Kommentar av Hege Storhaug, (HRS), 30.april 2003
For litt over ett år siden ble barnebruden og tobarnsmoren Anooshe skutt av ektemannen Shamsi utenfor tinghuset i Kristiansund. Rettssaken er i gang, og i går hevdet mannens forsvarer, Tor Erling Staff, at Anooshes ektemann er offer for norsk kvinnekamp. Nei, denne afghanske mannen er offer for ekstrempatriarkalsk æreskultur som har fratatt han muligheten til å være både en elskelig ektemann og far.Vi har stor respekt for Tor Erling Staff. Han er virkelig en av de fremste løvetennene i norsk samtid. Få, om noen, har våget gjennom et langt liv å ta så kontroversielle standpunkt som Staff. Han synes å være fullstendig uanfektet av hva opinion og sentrale meningsdannere måtte mene om han. Der ligger vår beundring. Altså ikke i selve innholdet i en del av Staffs synspunkter. Staff sitt utspill innledningsvis i rettssaken, er således ikke overraskende. Hva kan han si til forsvar for Shamsis handlinger? Staffs oppgave er å søke forklaringer og resonnementer som kan frikjenne Shamsi for overlagt drap. At han drepte er ingen diskusjon. Men drepte han i affekt? Var han drevet til vannvidd av Anooshe som hadde forvandlet seg etter å ha blitt påvirket av en demokratisk verdi som likestilling? Ja, sier Staff, og henviser til at norske kvinner og HRS skulle ha hatt innflytelse på Anooshes ”forvandling”. Vel, Anooshes ”forvandling” skjedde ikke over natten. Hun kom sammen med familien sin til Norge høsten 1999. Grov mishandling ble oppdaget tidlig på mottaket i Kristiansand. Men Anooshe tok den, for henne som afghanske kvinne, svært vanskelige beslutningen om å søke beskyttelse for seg og sine to små sønner. Da jeg som journalist for Dagbladet i fjor dekket drapet på Anooshe, snakket jeg med vedkommende som ga Anooshe informasjon om hvilke rettigheter og muligheter hun som mishandlet kvinne i Norge har – rettigheter og muligheter som for Anooshe hørtes ut som en drøm. Vedkommende, som i all hemmelighet snakket med Anooshe, er selv flyktning i Norge. Vedkommende holdt ikke ut å se de nærmest daglige tegnene på den vevre og unge kvinnens tragedie: Brannmerker etter kokende vann, fingermerker på halsen, blåmerker på kroppen. Det var altså ingen ”norske rødstrømpe-pushere” bak sceneteppet. Og om det så hadde vært, hadde ikke det vært helt greit? For det er vel slik at alle som bor på innsiden av norske grenser skal inkluderes i grunnleggende menneskerettigheter, rettssikkerhet og demokratiske verdier? For oss i HRS er det særlig to spørsmål som er sentrale ved drapet på Anooshe:1. Hvordan kan vi i Norge motarbeide ektrempatriarkalsk æreskultur som går på bekostning av både liten og stor, kvinne og mann?2. Hvordan skal kvinner som Anooshe beskyttes – og den som truer nøytraliseres?1. Shamsi er et produkt av miljø og påvirkning. Han er ikke født mishandler eller drapmann. Han er født og vokst opp i et samfunn preget av eldgamle umenneskelige verdier og tradisjoner. I tillegg er hans nærmeste familie krigsherrer (en bransje av Nord-alliansen), som skal stå bak massakre av flere tusen afghanere. I følge Anooshe (og hennes foreldre og søsken som også har vært i kontakt med HRS), ble de tvunget av Shamsis onkel, en fryktet militær leder, til å gi henne for ekteskap til Shamsi. Anooshe var da bare et barn på 13 år. Hvilken innvirkning Shamsi hadde på tvangen og inngåelsen av et barneekteskap, vet vi ikke. Men vi kan ane at han måtte adlyde sine nærmeste autoriteter, nemlig blant andre onkelen. HRS’ standpunkt er og har vært at INGEN i en ærespreget kultur/miljø er i nærheten av å være optimalt frie mennesker hva gjelder å kunne ta grunnleggende valg i livet. Slik sett støtter vi Staffs tankegang rundt ”offer”. Shamsi synes å være et menneske som gjennom oppvekst og voksenliv er frarøvet den grunnleggende evnen til medfølelse og empati, til å sette andres behov foran omgivelsenes forventninger og krav, til å si nei til autoriteter som befaler de grusomste handlinger mot en svakere part. 2. Den som blir truet må beskyttes