«Den multikulturelle trussel» av Hege Storhaug stod på trykk i Klassekampen 1.april 2003. Den vakte vrede hos bl.a. «frilansforsker» Ragnar Næss, som kom med tilsvar 11.april i samme avis. Næss fremhever bl.a. at ingen vet i hvilken grad ungdommer i miljøer som praktiserer arrangert ekteskap opplever alvorlige problemer på dette feltet, i hvilken grad de selv løser disse problemene, hvilken grad de selv slutter opp om tradisjonelle verdier, og/eller godtar dem i modifisert utgave. På dette grunnlag beskylder han Storhaug for å forholde seg ut fra fordommer heller enn kunnskap.I Storhaug sitt tilsvar (Klassekampen, 23.april) sier hun at Næss og hans likesinnede tillater seg nær sagt hva som helst for å fremheve seg selv som ”det gode mennesket” med et humant verdigrunnlag og korrekte fakta.
Her bringer vi både «Kunnskap eller fordommer?» av Ragnar Næss fra 11. april og Hege Storhaugs tilsvar «Den ubehagelige virkeligheten – fordommer og fakta om integrering» fra 23. april:
«Kunnskap eller fordommer?» Av frilansforsker Ragnar Næss. Publisert i Klassekampen 11.04.03.
Tiltakene Hege Storhaug m. fl. foreslår mot tvangsekteskap bygger på et ytterst spinkelt kunnskapsgrunnlag.I sin kronikk i Klassekampen 1. april samt i boka «Gode formål, gale følger» avviser Hege Storhaug tanken om et flerkulturelt samfunn. Utgangspunktet er innvandringsregler og tvangsekteskap. Aslak Nore m. fl. knytter 4. april noen kommentarer til dette og lanserer en appell om å «ta multikulturalismen tilbake». Jeg er enig i Nores kritikk av Klassekampen for ukritisk mottakelse av boka, men opplever ellers at diskusjonen om multikulturalisme – om enn interessant i seg selv – blir for abstrakt som veiviser.
«Kulturparadigimet» har – i det minste i sin populærvariant – alltid vært problematisk fordi det postulerer – implisitt og uten overbevisende dokumentasjon – vidtgående og stabile felles karakteristikker innenfor grupper og vidtgående underliggende ulikheter grupper imellom. Felles premisser underspilles, og man blir mer opptatt av polarisering enn av de åpningene felles premisser gir. Dette er Nore m. fl. inne på ved å peke på at boka ikke problematiserer «det norske», men de slår seg etter mitt skjønn på munnen ved fremdeles å tale innenfor kultur-diskursen. Nok om det.
For spinkeltI boka slår både Tore Lindbekk og Hege Storhaug til lyd for at man må skjerpe kravene til alder på ektefelle som hentes til Norge. Danmark har også nylig innført en generell regel om at utlendinger må være fylt 24 år for å forenes med ektefelle i Danmark. I Norge har flere foreslått noe lignende. Begrunnelsene er flere, men å hindre tvangsekteskap og annet misbruk av innvandrings- lovgivningen til «taktisk» ekteskapsinngåelse er et sentralt anliggende.
La oss vurdere dette forslaget. For det første: bygger det på kunnskap eller fordommer?
Vårt kunnskapsgrunnlag vedrørende utilbørlig press fra foreldre overfor barn i innvandrermiljøer er ytterst spinkelt. Vi har Anja Bredals rapport fra noen år tilbake som dekker litt over 30 informanter som selv har søkt om hjelp. De er således ikke uten videre representative for flertallet. Gerd Fleischers forening har videre kontakt med et førtitalls personer som lever på flukt fra familien. Dersom en vurderer å lansere tiltak som griper inn i mange tusen mennesker selvbestemmelse på et helt sentralt område bør kunnskapsgrunnlaget være langt bedre.
FordommerDet burde gjennomføres landsdekkende forskning på utilbørlig press fra foreldre – etnisk norske og innvandrere – i forhold til temaer som valg av ektefelle, arbeid og utdannelse, undersøkelser av samme type som for eksempel Nova har utført på andre temaer. Slike undersøkelser foreligger ikke og er så vidt jeg vet heller ikke planlagt. Vi vet derfor rett og slett ikke i hvilken grad ungdommer i miljøer som praktiserer arrangert ekteskap opplever alvorlige problemer på dette feltet, i hvilken grad de selv løser disse problemene, i hvilken grad de selv slutter opp om tradisjonelle verdier, og/eller godtar dem i modifisert utgave.
