikke. Kampanjejournalistikk sammen med et mainstream-media, er en utfordring for den som ønsker å være sannhetssøkende. Det kan også være at vi som mediekonsumenter ville tålt at journalister opptrer som aktivister hvis de samme hadde tilkjennegitt sitt standpunkt, men slik er det heller ikke. Kampanjejournalistikkens innpakning er ”sannheten”.
Men det er sjelden at media kritiserer ”sine egne”. Den trenden bryter journalist Are Slettan. Slettan er tidligere leder for Nettavisens økonomiseksjon, ansvarlig redaktør i iMarkedet.no og redaktør i Finansavisen, men jobber nå for NA24 fra Connecticut utenfor New York. I en kommentar i dag i Nettavisen.no, går han faktuelt og kritisk til verks overfor Aftenpostens asylkampanje
Slettans betimelige spørsmål er: ”Ønsker avisen en annen asylpolitikk? I så fall, hvilken?”
Saken det dreier seg om den somaliske asylsøkeren Fathia Ahmed Omar og hennes sønn, som Aftenposten har skrevet en lang rekke artikler om.
Det begynte med en artikkel under tittelen «Kastet ut av Norge, nå bor de på en benk i Genova».
Artikkelen forteller i en sterkt følelsesladet stil om den somaliske kvinnen og hennes sønn på seks år, som uken før ble sendt fra Norge til Italia.
I artikkelen heter det blant annet:
Fathia ble tvangsutsendt fra Norge, på tross av at hun var nyoperert og midt i en omfattende medisinsk behandling etter en gruppevoldtekt som varte i 20 dager.
Fathias historie blir gjengitt med mange detaljer – og med svært få forbehold. Men én ting fremgår ikke av denne saken eller av Aftenpostens dekning de påfølgende dagene:
Fathia har allerede fått asyl i Italia.
Det fikk ingen vite, verken leserne eller de mange politikere som kommenterte saken overfor Aftenposten i en rekke etterfølgende artikler.
Saken ligner mistenkelig på en vi har hørt før. Den om 9-årige Simon og hans far, som etter 14 måneder i Norge, nærmere bestemt Florø, ble sendt tilbake til nettopp Italia. Den hjerteskjærende beskjeden fra NRKs Sogn og Fjordane lød som følgende: ”Dei to vart tvangssende til slummen i Italia fordi det er det første europeiske landet dei kom til etter at dei rømde frå heimlandet Eritrea. I Italia søv Simon under open himmel i ein park og lengtar heim til venene i Florø. – Eg søv ikkje, eg er ikkje så veldig glad, fortel han på telefon frå Italia.”
At lokalmedier har engasjert seg i enkeltskjebner, uten å være så nøye med å sjekke fakta i sakene, er nå en ting, men hvordan kan det ha seg at nasjonale medier som Aftenposten henger seg på? Kan det være at man er trygg på at de ”fakta” en presenterer ikke vil bli kommentert fra myndighetshold?
Men etter Aftenpostens artikler kom et uvanlig krast utspill fra Utlendingsnemnda (UNE), som kritiserer medienes, og spesielt Aftenpostens, dekning saken. Som Slettan siterer:
I UNEs redegjørelse står det:
Ifølge opplysninger fra italienske myndigheter har hun allerede asylstatus i Italia, det vil si at hun selv og hennes sønn er gitt internasjonal beskyttelse der. Hennes søknad om asyl i Norge var dermed et ønske om å oppnå asyl i et annet land etter allerede å ha fått det i Italia.
Grunnlaget for asylsøknaden til norske myndigheter ved ankomst til Norge var kun økonomiske problemer og at gutten ikke hadde skoletilbud i Italia (han var da 4-5 år). Hun uttalte uttrykkelig at verken hun selv eller sønnen hadde fysiske eller psykiske problemer av noen art, men at de var ved god helse. Hun hadde ved ankomst ingen anførsler om tortur eller voldtekt.
Om den medisinske behandlingen i Norge skriver UNE at det «var et inngrep for et personlig forhold av helt annen karakter enn hva som har vært presentert i media, og dette forholdet er ikke knyttet til hennes siste asylanførsler om angivelige voldtekter og tortur. Inngrepet var for øvrig av poliklinisk art med utskrivning samme dag.»
Men kanskje det verste:
UNE-direktør Terje Sjeggestad mener også at Aftenpostens journalist, Kristoffer Rønneberg, i en telefonsamtale tilbød etaten å bli fremstilt som «dagens helter» hvis man raskt snudde og lot Fathia komme tilbake til Norge. Aftenposten sier dette bare var et sitat som var gjengitt fra Fathias fastlege, som har engasjert seg sterkt i saken.