og den som truer må nøytraliseres. HRS er sterkt bekymret for situasjonen til kvinner som trues av tidligere ektemenn og samboere (uansett etnisk opphav). Vi er av den klare oppfatning at fokuset må snus radikalt: I dag er hovedregelen fremdeles at kvinner og barn tvinges under jorden eller inn i andre frihetsberøvende sikkerhetstiltak. Mens mannen herjer (svært ofte) fritt videre. Han truer, han forfølger, han utøver vold og annen terror. Myndighetene har i overveiende grad fokusert på ”hvordan skal vi redde kvinnen?” Resultatet er krisesenter, voldsalarm, skjult adresse, ny identitet – ”alltid” i frykt for hva som skjuler seg bak neste dør eller sving. Fokuset bør være: ”Hvordan skal vi stoppe overgriperen (som i de fleste tilfeller er en mann)? Hva må til for å nøytralisere ham og for at kvinnen (og barna) kan leve fritt og trygt?” Det har nylig skjedd én positiv endring: Politiet skal så langt det lar seg gjøre, fjerne voldelige ektemenn fra hjemmet. Det er ikke kvinnen og barna som skal tvinges til å forlate hjemmet og gå i dekning. Staff sin jobb nå er prøve å overbevise retten om at Shamsis udåd var forsettelig og dermed ikke kvalifiserer til lovens strengeste straff. HRS mener derimot at drapet av Anooshe med all tydelighet bærer preg av et klassisk æresdrap, kanskje det mest åpenbare æresdrapet vi har hatt i Norge de seneste årene:1. En rekke vitner vil i løpet av rettssaken bekrefte at Shamsi truet med å drepe Anooshe fordi hun på eget initiativ og mot hans vilje ville skille seg.2. Shamsi sendte Anooshe (da hun skjulte seg på Eide) flere lydkassetter med blant annet draptrusler. Disse vil bli ført som bevis av aktoratet.3. Han hadde anskaffet seg pistol trekvart år før drapet skjedde. Våpenet gravde han ned ved Kristiansund (da han brøt ilagt besøksforbud).4. Han drepte henne på et offentlig sted – altså han prøvde ikke å skjule det.5. Han prøvde ikke å unndra seg straffeforfølgelse. Tvert om meldte han seg umiddelbart for politiet. En kilde nær ekteparet, fortalte meg dette da jeg dekket saken for Dagbladet: Familien til Shamsi i Nord-Iran, visste allerede dagen før fredag 26. april, det vil si torsdag 25. april, at ”Anooshe var død”, som kilden formulerte det (familien til Shamsi skal ha større eiendommer ved Marshad i Iran der de bor i perioder). Hvis dette stemmer betyr det at Shamsis nærmeste visste om planen – de bare bommet på datoen. Et æresdrap kjennetegnes ved disse momentene: • Drapet er planlagt. Det er en kollektiv og rasjonell beslutning • Drapsmannen er gjerne utpekt av familien eller opplever seg forpliktet av familien/omgivelsene til å utføre drapet • Andre i familien kan ta på seg skylden • Man står ved sin handling: ærestap skjer når skammen er offentlig, dermed gjenvinnes ære ved at omgiv-elsene vet hvem som drepte • Familien vil som regel støtte drapsmannen og dekke over sannheten • Drapsmannen viser ingen empati i gjerningsøyeblikket • Drapsmannen opplever seg som et offer: Han er forulempet avden drepte. Hun har fratatt ham ære. • Draptrusselen henger gjerne ved livet ut, mens glødende sjalusi som regel slokner på et tidspunkt. Drapet av Anooshe synes å bære preg av flere av de nevnte momentene: Drapet var planlagt, sentrale personer rundt gjerningsmannen kjente til planen, han stod ved sin handling – handlingen skjedde i offentlig rom, han viste ingen empati da han utførte udåden, han opplever seg selv som et offer, og draptrusselen hadde vedvart over lengre tid. Shamsi er en tragisk skjebne – han er et offer for barbarisk verdi- og levesett. Han har mistet både barna og barnas mor. Å føle sympati med et menneske som gjennom oppvekst og miljø blir formet til å kunne begå så grusomme handlinger, er ikke vanskelig. Han er blitt frarøvet å kunne leve som et helt og optimalt fritt menneske. Det er den norske statens ansvar, og HRS’ utfordring, å bidra til at slik (æres-)galskap og urett ikke skal ramme verken kvinner, menn eller barn. For i æressystemet er det kun tapere – om enn tapet gir seg ulike uttrykk.