På den annen side har Eva Khan, som hjelper ungdom truet av tvangsekteskap, nylig oppgitt at de aller fleste ungdommene med innvandrerbakgrunn som søker hjelp i slike konflikter finner frem til kompromisser og vender tilbake til familien (Dagsavisen 27. januar). Dersom tilstrømningen hadde vært stor og de registrerte bruddene med familiene mange, ville dette vært et argument for at Storhaugs virkelighetsbeskrivelse er riktig. Men Khans erfaringer – som selvfølgelig heller ikke er uttømmende – synes altså å peke i en annen retning.
Konklusjonen er at den danske loven og Storhaug/Lindbekks forslag bygger på fordommer, ikke på kunnskap. Å frata mennesker rettigheter de har i dag på grunnlag av angivelig misbruk, men uten annen dokumentasjon enn enkelttilfeller og fordommer hos «ildsjeler» i majoritetsbefolkningen, representerer et meget alvorlig overgrep som de to bør tenke over.
Flere krisesenterStorhaug argumenterer videre som om problemet er løst så lenge tvangsgiftete ikke kommer til Norge. Men ungdommer kan tvangsgiftes i ung alder i hjemlandet/Norge, og kan så reise til Norge når han eller hun fyller 24. Erfaringen de siste 30 årene i Norge peker på at folk gjør alt for å emigrere. Svaret på denne uverdige situasjonen er at folk må få større anledning til å ta seg til rike land for å søke lykken som arbeidsmigranter, ikke nye restriktive tiltak
Dersom Hege Storhaug virkelig ville hjelpe ofre for tvangsekteskap burde hun også legge større vekt på utbygging av krisesentre som middel til forebygging og muligheter for å bryte ut av autoritære familiesituasjoner. Både Krisesentersekretariatet og uavhengige konsulenter har pekt på at det er behov for en betydelig utbygging. Som kjent er krisesentrene i år blitt avspist med langt mindre enn det de i følge en nøktern vurdering burde hatt. Men dette synes ikke være noe sentralt anliggende for Storhaug og Lindbekk.
Det er imidlertid riktig at koplingen av ekteskap og rett til opphold skaper en spesiell situasjon. Storhaug har imidlertid ensidig fokusert på mulige negative følger av denne. Hvilke følger koplingen migrasjon/ekteskap i det store og hele har for miljøer som berøres av den, vet som sagt ingen i dag.
FornøydeI løpet av de ca. ti årene jeg hadde tett kontakt med et tyrkisk innvandrermiljø på 50-60 familier så jeg eksempler på konflikter og enkelte brudd mellom barn og foreldre i spørsmål om makevalg, men langt flere eksempler på at arrangerte ekteskap og familiegjenforening i Norge syntes å fungere bra. Jeg husker en lang samtale jeg hadde med en ung norsk-tyrkisk jente og hennes ektemann som var kommet fra Tyrkia ca. ett år tidligere. Begge gav uttrykk for at de var fornøyd med ekteskapet. Fordi hun i motsetning til ham snakket norsk, hadde norsk skolegang og kjente til Norge, hadde hun også en selvstendighet i forholdet som hun ikke ville hatt ellers. Og han på sin side strålte over de mulighetene som hadde åpnet seg i Norge, ivrig opptatt av å bli bedre i norsk, få seg en bedre jobb, bli en god familiefar. Slike eksempler på at transnasjonale ekteskap bidrar til en «win-win-situasjon» finner vi ikke i det svarte bildet Storhaug tegner av innvandrermiljøene. Etter mine erfaringer er de ikke atypiske.
Og «venstresiden»? Dersom den ikke innser at systemet slik det fungerer – og utvikler seg – i dag er et panisk forsøk på å opprettholde den hvite manns privilegier, bør den gå og få pusset brilleglassene.
Den ubehagelige virkeligheten – fordommer og myter om integrering Av Hege Storhaug, Human Rights Service (HRS). Publisert i Klassekampen 23.04.03.
