Hege Storhaug, HRS
Slik har det dessverre ikke gått. Sentrale medier tar ikke ansvar, og så lenge media ikke opptrer fintfølende, men slipper til ondskap og hat, slipper til uttalelser som ikke har annet for seg enn å misbruke nedslaktningen av barn og unge i forsøk på egen politisk vinning, så blir resultatet meget stygt. Indirekte kastes det såldes søle på ofrene. Hvem de var og hvor mange de var visste vi ikke før ulike aktører var på banen og pekte på ”ekstremister” – underforstått personer og organisasjoner som skal ha ildnet opp han som på alle måter fremstår som inkarnert ondskap, antakelig ispedd en diagnose bestående av en sterk personlighetsforstyrrelse. Han har uansett en gjennomgripende totalitær mentalitet
I 19 år har jeg jobbet for at alle i Norge skal inkluderes i menneskerettigheter, uansett deres kulturelle, etniske eller religiøse bakgrunn. Frihetsverdiene har alltid vært i front: likestilling, likeverd, religiøs frihet og ytringsfrihet. Motivene har vært basale: motstand, eller kanskje bedre – aversjon – mot urett og overgrep som rammer enkeltindividet, kombinert med en dyp kjærlighet for den fantastiske friheten vi har (hatt) i Norge og Europa. Enhver som har lest mine skriverier og HRS sitt arbeid skal måtte lese bibelen som Fanden selv for å tolke oss til hat eller ekstremisme. Tvert om. Omsorg for det ukrenkelige – mennesket – og frihetsverdiene, er alltid i sentrum av arbeidet vårt.
Politisk og menneskelig er jeg kanskje trosskyldig. Jeg har vansker med å fatte at samfunnsaktører manipulerer, sprer løgner, propaganderer i hatske og ondskapsfulle vendinger, særlig nå i en tid da vi som nasjon er i dyp sorg og fortvilelse. Det vitner om et følelsesliv som vanskelig kan være finstemt.
Men det er media som langt på vei styrer tonen nå gjennom vinklinger og aktører som slippes til. Et eksempel på mangel på ansvarstaking var Dagsnytt 18-sendingen onsdag 27.juli, altså to dager før vi ble presentert den komplette listen over ofrene (innslaget begynner kl 18.19). Jeg hadde to lange samtaler med redaksjonens researcher, Dario Birhane, før jeg under sterk tvil takket ja til å være med. Hvorfor tvilte jeg? Fordi Norge, inkludert meg selv, stod midt i en lammende tragedie, i en mental unntakstilstand. Det var ikke tiden for debatt som kunne føre til personsjikane eller stimulere konfliktnivået i selve innvandrings- og islamdebatten. Tvert om var tiden moden for det motsatte. Klumpen i magen handlet om at Magnus Marsdal (og Per Fuggeli) skulle delta. Sistnevnte hadde da allerede tillatt seg å peke på FrP som forklaringsvariabel bak massedrapet (!). Marsdals ofte harde og manipulerende verbale kanonkader kjenner jeg fra før, derfor ønsket jeg ikke å stille. Men Birhane kunne love at det ikke skulle tillates personsjikane, han kunne love at det skulle være en anstendig debatt, og han var enig i at noe annet ville være uanstendig i den krisen vi alle befant oss i.
Det ble den verste debatten jeg noensinne har opplevd. Marsdal fikk nær sagt fri mikrofon til å nazifisere HRS og meg. Selv stod jeg med mobilen på et jorde i de svenske skogene, og fikk ikke svare på Marsdals siste grove utlegging. Mon tro om Erik Aasheim, programleder, er stolt av innslaget? Som Hans Rustad i document.no sa det i debatten: det er ”skandaløst” av NRK å benytte en ytterliggående person som Marsdal. I etterpåklokskapens navn skulle jeg selvsagt ikke svart Marsdal men utfordret NRK der og da: hvorfor tillater dere dette? Hvor vil dere?
Dagen før dette misbrukte antropolog Sindre Bangstad danske Politiken som springbrett for grove manipulasjoner om ”ondskapens” Norge, der han avla HRS en visitt, under tittelen «Hatet i vår midte» (som om noen som helst applauderte massakren). Det handler om en kronikk jeg skrev i Aftenposten i januar i år. Bangstad skriver:
6. januar i år bragte Aftenposten en kronik med titlen ’En stigende uro’ af Hege Storhaug, leder af det såkaldte Human Rights Service, HRS.
Storhaug beskrev i en billedtekst fredelige muslimske demonstranter i Oslo i 2009 som »quislinger«.
Man skal ikke vide ret meget om Norges historie for at være klar over, at landets statsminister under nazisternes besættelse 1940-1945 hed Vidkun Quisling, og at han som en af få norske nazi-kollaboratører blev henrettet efter krigen. Både hos Kent Andersen og Hege Storhaug ligger der lige under overfladen en opfordring til at bruge voldelige midler mod norske muslimer, noget man også finder hos Behring Breivik.