I mars 2001 skrev Anooshe Gholam brev – hun tryglet om hjelp. Brevet var stilet til Hege Storhaug, og kan leses her. Anooshe hadde gitt opp å få hjelp av det offentlige. Både politi, UD og de ansatte på flyktningmottaket hun bodde hadde sagt at det ikke var mer de kunne gjøre for henne. Anooshe fryktet for sitt eget liv. Storhaug diskuterte saken med HRS, og vi satte Anooshe i kontakt med en advokat som kjenner til denne type saker. Men vi rakk aldri å hjelpe henne mer.Den 26. april 2002 ble Anooshe Gholam skutt og drept av sin ektemann på trappa til Nordmøre Tingrett. Anooshe, som levde i skjul fra sin ektemann, møtte ektemannen i tingretten i en barnefordelingssak om deres barn på seks og syv år. I dette møtet benyttet altså ektemannen anledningen til å ta livet hennes. Anooshes skjebne er tragisk. Vi må alle gjøre vårt for noe slikt ikke skal kunne skje. HRS har i denne anledning skrevet et åpent brev til justisminister Dørum, kommunal- og regionalminister Solberg og barne- og familieminister Dåvøy, der vi kommer med konkrete forslag til tiltak (se sak under).Vi må lære av Anooshes tragedie Anooshe hadde selv forutsett at hun kom til å bli drept: Hun hadde «krenket æren» til ektemannen og hans familie da hun søkte beskyttelse fra ektemannens vold og terror og tok ut skilsmisse. Drapet var, slik HRS ser det, et rent æresdrap. Den afghanske unge kvinnen fikk «sin straff som fortjent» ut fra afghansk skikk. I Afghanistan har ikke kvinner rett til skilsmisse, de er fritt vilt, og den som dreper en «ulydig» kvinne går fri. I følge Chicago Tribune har kvinner som Anooshe i Afghanistan kun beskyttelse ett sted i en slik situasjon: i fengsel. Og i kvinnefengselet i Kabul sitter jenter helt ned i 13-årsalderen bak lås og slå, nettopp fordi de flyktet fra et voldelig ekteskap. En av dem heter Shazia (13), tvangsgiftet med en mann på 45 år. Foreldrene under press Familien til Anooshe ble under trusler tvunget til å gi henne bort for ekteskap i en alder av 13 år. Anooshe har selv fortalt om fortvilelsen til hennes familie. Hennes far og mor er kjærlige og milde. De hadde ikke makt til å stå i mot ektemannens familie som er krigsherrer i Nord-alliansen. Da Anooshe flyktet fra ektemannen, utløste dette også forfølgelse av hennes nærmeste i Afghanistan. De måtte derfor flykte til nabolandet Pakistan, der de heller ikke er trygge på grunn av nettverket til ektemannens familie. Anooshe er en av de få kvinnene i dagens Norge som har fått asyl på grunn av kjønnsbasert forfølgelse. Ettersom hennes familie nå er utsatt for forfølgelse på bakgrunn av Anooshes kamp for frihet, verdighet og grunnleggende menneskerettigheter, må norske myndigheter også innvilge asyl til hennes familie.Mer fokus på kvinners rettigheterAnooshe skulle aldri vært drept – dersom norske myndigheter hadde tatt det flerkulturelle Norge på alvor. En av de viktigste hovedutfordringene i det flerkulturelle Norge handler om å frariste en del ikke-vestlige grupper holdninger og verdier knyttet til jenter og kvinner. Ofte kan man være fristet til å tro at beslutningstakerne fremdeles lever i troen på at kvinneundertrykkende og udemokratiske verdier og tradisjoner legges igjen ved grensen idet innvandrere og flyktninger trår inn på norsk jord. Eventuelt at våre folkevalgte vegrer seg for å ta situasjonen alvorlig nok, i frykt for å bli stemplet med etiketter som antyder diskriminering og rasisme. Uansett årsak; vi har ikke tid å miste i kampen for våre nye jenter og kvinner. Jo sterkere fotfeste uønskede verdiene og holdningene får, jo vanskeligere blir det å bli kvitt dem. HRS frykter dessuten en sterkere og sterkere segregering av samfunnet, der en del grunnleggende verdier er fratatt jenter og kvinner av «unorsk» opprinnelse. Resultatet av segregering