Noen har kunnskap, andre har fordommer. Noen i denne sammenhengen er forskeren Ragnar Næss, andre er undertegnede som ”panisk forsøker å opprettholde den hvite manns privilegier”, mener Næss. At fordommer fordummer integreringspolitikken stemmer. Langt verre er det at Næss ikke ser at hans holdninger nettopp opprettholder ”den hvite manns privilegier”.Selvsagt visste jeg godt hva jeg gjorde da jeg i Klassekampen 1. april talte mot det flerkulturelle samfunnet og for assimilering. Meningen var å prøve å utfordre tankene til nedstøvede forskere som Næss. Og det var særdeles alvorlig ment – for det flerkulturelle samfunnet går på helsa løs til større og større grupper. Og det går på helsa løs til demokratiet og velferdsstaten, noe jeg har påpekt i boken Gode formål – gale følger?. I den svært tilsøplede debatten om integrering, tillater enkelte seg nær sagt hva som helst for å fremheve seg selv som ”det gode mennesket” med et humant verdigrunnlag og korrekte fakta. Og samtlige går stort sett i den samme fella; for hvis deres ”politikk” hadde fått gjennomslag ville resultatet vært en stimulering av inhuman praksis.Assimilering Næss (og andre, jf. Klassekampen 4. april) mener jeg er opptatt av ”norsk kultur” og at norsk integreringspolitikk derfor bør ha som mål at ”alle” innvandrere og flyktninger skal bli ”norske” (Klassekampen 11.04.03). Dette har jeg aldri sagt, og dette kommer jeg aldri heller til å mene. De som har fulgt integreringsdebatten de siste 10 årene, vet at jeg er en nærmest kompromissløs tilhenger av humanisme og demokratiske grunnverdier som en felles plattform for alle som bor i landet vårt. Jeg mener dette er en forutsetning for at vi som nasjon kan ha en felles identitet og lojalitet til landet – en identitet vi alle bør kunne være stolte av. For å lykkes må derfor integreringspolitikken fokusere maksimalt på disse verdiene:• Likeverd mellom mennesker uansett rase, religiøs eller nasjonal/etnisk opprinnelse • Likestilling mellom kjønnene • Religionsfrihet • Ytringsfrihet • Lojalitet til velferdssystemet Mitt postulat er: Klarer majoriteten av ikke-vestlige innvandrer å inkluderes i disse historisk sett uslåelige verdiene og godene, har vi nådd målet om et velfungerende fleretnisk samfunn. Derfor kreves det et solid og fokusert arbeid for å assimilere (blant andre) våre innvandrere i demokratiets grunnpilarer. Hvilken Gud folk ber til, hvilken mat de spiser, hvilken musikk de lytter til og hvilke klær de ikler seg, er stort sett fullstendig uvesentlig. Hvordan Næss kan få denne holdningen til å handle om ”et panisk forsøk på å opprettholde den hvite manns privilegier på,” er meg nærmest en gåte. Det er lett å tillegge han ”et panisk forsøk” på å stemple meg og likesinnede holdningsmessig ut av debatten – en slags siste krampetrekning når argumentasjons- og kunnskapsnivået ikke strekker til. Langt alvorligere er det at Næss ikke skjønner at hans holdninger nettopp medvirker til at kun ”oss hvite” skal nyte godt av ”den hvite manns privilegier” (altså ovennevnte verdier og goder).Fordi: Majoriteten av våre ikke-vestlige landskvinner og –menn har vandret ut fra land og områder der nettopp humanisme, demokrati og offentlig velferd glimrer med sitt fravær. Det er jo derfor de fleste har innvandret til Norge! Men det betyr ikke at makta innad i de ulike grupper – ekstrempatriarkatet – ønsker å assimileres i demokratiets grunnverdier. Da kan jo de unge finne på å søke den luksusen som kjærlighetsekteskap er, en luksus som er unik både historisk og i dagens globale sammenheng. Da kunne kvinnene finne på å bryte ut av et tvangspåført og/eller smertefullt ekteskap. Da kunne både unge, menn og kvinner, finne på å konvertere. Og så videre. Flerkulturelt ubehag I Norge har vi ingen typiske gettoer der ekstrempatriarkatet får utfolde seg på det verste. Vi har likevel ulike miljø der den indre justisen er hard. I andre europeiske land står det langt verre til. I