Publisert i Aftenposten 2.juni 2006
Av Hege Storhaug, informasjonsleder i Human Rights Service
Forutsetningen for å skape og videreføre en fredelig nasjonalstat som Norge, er et sterkt folkelig fellesskap. Et felleskap med stor grad av tillit og sammenhørighet borgerne mellom. En sammenhengskraft tuftet på et ”vi”, der ”vi” er basert på felles språk, grunnverdier og sentrale kulturelle trekk. Der befolkningen støtter opp under det sekulære norske demokratiet som er tuftet på likestilling, likeverd, religiøs frihet, ytringsfrihet og pluralisme (Ralf Pittelkow, 2004). Å være en borger av Norge har ingenting med etnisitet å gjøre. Man kan således være født i jungelen i Gambia, som min lille venninne Anne Fato, og oppleve en sterk tilhørighetsfølelse til Norge, og slik være en like god borger som kongehusets avkom. Man kan også være født i Norge og selv fravelge å delta i det folkelige fellesskapet.
Vår tids største europeer, somaliskfødte Ayaan Hirsi Ali, er det tydeligste eksemplet på at etnisitet og fødeland ikke er forutsetningen for å leve som en fullverdig borger i Europa. Jeg vil påstå at det ikke er en eneste person i Europas samtid som har bidratt sterkere til manifestering av at likeverd og menneskerettigheter skal gjelde for alle borgere her. Som har gitt rødt kort til gradbøying av menneskeverd på bakgrunn av religion og etnisitet. Som med kjærlighet til frihetsverdiene i Europa, har varslet oss alle om hvor avgjørende det er for de fredelige demokratienes fremtid at vi står sammen om disse frihetsverdiene. Personlig er jeg ydmyk og takknemlig over Hirsi Alis bidrag til Europas frihetskamp – den nye kampen mot blant annet totalitære, religiøse krefter som vil frarøve særlig kvinner frihet og menneskeverd. Som europeer er jeg stolt over å kunne identifisere meg med en ekte europeer som Hirsi Ali. Jeg er derfor svært bekymret over at Europa ikke klarte å ivareta henne. Jeg tolker det som et varsel om en truet frihetskamp i tiden som kommer.
I Aftenposten 24. mai er det mer enn forstemmende å oppleve at Hirsi Ali defineres som en forræder, en stemme det ikke skal lyttes til. En kulturmuslim som beskyldes for å bruke en syk retorikk (”islamofobisk”). Jeg kjenner en fryktsom nummenhet, og en skamfølelse, over at en person i Norge, som Iffit Z. Quereshi, kan tillate seg å definere bort stemmer fra vår tids viktigste debatt; debatten om hva vi ønsker for Norge og Europas fremtid. Som også definerer bort den nye og viktige stemmen til vår egen Shakil Rehman, en mann som åpenbart er glad i landet sitt. Som ønsker å delta i det folkelige fellesskapet. Som vil bidra til at alle borgere av landet skal nyte godt av menneskerettigheter. Ouereshi mener han er ”kokosnøtt” – brun utenpå og hvit inni –, han har sviktet sin etniske pakistanske opprinnelse ved å tre inn i fellesskapet. Det er vel slike holdninger som er vår tids rasisme; at borgere skal klassifiseres etter etniske og religiøse røtter. At hvis du er fra Toten, så skal en totning være din talsperson. Den som kjenner ”din kultur” og dermed kjenner dine behov. Er du født i mandinka-stammen, som Anne Fato, skal en mandinka i Norge tale din sak. Hva slags samfunn skal dette bli? Er ikke dette oppskriften på å kjøre en fredelig nasjonalstat basert på et verdimessig fellesskap i grøften?
I Human Rights Service har vi den friheten at vi ikke representerer noen. Vi arbeider politisk for et velfungerende fleretnisk og flerreligiøst samfunn. Vi ønsker ikke et flerkulturelt samfunn. Som tidligere rikskansler og sosialdemokrat, tyske Helmut Schmidt, har vi sett hvordan denne ideologien nettopp gradbøyer menneskeverd etter etnisitet og religion, særlig barn, unge og kvinners verd. Hvordan fellesskapet forvitrer. Hvordan nye ”Berlinmurer” lukker nye borgere inni i enklaver der opprinnelseslandets verdier råder og identitet knyttes til religion og gamlelandet.
Derfor mener HRS også at vi ikke trenger talspersoner for ulike etniske grupper. Vi trenger stemmer som vil stå på det frie, sekulære demokratiets side med begge benene – som vil stå sammen om alle borgeres fullverdige deltakelse i landet vårt.
|