Det er vanskelig å tro dette, men det er faktisk sant. I Palestina, som Norge har anerkjent som selvstendig stat og som Norge gjennom årene har sendt milliarder av skattekroner til, er det helt greit å oppkalle sine barna etter Hitler og Adolf Eichmann. Hva synes for eksempel norske politikere om at rektor på en gutteskole i Hebron heter Hitler Faik Abu Hamad?

EUs tilsynsorgan for partier og stiftelser går i strupen på partier som er organisert under paraplyen Partier for suverene nasjoner i Europa. De kan bli forbudt med begrunnelsen at de ikke opprettholde EUs verdier, melder Politico. Mister partiene i denne alliansen retten til å fremstå som et parti, mister de også finansieringen fra EU. Slik har åpenbart EU tenkt å strupe meninger de ikke liker.

Frederik Vad, de danske sosialdemokratenes talsperson for innvandring og integrering, er i en ny rapport fra Muslimernes Fællesråd blitt brukt som et eksempel på islamofobi. Det finner han seg ikke i. "Klart man skal kunne kritisere såkalt islamofobi", fastslår han.

PSTs varsler en hardere linje mot nettbasert hets og trusler mot politikere. Antallet straffesaker har økt, og PST lover at de som går for langt kan få «besøk på døren». PST vil beskytte demokratiet, heter det. Men det viktigste spørsmålet er dog hvor grensen mellom straffbar trussel og legitim, hard kritikk av makten går. Historien viser at når staten begynner å definere for bredt hva som er «akseptabel» kritikk, er det sjelden de mektige som taper. Det er de uten makt og innflytelse som først blir stille.

Da Robert L. Woodson døde 19. mai, 89 år gammel, mistet USA en av sine mest uavhengige og prinsipielle forkjempere for fattige amerikanere – særlig i svarte lokalsamfunn. Mens eliten på både venstre- og høyresiden teoretiserer om de fattige, valgte Woodson å lytte til dem og lete etter suksesshistorier der andre bare så patologi og offerroller. I stedet for å fokusere på systemisk rasisme og statlige løsninger, la Woodson vekt på personlig ansvar, sterke familier, lokalt engasjement og karakterdannelse.

Nordmenn er blitt mer skeptiske til å ta imot flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente. Dette er ikke underlig. For den største og viktigste kapitalen Norge har er ikke oljen, men tillitssamfunnet. Når tilliten borgere i mellom begynner å slå sprekker, er det helt naturlig at folk blir skeptiske. For det er verdt å minne om følgende: Samfunn kollapser sjelden over natten. De begynner å forvitre når realiteter ikke lenger kan diskuteres ærlig. Nå er tiden kommet for en ærlig debatt om Norges største utfordring: en innvandring som tærer på tilliten mellom folk og verdiene våre.

Integreringsbarometeret 2026 viser at stadig flere blir mer kritisk til ulike sider ved innvandringen og integreringen. Resultatet ser vi ikke minst på partimålinger der FrP troner på toppen. Barometeret bør ikke overraske. Jo flere som har kommet og etter hvert som tiden går, vil også konsekvensene bli mer påtrengende. Sagt på en annen måte: De negative konsekvensene av en ikke-bærekraftig innvandring kan ikke lenger skyves under teppet av gammelmediene. Ei heller kan Ap fortsette å prøve å dekke over problemene de har skapt med en innvandringspolitikk uten realitetsorientering. Tiden for ærlighet er kommet - om enn på overtid.

Å lokke migranter med opptil 5 millioner kroner for å reise hjem, nytter ikke. De blir værende. Dette viser en ny studie som konkluderer med at dess lengre en innvandrer eller flyktning har bodd i landet, dess mindre sannsynlig er det at tilbud om millioner av kroner for å dra hjem vil friste. Hva gjør politisk ledelse da?

Ny norsk undersøkelse viser med all tydelighet at motstanden mot islam og hijab er sterk i befolkningen. Hele 6 av 10 mener verdiene i islam står i strid med norske verdier. Motstanden mot hijab øker også. Så mange som 7 av 10 mener "muslimske kvinner blir tvunget til å gå med hijab". Men lytter politisk ledelse til denne mostanden? Nei, alt tyder på at politikerne fortsetter å ignorere folkets vilje. Hvor lenge skal dette få fortsette?

Gjennom hele sin historie har BBC hatt et nært og ofte hemmelig forhold til britisk etterretning og statlig propaganda. Dette forholdet er veldokumentert historie – og det reiser viktige spørsmål om hvor «uavhengige» de store, redaktørstyrte mediene egentlig er i dag.