Aftenposten sier… og da er det sant? For alle som har erfaring med å være utsatt for kampanjer, noe HRS har erfart en rekke ganger, har man også erfart hvor hjelpesløs en kan være. Jo visst, en kan klage til Pressens Faglige Utvalg (PFU), men hvorvidt en vinner eller taper er langt på vei et sjansespill. For eksempel kan PFU legge til grunn at (aktuelt) media for eksempel har sjekket en kildes troverdighet, og da hjelper det lite om klager kan motbevise at så har skjedd. Men verre: PFU er ikke sannhetssøkende, og som de sier: ”Kampanjejournalistikk er ikke ulovlig”. Dette i seg selv burde åpne for en debatt om hva som egentlig er PFUs rolle, og om den i så fall krever en aldri så liten revurdering?
Slettan har helt rett i at innvandringsdebatten er vanskelig. Han kunne med fordel lagt til at den er politisk betent. Derfor burde fordre et virkelig skjerpet medie, men praksisen synes heller å bli at medier opptrer som politisk aktør (men uten politisk ansvar, må vite).
Asyl- og innvandringssaker er vanskelige for de fleste av oss. Det er få som vil ha helt åpne eller helt lukkede grenser, og vi er mange som ser både positive og negative sider ved innvandring.
Et utgangspunkt for debatten bør være at vi allerede under dagens regelverk har en betydelig innvandring til Norge. Mye av dette er arbeidsinnvandring, som jevnt over gir relativt få problemer og klare fordeler.
Asylinnvandring byr på større utfordringer, både kulturelt, sosialt og økonomisk. I 2009 kom det 17.200 asylsøkere til Norge, ifølge UDIs årsrapport. Det har vært kraftig økning det siste året. I tillegg vet vi av erfaring at familiegjenforening vil medføre en betydelig innvandring også i etterkant av innvilget asyl.
Det er ikke rart at mange ønsker å komme til Norge, et trygt, fritt og rikt land med – i verdensmålestokk – fantastiske velferdsordninger. Men samtidig vil nok de fleste som allerede bor i Norge mene at det er grenser for hvor mange asylinnvandrere landet kan håndtere på en god måte, både for innvandrerne selv og for nåværende innbyggere.
Hva mener Aftenposten?
Til NA24 Propaganda sier Aftenpostens nyhetsredaktør Ole Erik Almlid følgende:
– OK, det er noe av det som har vært upresist. Og ja, vi tar selvkritikk på enkeltting, men vi vil fortsatt dekke norsk asylpolitikk og dens form.
Det skal vel ikke all verdens fantasi til for å gjette hva som ville skjedd hvis et intervjuobjekt hadde opptrådt lignende. Men det er ille at en nyhetsredaktør ikke innser forskjellen på å ”dekke norsk asylpolitikk og dens form” og hva som er kampanje.
Selvsagt skal en sentral avis Aftenposten fortsette å dekke norsk asylpolitikk.
Spørsmålet enkelte stiller er vel heller om avisen vil fortsette med denne typen kampanjejournalistikk som den oppviste i Fathia-saken, og om avisen i så fall også vil klargjøre hvilket alternativ til dagens asylpolitikk den egentlig går inn for.
Det ville for eksempel være interessant å få høre noe om dette:
Mener Aftenposten at det generelt sett bør føres en vesentlig mer liberal asylpolitikk?
Tror avisen dette vil medføre vesentlig økt asylinnvandring? Er det i så fall greit? Er dette i tråd med folkeviljen?
Mener avisen asylsøkere med opphold i andre europeiske land, som Fathia, likevel bør kunne få asyl i Norge? Hvorfor? Skal det i så fall skje til fortrengsel for andre asylsøkere eller i tillegg til disse?
Gitt at det ikke er fri asylinnvandring, hvem skal avgjøre enkeltsakene? UDI med UNE som klageinstans? Politikere? Aftenposten?
Nyhetsjournalistikk eller kampanje?
Mange journalister vil så si at dette trenger ikke Aftenposten mene noe om for å drive nyhetsjournalistikk om asylpolitikk. Det er jeg enig i.
Problemet er at det Aftenposten har drevet i denne saken knapt kan sies å være ordinær nyhetsjournalistikk. Det er en godt regissert kampanje hvor opplysninger og ord håndplukkes for å bygge opp under en på forhånd bestemt konklusjon, nemlig at Fathia Ahmed Omar burde få bli i Norge.
Når man driver denne typen kampanjejournalistikk i enkeltsaker, bør leserne også få vite mer om hvilken generell politikk avisen egentlig går inn for.
Bifalles.