forsteder til de største byene i Frankrike med en betydelig innvandrerpopulasjon (Paris, Lille, Marseille mfl), er det etablert såkalte ”sensitive soner”. Muslimske fundamentalister regjerer i disse sonene, og fransk politi og annen myndighet våger ikke å bevege seg inn i disse sonene uten tillatelse fra selvetablerte ledere. Gir dette Næss noen tanker om hvilke menneskerettslige forhold som råder der, særlig for barn, ungdom og kvinner? Eller er et ”kulturelt” forsøk på sannhetssøking for ubehagelig?I nabolandet vårt Sverige, er et liknende eksempel å finne utenfor Malmø, i forstedet Rosengård. I følge sosialantropolog Aje Carlboms doktoravhandling, er Rosengård blitt en muslimsk enklave. ”Det skjer en omvendt integrasjonsprosess. Mange muslimer forlater det offentlige svenske samfunnet. De flytter hit og blir i stedet en del av en lokal offentlighet.” Carlbom mener et vesentlig hinder for integrering er det politiske fokuset på ”kultur”: ”Jo mer vi snakker om kultur desto mer annerledes oppfatter vi invandrerne.» Carlbom ser at kløften vokser mellom det politiske flerkulturelle idealet og virkeligheten. Han mener segregeringen fyrer opp under fundamentalisme og beklager at forskere fremdeles avvsier problemstillingen. Avvisningen mener han bunner i frykt for å bli stemplet som rasist og en frykt for at fakta og kunnskap kan tas ut av sin sammenheng og brukes i en betent debatt:”Forskere må fortelle hva som skjer i stedet for å moralisere. I dag forsøker både politikere og akademikere å holde oppe et håpefult bilde av det flerkulturelle samfunnet, mens virkeligheten er i ferd med å krakelere”. Et typisk ”Storhaug-eksempel” med tanke på Carlboms bekymring, er således dette: I Rosengård fins det en rekke eksempler på at jenter giftes bort så tidlig som 11 – 13 år gamle (religiøse ekteskap velsignet av imam). Først i år ser det ut til at et slikt barneekteskap skal prøves rettslig. Ei jente ble giftet bort 13 år gammel og født et barn 15 år gammel. ”Ektemannen” vil blant annet tiltales for seksuell omgang med mindreårig (Expressen, 10.01.03).Danske forhold Næss etterlyser kunnskap, og slår fast at mine synspunkter og dansk politikk er basert på fordommer. La oss gå til fakta. Barna i Rosengård snakker dårlig eller ingenting svensk. Det samme gjelder foreldrene, og svært mange lever av trygd. Liknende tilstander var med på å utløse den heftige debatten i Danmark under forrige folketingsvalg (2001). Debatten førte til at sosialdemokratene måtte trekke inn årene og overlate en synkende integreringsskute til de konservative. Her er ”fordommene” fra Danmark:• Tyrkere er den største gruppen ikke-vestlige (53 465 personer per 01.01.03 i følge Dansk statistikk, DST). Tre av fire unge med tyrkisk bakgrunn dropper ut av skolen. • En fremskrivning fra Innenriksdepartementet viste en sannsynlig eksplosjon av tvangsekteskap og familiegjenforening gjennom ektes
kap. Gruppen ”gifteklare” i alderen 18-25 år ville øke fra rundt 6000 i år 2000 til 40.000 i 2020. Disse mulige familiegjenforeningene ble også sett i sammenheng med integreringshemmende faktorer (reproduksjon av førstegenerasjon).• En undersøkelse av 145 tyrkiske menn som kom til Danmark i 1969/1970 viste at: A) I år 2000 er disse 145 mennene blitt til 2.813 personer.• Alle de gifte mennene i førstegenerasjon har ektet kvinne fra Tyrkia, som deretter har fått familiegjenforening.• 10 av førstegenerasjonsmennene har i perioden 1969/70 til 2000 giftet seg for andre gang med en kvinne fra Tyrkia, som også har fått familiegjenforening. I tillegg har 3 menn giftet seg for tredje gang med kvinne fra Tyrkia, som også utløste familiegjenforeninger. • I andregenerasjon har 98 personer giftet seg siden 1996. 89 av disse (eller 91 prosent) giftet seg med en person bosatt i Tyrkia, som deretter fikk familiegjenforening. Syv giftet seg med en tyrker bosatt i Danmark, en med en tyrker bosatt i Sverige og en med en danske.