En enslig sosialhjelpsmottaker med fire barn kan motta nær 600.000 kroner skattefritt i året. Har den enslige moren sju barn, tilsvarer ytelsene millionlønn. Men regnestykkene avslører noe mer grunnleggende. Systemet gir de sterkeste økonomiske insentivene nettopp til de gruppene som allerede står lengst fra arbeidsmarkedet og det norske samfunnet, og barna sluses rett inn i utenforskapet.

Barne- og familieminister Lene Vågslid (Ap) vil ikke stoppe at barn holdes under tvang i døgnåpne moskeer i Norge. Hun gjemmer seg bak menneskerettigheter (!) og påstanden om at et lovforbud mot praksisen vil kunne ramme speiderbevegelsen og konfirmasjonsleire. Altså skal foreldres rettigheter ha forrang for barns helse og frihet. Dette klarer Vågslid å fremføre etter at en svært modig 19 år gammel jente født i Norge avslører rystende forhold i en moské i Drammen. Jenta lever nå på flukt i Norge fra sin imam-pappa. Hun og hennes like kan altså ikke forvente en håndsrekning fra Ap-regjeringen. Kanskje ikke så underlig all den tid styreleder i den aktuelle moskeen i Drammen er en aktiv politiker for Ap.

Den nye migrasjonskrisen til Europa er et faktum. Europa, inkludert mange spanjoler, har snudd ryggen til den spanske statsminister Pedro Sánchez' innvandringspolitikk, og bekrefter nok en gang en regjering - og et EU - som ikke er seg sitt ansvar bevisst. Tallene florerer både på ankomster og returer, der det nye er at rundt 80.000 kom. De fleste er marokkanere, men har opprinnelse fra land sør fra Sahara. Disse får ikke spanske myndigheter returnert, noe som også skal være beskjeden fra øverste hold. 

Høyesterett har satt en høy terskel for hva som er «kvalifisert krenkende». Å la subjektiv lidelse overstyre dette ville uthule ytringsfriheten. Hvis psykiatrisk lidelse brukes som bevis for at noe må ha vært straffbart, snus bevisbyrden. Lidelsen til Sumaya Jirde Ali er reell, men den beviser ikke juridisk skyld.

En ny sommer står for døren. Vi vil takke våre trofaste lesere på det varmeste for all støtte og interesse for vårt arbeid. Uten dere, ingen HRS, ingen rights.no. I kveld står Norge samlet i spenning foran VMs tredje kamp for Braut Haaland og det fantastiske mannskapet vårt, denne gangen mot et knallsterkt Frankrike. Som nasjon har vi vist en hel verden hva vi er laget av, et ustoppelig samhold. Og "hele verden" ror sammen med oss nå. Norge har med dette skapt verdenshistorie - uansett hva utfallene av de neste kampene blir.

Noen ganger blir jeg oppriktig bekymret for retningen samfunnsdebatten tar. Når en enkel lagfeiring, der det norske fotballandslaget setter seg ned og «ror» som et vikingskip, blir omtalt som både «anti-woke» og «sjåvinistisk», sier det etter min mening mer om vår samtid enn om selve feiringen.

Når Støre sier at han er «urolig», er det verdt å spørre om hva han egentlig er urolig for. Er han urolig for at folk ytrer seg fritt, eller er han urolig for at folk ytrer seg fritt mot Arbeiderpartiet?

Det har vært et grusomt jordskjelv i Venezuela, men det foregår også et politisk jordskjelv i Latin-Amerika. Mens Donald Trump styrer USA, har en rekke land i regionen valgt ledere som deler mange av de samme prioriteringene: streng innvandringskontroll, konfrontasjon med narkokarteller, friere markeder og redusert kinesisk innflytelse. Den nye høyrebølgen i Latin-Amerika har lov-og-orden-fokus og vilje til å samarbeide med Washington når det gagner nasjonale interesser.

Befolkningsendringen i Vest-Europa går sin skjeve gang. Er det noe positivt vi kan si om det, så er det at stadig flere blir oppmerksomme på at denne skjevheten må kontrolleres og begrenses. Derfor har for eksempel Arbeiderpartiet begynt å snakke om "bærekraftig innvandring", som var et skjellsord da HRS introduserte det, og stadig flere snakker om remigrasjon, inkludert i EU. Mer taust blir det når vi kommer til det som fremstår som det mest sannsynlige scenariet: Vi blir en minoritet på eget kontinent. Her er Norge som et lite land svært sårbart. I tillegg følger segregering og kulturelle endringer, ikke minst knyttet til islam. 

Å betegne Khomeini som en tyrann er ikke en forhåndsdømmende merkelapp, men en empirisk, presis og historisk ubestridelig beskrivelse. Når det teokratiske regimets fremste utsending i Norge krever «balanse», krever han i realiteten en grov sensur av ufravikelige historiske realiteter om massemord, tortur og systematisk undertrykkelse.