vil på sikt medføre økt intoleranse mellom etnisk norske og andre etniske grupper.Anooshes kamp for seg selv og sine barns grunnleggende rettigheter avdekker manglende rutiner når det gjelder sikkerhet. Vi mener:1. Sikkerhetsopplegget rundt kvinner som er drapstruet, er i dag mer eller mindre tilfeldig og aktøravhengig. Politiet i Kristiansund kjente ikke til at Anooshe skulle møte ektemannen i rettstvist. Dette avdekker behov for at én instans har det avgjørende ansvaret for alt som omhandler kvinnens sikkerhet, og at hennes situasjon «overvåkes» kontinuerlig. Det hadde vært naturlig at lokalpolitiet fikk dette ansvaret, og at det forelå klare rutiner på meldeplikt: Alle sentrale i Anooshes liv, det vil si advokat og flyktningkonsulent med flere, skulle informere politiet om sentrale bevegelser og hendelser i Anooshe og barnas liv som var en sikkerhetsrisiko. Å møte ektemannen i en rettssal var en sikkerhetsrisiko.2. Så lenge ektemannen var dømt flere ganger for vold og draptrusler, skulle han aldri hatt mulighet til å gå rettens vei for å kjempe for samvær/forelderrett til barna. Han var en sikkerhetsrisiko for både Anooshe og barna. Det er god grunn til å anta at han ved første anledning ville kidnappet barna. Det er i tråd med afghansk og usbekisk tradisjon. Det er også god grunn til å tro at han da ville ført barna tilbake til opprinnelige trakter, der Anooshe og norske myndigheter har ingenting å stille opp med. Frykten for nettopp et slik scenario, formildet Anooshe til sine hjelpere.3. Hvis det først skal være et møte mellom en drapstruende mann og (eks)hustru, må rutinene være: bruk av metalldetektor for å avdekke eventuelt våpen og politi som vokter mannen. I dag er det kvinnen som voktes av politi. Dette er et defensiv og lite hensiktsmessig tiltak. Den som truer skal selvsagt voktes.4. Anooshe fikk asyl på grunn av ektemannen og hans familie: de var alle en trussel mot hennes liv i Afghanistan etter at hun tok ut separasjon her. Men forfølgeren – ektemannen – fikk også opphold (humanitært grunnlag). Vi stiller spørsmålstegn ved denne politikken. Ektemannen tilhører krigsherrene i Nord-alliansen. Taliban fikk aldri kontroll av Nord-alliansen. Taliban falt dessuten i desember i fjor, og Nord-alliansen kom til makten. Ektemannen til Anooshe kunne dermed vært sendt tilbake til Afghanistan uten frykt for at han ville bli forfulgt. En mann som så åpenbart er en trussel mot tre menneskers liv, burde derfor vært sendt ut ved første anledning.5. HRS etterlyser konkrete og helhetlige tiltak til sikkerhet rundt truende kvinner generelt. Det må rettes et økt, og kritisk fokus, på overgriper og hans «rettigheter» til et fritt liv. Det kan ikke være slik at man nærmest kan leve «ukomplisert» og uten fare for sanksjoner når man vitterlig er en trussel mot andre personer liv og helbred. I dag benyttes ofte bøter, og når anmeldelsene er mange nok, felles det dommer på noen måneders ubetinget fengsel. HRS ønsker langt strengere straffer for vold og trusler.6. Alle sentrale offentlige etater og institusjoner må rustes opp hva gjelder kompetanse på det flerkulturelle Norge. Fokuset må være i et kvinneperspektiv, ettersom kvinnene er de som er gjort mest sårbare i kulturen og religionens navn. Først og fremst må kompetansen hos politi, flyktningpersonell, utdanningssektoren og helse- og barnevernsektoren styrkes. Dette haste
r!Mange unge kvinner med innvandrerbakgrunn er dypt berørt over drapet av Anooshe. Også menn med innvandrer- og flyktningbakgrunn har kontaktet HRS i fortvilelse over det tragiske drapet. Og etnisk norske menn og kvinner. Vi kan aldri få Anooshe tilbake. Men vi kan håpe på at de folkevalgte og andre lærer av hendelsen og styrker kvinneprofilen i arbeidet med å integrere våre nye borgere.
