Hvis den vanlige politiske debatten er så giftig, så personfokusert eller så lite opphøyd at den ikke tåler å pågå under en nasjonal sørgeperiode, da er det debatten selv som trenger korrektiv. Ikke bare i sorgens dager, men også ellers. En smalere borgfred ville unngått den merkelige situasjonen der politikerne i praksis erklærer sin egen debattstil for uegnet, samtidig som de fortsetter å styre landet. Det er fullt mulig å vise respekt for kongehuset uten å sette hele det politiske ordskiftet på pause.

Høyre ligger på 14,9 prosent i en fersk meningsmåling fra Opinion, utført for Altinget og ABC Nyheter. Det er under 15-prosentsgrensen, og særlig blant velgere over 65 år er oppslutningen svak. Samtidig ligger Fremskrittspartiet stabilt over 30 prosent. Høyre er ikke alene om denne utviklingen. Over hele Europa ser vi det samme mønsteret. De tradisjonelle konservative partiene mister grepet, og tilsynelatende gjør de det med viten og vilje.

Danske politikere fra en rekke partier er rasende over hva dansk TV 2 og Sydsvenskan avslører: Et irakisk ektepar har i 16 år svindlet både asyl- og velferdssystemet. Kais Kassem (52) og Salwa Jwad (53) har fått tilgang til sosiale tjenester både i Danmark og Sverige. "Det er galematias. Vi gjør oss til latter med våre egne penger", sier innvandringspolitisk talsperson i Venstre. At det er galematias kan vi skrive under på, for at denne type svindel pågår fortalte HRS både til norske og danske politikere og politiet tilbake i 2004. Altså for 22 år siden.

Valget i Sverige nærmer seg med stormskritt, og i en fersk meningsmåling er det dårlig nytt for Socialdemokraterna. De faller kraftig, samtidig som gapet mellom de to blokkene krymper.

I en lederartikkel på Samnytt advarer tidligere riksdagsmedlem Kent Ekeroth om det han kaller den demografiske bomben i Sverige. Han mener at endringer i befolkningssammensetningen allerede påvirker den politiske maktbalansen, og at spørsmålet ikke lenger er om velgermassen endres, men hvor langt prosessen har kommet.

I dag klokken 13 tredde Kong Haakon VIII inn i Stortingssalen for å avlegge den konstitusjonelle eden. Det er en kort, høytidelig handling og det synlige punktet der det norske monarkiet bekrefter at det står under loven, ikke over den. Eden lød slik, etter Grunnlovens paragraf 9: «Jeg lover og sverger å ville regjere kongeriket Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover, så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende!»

"Flere av familiemedlemmene ønsket ikke å gi en forklaring i retten. Nå er mannen i 60-årene frikjent for mishandling", skriver Fædrelandsvennen. Saken gir et innblikk i livet i ekte utenforskap. Familiens overhode har gjennom mange år tyrannisert familiens barn, og barna har en etter en trukket anmeldelser. Og nå i rettsalen - med ett unntak - tier de om volden. Dermed går voldsutøveren fri. – Min klient er svært fornøyd med resultatet, sier forsvareren hans til avisen.

Leder av Ex-Muslims of Norway, Cemal Knudsen Yucel, har vært på sommerfest hos Foreningen Frafalden i København. Å møte andre frafalne fra islam i vårt naboland gjorde dypt inntrykk på ham. Yucel forteller om angsten blant de frafalne, om det doble livet frafalne tvinges til å leve tross at man befinner seg i det angivelige frie Vesten. "Alle på festen var på forhånd blitt informert om å være svært forsiktige med å ta bilder, og særlig med å publisere dem uten å snakke med dem som var med på bildet." Den samme tilstanden gjelder frafalne i Norge, sier Yucel.

Island sa nei. Ikke bare nei til EU-medlemskap, men nei til i det hele tatt å åpne forhandlinger om det. I folkeavstemningen stemte 52,8 prosent mot å gjenoppta medlemskapsforhandlingene, mens 47,2 prosent sa ja. Valgdeltakelsen var høy, over 82 prosent. Det er et klart, demokratisk signal. Det sier mer om forholdet mellom folkevilje og politisk vilje enn mange i ja-leiren synes å være villige til å ta inn over seg.

Det finnes berettiget kritikk av kongehuset. Det har det alltid gjort, og det vil det fortsette å gjøre. Spørsmål om økonomi, roller, åpenhet, maktfordeling og nettverk er legitime. Spørsmålene hører hjemme i en demokratisk samtale. Men det finnes også en tid for dem. Det er en tid for alt. Nå er det landesorg i Norge. Sorg er personlig. Vi må som enkeltmennesker, familier, lokalsamfunn og nasjon finne våre egne måter å markere at en epoke er over.