Når Støre sier at han er «urolig», er det verdt å spørre om hva han egentlig er urolig for. Er han urolig for at folk ytrer seg fritt, eller er han urolig for at folk ytrer seg fritt mot Arbeiderpartiet?

Det har vært et grusomt jordskjelv i Venezuela, men det foregår også et politisk jordskjelv i Latin-Amerika. Mens Donald Trump styrer USA, har en rekke land i regionen valgt ledere som deler mange av de samme prioriteringene: streng innvandringskontroll, konfrontasjon med narkokarteller, friere markeder og redusert kinesisk innflytelse. Den nye høyrebølgen i Latin-Amerika har lov-og-orden-fokus og vilje til å samarbeide med Washington når det gagner nasjonale interesser.

Befolkningsendringen i Vest-Europa går sin skjeve gang. Er det noe positivt vi kan si om det, så er det at stadig flere blir oppmerksomme på at denne skjevheten må kontrolleres og begrenses. Derfor har for eksempel Arbeiderpartiet begynt å snakke om "bærekraftig innvandring", som var et skjellsord da HRS introduserte det, og stadig flere snakker om remigrasjon, inkludert i EU. Mer taust blir det når vi kommer til det som fremstår som det mest sannsynlige scenariet: Vi blir en minoritet på eget kontinent. Her er Norge som et lite land svært sårbart. I tillegg følger segregering og kulturelle endringer, ikke minst knyttet til islam. 

Å betegne Khomeini som en tyrann er ikke en forhåndsdømmende merkelapp, men en empirisk, presis og historisk ubestridelig beskrivelse. Når det teokratiske regimets fremste utsending i Norge krever «balanse», krever han i realiteten en grov sensur av ufravikelige historiske realiteter om massemord, tortur og systematisk undertrykkelse.

Det er knapt så man makter å ta innover seg hva som har skjedd på de britiske øyene siste tiårene: Minst 250.000 britiske jenter har vært ofre for grotesk seksuell vold begått av typisk pakistanske muslimske menn. I ytterste konsekvens har de blitt drept etter å ha blitt utsatt for ren tortur. Dette kunne skje fordi myndighetene aktivt snudde ryggen til jentene i "antirasismens" navn. Dette kommer nå frem i den mest omfattende britiske rapporten om såkalt grooming. Seksuelle overgrep har vært på en industriell skala.

Da den amerikanske Foreign Intelligence Surveillance Act (FISA) ble vedtatt i 1978, var hensikten klar. Loven skulle forhindre at etterretningstjenestene misbrukte sin makt mot egne borgere. Nesten femti år senere har FISA blitt det motsatte av det den skulle være og framstår nå som et omfattende verktøy for masseovervåking av amerikanere - uten tilstrekkelig rettssikkerhet.

Når Lars Gule hevder at alle bosettere er delaktige i krigsforbrytelser og derfor bør møtes med ulike former for sanksjoner, oppstår et grunnleggende spørsmål: Er skyld individuell, eller er den kollektiv? I et liberalt demokrati burde svaret være enkelt. Vi holder mennesker ansvarlige for handlinger de selv har utført. Vi straffer ikke mennesker for hvem foreldrene deres er. Vi straffer ikke mennesker for hvor de er født. Vi straffer ikke mennesker fordi de tilhører en bestemt gruppe.

Det gikk som det måtte gå. Den britiske statsministeren Keir Starmer trakk seg som leder av Labourpartiet og går dermed av som statsminister, den fjerde på like mange år. Starmer var presset til to muligheter: Gå av selv eller bli kastet. Uten at Starmer har nevnt noe om sin etterfølger lyser ett navn lang vei: Andy Burnham. Så nå kan det bli anti-Thatcher for alle penga og inn med det Burnham kaller for «Manchesterisme» basert på politikken han som ordfører har ført i Greater Manchester.

President Donald Trumps nye fredsavtale med Iran står allerede på vaklende grunn. I en lederartikkel i Wall Street Journal kritiseres Trump for å ha forhandlet frem en avtale fra en påfallende svak posisjon. Presidenten selv har åpent innrømmet at frykt for høye oljepriser og et fallende aksjemarked var sentrale drivkrefter bak avtalen. Nå retter han skylden mot Israel for å ha angrepet Hizbollah, noe som truer hele fredsprosessen.

Artikkelen nedenfor ble tatt inn i The Jerusalem Post den 13. november 2021, og er oversatt av HRS og gjengitt her etter tillatelse fra forfatteren, Itamar Marcus, daglig leder av Palestinian Media Watch. Her argumenterer han for at UNRWA må avvikles og oppgavene overlates til UNHCR. Grunnen er at UNRWA i realiteten er et politisk organ for Den palestinske selvstyremyndigheten for å sikre at palestinerne en gang kan flytte tilbake til det som i dag er Israel, noe de åpent innrømmer. Har det skjedd noe siden den gangen, bortsett fra at det etter massakrene og gisseltakingen på Gaza den 7. oktober 2023 ble avdekket at Hamas hadde etablert tuneller under UNRWAs kontorer, og at noen av UNRWAs ansatte i Gaza holdt israelske gisler fanget i sine egne leiligheter?