Drapet på Anooshe – nødvendige tiltakDa Anooshe ble drept i 2002, sendte HRS et åpent brev 13. mai til justisminister Odd-Einar Dørum, øverste ansvarlig for integreringsarbeidet, kommunal- og regionalminister Erna Solberg og øverste ansvarlige for barns rettigheter, barne- og familieminister Laila Dåvøy. HRS skisserte ulike tiltak som burde vurderes:
Brev fra AnoosheHRS oversendte nylig et brev til Nordmøre og Romsdal politidistrikt. Det 10 sider lange håndskrevne brevet er fra Anooshe. Det er datert 19.mars 2001, to dager før hun fikk innvilget asyl på bakgrunn av ektemannens trusler og vold (se Dagbladet 14. mai). Anooshe ønsket hjelp. Hennes brev uttrykker fortvilelse og håpløshet, hun hadde ikke lenger tro på at myndighetene kunne hjelpe verken henne eller barna. Brevet er et dokument som kan være viktig i den kommende rettssaken. Ut fra hva Anooshe selv forteller i brevet synes det vanskelig å forklare drapet på henne som noe annet enn et planlagt mord.
Når vi nå valgte å publisere brevet hennes (publisert i Dagbladet 14.05.02), er det av respekt for Anooshe og barna. En stemme som hennes er en stemme vi nesten aldri hører i det offentlige rommet. Brevet gir et sjeldent innblikk i en ung kvinnes (uverdige) liv. Samtidig fremstår Anooshe selv med en sjelden verdighet. HRS mener brevet er lærerik lesning, både for ministrene, andre beslutningstakere og folk generelt: hennes stemme har krav på å bli hørt, så kanskje andre forfulgte kvinner og barn unngår Anooshes skjebne.
Feministisk perspektivAnooshe Sediq Gholam og hennes ektemann er afghanere. Som mange andre nye landskvinner og -menn har de bakgrunn i et land der grunnleggende respekt for barn, kvinner, lovverk og menneskerettigheter er mer eller mindre fraværende.
Forslag: Overnevnte faktum må ligge til grunn i integreringsarbeidet. Vi kan ikke forvente at folk med bakgrunn fra land som beskrevet over, har evne til å forstå eller stole på demokratiske spilleregler i det de flytter til Norge. Vi kan ikke forvente at barn og kvinner får oppfylt de rettigheter de har etter norsk lov (og internasjonale konvensjoner), hvis dette ikke praktiseres i land de kommer fra. Integreringspolitikken bør etter HRS’ mening ha et mye sterkere kvinneperspektiv. I HRS kaller vi dette for feminin integrering, under mottoet: integrer mor, og 2/3 av jobben er gjort. Dette fordi mor, som i de fleste tilfeller har hovedansvaret for barna, da vil være bedre rustet til å integrere barna.
AsylmottakEkteparet kom til Norge 25.mai 1999. Allerede på asylmottaket ble hun sterkt mishandlet av ektemannen. Også barna ble utsatt for vold.
