I går gikk fungerende statsminister, og etter alle solemerker den fremtidige statsminister, sosialdemokratenes Mette Frederiksen, til den danske Kongen med budskapet om at en ny regjering - etter over to måneder med forhandlinger - skal være på plass. Men det er en regjering med tilhørende støttepartier som det lukter mye trøbbel av. Derfor stilles det allerede nå spørsmål ved hvor lenge den blir sittende. For som så ofte ellers i politikken, har man lyktes å løse problemene stort sett til allmen misnøye. 

Folket har talt. Og skriften på veggen må være særdeles tung å svelge for politisk ledelse i styringspartiene Ap og Høyre. Enten det har vært en Erna Solberg eller en Jonas Gahr Støre som statsminister har innvandringen til Norge fra det utvidede Midtøsten i dette årtusenet vært høy. Langt høyere enn folk har ønsket seg. For folket ser resultatene på bakken i sine daglige liv: Vi har fått innsig av kulturer som er fullstendig i kollisjon med norsk kultur og våre verdier. Vi har fått de såkalte parallelle samfunnene. Resultatene av den siste undersøkelsen kan ikke misforstås: Den store majoriteten av oss krever en lang pause i innvandring av asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente fra "visse" land. Skal vi endelig bli lyttet til? Skal Norges beste settes i førersetet? Eller skal Støre og Ap fortsette som før?

I går ble jeg oppmerksom på et initiativ som de fleste såkalte redaktørstyrte medier i Vest-Europa øyeblikkelig vil stemple som høyreekstremt, fremmedfiendtlig og antakelig på grensen til fascisme. Det går under navnet "Save Europe Act" og har, som navnet tilsier, et mål om å bevare og beskytte våre europeiske nasjoner. Erkjennelsen av at folks skikker, språk og kultur kan forsvinne - og derfor er verneverdige - har vi lite problemer med når vi snakker om samfunn langt-vekk-istan, eller når det kommer til urfolk, men når det gjelder oss selv, går det i stå. Hvorfor? Er det fordi vi tror vi sitter på toppen av næringskjeden og er uangripelige?

President og diktator Recep Erdogan går nå på en ideologisk smell i oljebyen Stavanger. I mangfoldige år har et moskémiljø tilhørende Tyrkia jobbet intenst for å reise en stormoské med minaret. Ikke en eneste politiker i byen har protestert verdimessig mot planene. Men nå rives hele reisverket. Dette skyldes ikke minst massivt med protester fra naboer, men også sviktende økonomi. At moskeen endte med et gigantisk mageplask, må ses som en kulturell seier for Norge.

Langt de fleste av oss er enige om å bekjempe sosial kontroll og fundamentalisme - og fremme likeverd og likestilling. Hvorfor tillater vi da svømming for muslimske jenter uten at noen menn, om det så er fedre, svømmetrener, livreddere eller vaskepersonell, kan være tilstede? Som vanlig gjør vi det stikk motsatte av det vi vil oppnå - og unnskyldningene våre er ikke bare syltynne, de står ikke til troende. Skal vi aldri lære? 

Det er vanskelig å tro dette, men det er faktisk sant. I Palestina, som Norge har anerkjent som selvstendig stat og som Norge gjennom årene har sendt milliarder av skattekroner til, er det helt greit å oppkalle sine barna etter Hitler og Adolf Eichmann. Hva synes for eksempel norske politikere om at rektor på en gutteskole i Hebron heter Hitler Faik Abu Hamad?

EUs tilsynsorgan for partier og stiftelser går i strupen på partier som er organisert under paraplyen Partier for suverene nasjoner i Europa. De kan bli forbudt med begrunnelsen at de ikke opprettholde EUs verdier, melder Politico. Mister partiene i denne alliansen retten til å fremstå som et parti, mister de også finansieringen fra EU. Slik har åpenbart EU tenkt å strupe meninger de ikke liker.

Frederik Vad, de danske sosialdemokratenes talsperson for innvandring og integrering, er i en ny rapport fra Muslimernes Fællesråd blitt brukt som et eksempel på islamofobi. Det finner han seg ikke i. "Klart man skal kunne kritisere såkalt islamofobi", fastslår han.

PSTs varsler en hardere linje mot nettbasert hets og trusler mot politikere. Antallet straffesaker har økt, og PST lover at de som går for langt kan få «besøk på døren». PST vil beskytte demokratiet, heter det. Men det viktigste spørsmålet er dog hvor grensen mellom straffbar trussel og legitim, hard kritikk av makten går. Historien viser at når staten begynner å definere for bredt hva som er «akseptabel» kritikk, er det sjelden de mektige som taper. Det er de uten makt og innflytelse som først blir stille.

Da Robert L. Woodson døde 19. mai, 89 år gammel, mistet USA en av sine mest uavhengige og prinsipielle forkjempere for fattige amerikanere – særlig i svarte lokalsamfunn. Mens eliten på både venstre- og høyresiden teoretiserer om de fattige, valgte Woodson å lytte til dem og lete etter suksesshistorier der andre bare så patologi og offerroller. I stedet for å fokusere på systemisk rasisme og statlige løsninger, la Woodson vekt på personlig ansvar, sterke familier, lokalt engasjement og karakterdannelse.