Det interessante her er ikke, at Storhaug, der er tæt associeret med danske islamofober som Helle Merete Brix og Lars Hedegaard, nærer den slags overbevisninger, men at Aftenpostens kultur- og debatredaktør lader en billedtekst stå, som han ellers har alle muligheder for at gribe ind over for.
Hva sier man til dette? Bangstads fortolkning/påstand om underliggende voldelige motiv er hinsides enhver kutyme i et ordskifte. Likeledes at jeg definerer ”fredelige muslimske demonstranter” som Quislinger. Jeg vil anta at også Knut Olav Åmås stusser over Bangstads påstand om at han burde grepet inn overfor billedteksten. Det er da ikke skribenten som plukker ut billedillustrasjonen og skriver teksten, det er det avisen selv som gjør, og billedteksten lyder slik:
”Det startet på samme sted som der quislingene på 30-tallet samlet massene: Rundt 3000 menn mønstret på Universitetsplassen i Oslo 12. februar 2010. Med tyngde viste de forakt for det samfunnet som har gitt dem alt av goder, skriver Hege Storhaug.”
Ja, det gjorde de, og det ble som kjent også advart/truet med et nytt 11.september på norsk jord. At antidemokratiske krefter valgte samme demonstrasjonsplass som antidemokratiske Nasjonal Samling, er likeledes et faktum. Bangstad gjør det vi i HRS aldri gjør: nemlig å generalisere muslimer, putte dem i en sekkebetegnelse. Det var nemlig helstøfte islamister som ledet an på Universitetsplassen.
Dagsavisen har vært særlig aktive i demoniseringen av HRS generelt og meg spesielt. Jeg tror det begynte med kommentator Hege Ulstein, tror fordi jeg har vært på bilferie uten Internett. I dag finner jeg artikler og innlegg på nettsidene til Dagsavisen, men ikke Ulsteins kommentar (den skal jeg etterlyse). Etiketten som går igjen er ”ekstrem”. Det er slik man gjør som massemorderen: man massakrerer (også) ordene.
Sentrale deler av media har tydeligvis ikke tenkt å dempe språkbruken etter at det ubeskrivelige skjedde. Når politikerne våre åpner valgkampen 13.august er det å håpe at det politiske lederskapet vet å bruke det ubeskrivelige på en positiv måte: ikke minst å sørge for en anstendig debatt. Som jeg skrev i Dagbladet Magasinet på lørdag 30.juli: Kun ved åpenhet og omtanke kan vi beseire hat og ondskap.
Her følger hele innlegget i Dagbladet:
Da Dagbladet spurte om jeg kunne skrive noen ord om det mest ufattelige som har skjedd på vår jord siden 2.verdenskrig, prøvde jeg spontant å formulere tanker direkte til gjenringsmannen. En del av meg ville så gjerne snakke med han. Kanskje i håp om å vekke følelser og medfølelse i hans indre. Jeg måtte gi opp. Jeg nådde ikke frem. Hans univers er av en annen verden. Han representerer Ufriheten og Døden. Jeg lever og ånder for Friheten.
Da skipperen på en ferje på en utpost lengst nord i Norge fortalte om terrorangrepet i Oslo, dernest om den pågående nedslaktningen av vår fremtid – vår ungdom – vekket drapsmonsteret til live noe av det vakreste vi har: det brede folkelige fellesskapet. Nærheten, sammenhørigheten, omsorgen og omtanken. Der og da stod vi alle varsomt og fjellstøtt sammen, nær som fjern.
Alle lette vi etter ord. Ingen fant dem. Han massakrerte ordene. Tilstanden var en veritabel ut-av-kroppen-opplevelse.
Han skulle visstnok redde Europa. Sannheten er den motsatte. Han ønsker å starte en nådeløs krig. Sannheten er at han ikke bryr seg om noen andre enn seg selv. Totalt empatiløs. Sannheten er at han vil ha oss alle til å falle ned på det nedrigste nivået: i mørket der hatet trives.
Ja, han klarte å endre Norge. Kanskje vil vårt fantastiske åpne samfunn lukke seg noe. Kanskje blir vi mer fryktsomme i det daglige. Kanskje vil vi vegre oss fra å ytre våre inderligste meninger. Kanskje blir vi et mer splittet folk. Det var noen av mine første tanker.
De neste tankene var motsatte. 22/7 2011 skal tvert om samle oss enda sterkere som nasjon. Vi skal bry oss enda mer om hverandre. Vi skal stå enda tydeligere opp for det verdigrunnlaget som har skapt det så uendelig gode samfunnet vårt. Vi skal skatte grunnlaget for den personlige friheten – ytringsfriheten – enda høyere. Denne føringen har heldigvis en klok og samlende statsminister lagt til grunn fra første stund etter det ynkeligste fant sted. Stoltenberg gir meg således et befriende håp i denne ubegripelige tiden. Det er også ved mer åpenhet, mer demokrati, vi hedrer ofrene og deres sørgende. Og det er kun slik vi kan beseire hat og ondskap.
Det er kun slik vi kan skape noen som helst mening nå.