• I andregenerasjon er det kommet 39 nye ektefeller fra Tyrkia i forbindelse med skilsmisse.• Det er inngått totalt 62 ekteskap i tredjegenerasjon. 60 av disse er inngått med person bosatt i Tyrkia, som deretter har fått familiegjenforening i Danmark.. Utvilsomt peker mønsteret på flere kritikkverdige forhold: Et lovverk der transnasjonale ekteskap åpner for bruk av unge mennesker som levende visum. Reproduksjon av førstegenerasjonsinnvandrere som hemmer integreringen. En hemmet integrering som viser seg ved lite skolegang/utdannelse, høy arbeidsledighet og derav trygdeutbetalinger (35 prosent av sosialbudsjettet går til innvandrere), og barn som vokser opp med foreldre som i liten grad evner å veilede dem inn i demokratiets privilegier (”den hvite manns privilegier”, jf Næss). En ny underklasse var langt på vei skapt.Disse ”fordommene” lå til grunn for de radikale endringene av reglene for familiegjenforening gjennom ekteskap. Det ble satt krav om aldersgrense på 24 år, forsørgerbyrde, boligkrav og tilknytningskrav (hvis samlet tilknytning er større til et annet land, gis ikke gjenforening i Danmark). Næss avviser alderskravet på 24 år. Han sier: ”… ungdommer kan tvangsgiftes i ung alder… og kan så reise til Norge når han eller hun fyller 24 år”. Dette er feil. I dette tilfellet vil ikke den unge oppfylle verken tilknytningskrav eller forsørgerkrav.Ekteskapsstatistikk Næss kaller dertil regelendringene ”å frata mennesker rettigheter de har i dag på grunn av angivelig misbruk, men uten annen dokumentasjon enn enkelttilfeller og fordommer hos ’ildsjeler’ i majoritetsbefolkningen”. Vel, Næss, jeg har til gode å møte ungdom og voksne, som har kjent problematikken på egen kropp, som er mot disse endringene. De jubler over dansk politikk og vil ha samme krav i Norge.Situasjonen i Norge er så godt som identisk med skissert forhold i Danmark. I nevnte HRS-rapport legger vi frem unik statistikk på disse henteekteskapene/tvangsekteskapene. Statistikkene er brutt ned på alder, kjønn, og opprinnelsesland. 70-100 prosent i aktuelle grupper inngår ekteskap med person bosatt i opprinnelseslandet. For jentene her innebærer det ofte at de debuterer seksuelt med en voldtekt på bryllupsnatten. Derfor har HRS tatt til orde for å knytte fullbyrdet tvangsekteskap til lov om seksualforbrytelse, også til aktuelle jenter og kvinners applaus. Næss sier: ”Dersom Hege Storhaug virkelig ville hjelpe ofre for tvangsekteskap burde hun også legge større vekt på utbygging av krisesentre som middel til forebygging…” HRS og undertegnede er særdeles opptatt av forebygging, og krisesentre kan utvilsomt være beskyttende alternativ i akuttsituasjoner. Men på ”folkemunnet i ulike miljø” kalles sentrene ”horehus” – det er altså sterke stigma knyttet til dem som gjør barrieren for å søke hjelp ekstra høy. HRS er opptatt av å sette fokus på hva som leder til tvangsekteskap (familiegjenforeningspolitikken, frihetsberøvelse i familie og miljø,) og konsekvensene av tvangsekteskap (blant annet voldtekt, frihetsberøvelse). Bare slik kan vi optimalt forebygge selve tvangsekteskapet, heller enn å ensidig springe etter med tiltak når skadene allerede er skjedd.Næss etterlyser mer forskning. HRS er helt enig med han. Vi trenger langt mer forskning på integreringsfeltet i et kvinne- og menneskerettighetsperspektiv. Men hvorfor har vi hatt så lite forskning på temaene jeg har pekt på her? Fordi det ofte handler om kjønnsproblematikk? Fordi, jf Carlsbom, at forskere er mer opptatt av å moralisere overfor de som peker på kritikkverdige system enn å dokumentere virkeligheten? Fordi sentrale aktører synes å være politisk motiverte, og ikke objektive, i sin søken etter dokumentasjon og i presentasjonen av funn?Likevel: På bakgrunn av erfaring, kulturkunnskap og fakta fra Norge og andre land, vet vi mer enn nok om kritikkverdige og straffbare forhold som burde få som konsekvens at myndighetene legger om integreringspolitikken radikalt.