Forslag: På asylmottakene skal det gis informasjon om kvinners rettigheter og muligheter i Norge. Dette krever også at personell på asylmottakene gis økt kompetanse om kulturell bakgrunn til ikke-vestlige asylsøkere. Denne kunnskapen bør ha et kvinneperspektiv. Flyktningpersonell kan da bedre tolke og avdekke undertrykking av kvinner og barn. Den samme informasjonen må også gis nyankomne kvinner som får opphold her gjennom ekteskap med menn bosatt i Norge, være seg om kvinnene kommer fra land som Marokko, Pakistan eller Thailand med flere. Etter HRS’ erfaring er dette de mest sårbare kvinner i Norge: de kjenner ikke språket eller samfunnet vårt, har ingen nettverk, og er derfor totalt avhengig ektemannen og hans familie.
UtvisningAnooshes ektemann har en rekke anmeldelser om vold og draptrusler, samt to dommer (bøter). I tillegg er han varetektfengslet tre ganger. Alle disse forholdene skjedde etter at Anooshe søkte ly på krisesenter i Kristiansand sommeren 2000, og videre ble sendt i dekning i Eide kommune. Ektemannen var tiltalt for draptrusler med mer da han drepte Anooshe. Det hører med til bildet at mannen tilhører makteliten i Nord-Afghanistan, og de som kjenner han mener at han ikke har beskyttelsesbehov i Norge. Slik HRS ser det, burde Anooshes ektemann vært dømt og vurdert utvist allerede da Anooshe og barna oppholdt seg på krisesenteret sommeren 2000 i påvente av at myndighetene lette etter et trygt sted for henne og barna. Volden mot henne var dokumentert, og hun hadde fortalt om draptruslene.
Forslag: I dag er reglene for utvisning at vedkommende må være ilagt en dom på tre måneders ubetinget fengsel. En bot for trusler om drap eller vold, bør vurderes som grunnlag godt nok for utvisning. Dette vil også kunne virke preventivt. Domsstolene bør videre instrueres til å prioritere saker som omhandler vold og trusler mot kvinner og barn.
HRS er også kjent med at ektemenn som kommer til landet gjennom ekteskap gis anledning til å benytte alle muligheter for opphold i Norge, til tross for dom på grunn av drapforsøk og at kidnapping av barna er en overhengende trussel. I en av de konkrete sakene som vi kjenner (jf og Dagbladet 29.04.02) hadde tidligere ektemann etter avslag om opphold gjennom farskap, videre søkt asyl, som åpenbart var en grunnløs søknad. Da endelig avslag kom etter ett års saksbehandlingstid, søkte vedkommende arbeidstillatelse, som også må kunne betraktes som en åpenbar grunnløs søknad. Han tidligere kone, som er født i Norge, har nå levd i frykt for overgrep mot seg og barnet i hele tre år.
Forslag: Det skal ikke være mulig for å utnytte lovverket på denne måten. Når det foreligger en dom som nevnt ovenfor, må det iverksettes tiltak som sikrer mor og barn øyeblikkelig, der blant annet vedkommende som har fått dommen utvises umiddelbart.
BarnefordelingAnooshe ble drept da hun møtte ektemannen i forbindelse med tvist om barnefordeling. Med tanke på alle anmeldelsene om vold og draptrusler, den dokumenterte volden (både mot mor og barn), og at ektemannen også var dømt for vold og trusler mot mor og ilagt besøkforbud, kan ikke HRS se at vedkommende burde ha noen rett til å søke om samvær med barna.
Forslag: I saker der det er dokumentert at en av foreldrene ikke er i stand til å ivareta sine barn, og også er en trussel mot barnas mor (eller far), bør barnevernet gis anledning til å gi mor eller far forelderansvaret alene. Da slipper også ektefeller (eller tidligere ektefeller) å møte hverandre i rettssalen.
SikkerhetMange kvinner (både av utenlandsk opprinnelse og etnisk norske) lever i konstant frykt for tidligere ektemenn eller kjærester. Det burde ikke være slik at det er kvinnene som lever i frykt og eventuelt i skjul: de har ikke gjort noe galt. Trusler om drap, vold, overgrep og brudd på besøkforbud, bør vurderes å straffes langt strengere enn i dag. Straffen må være så streng at den har reell preventiv virkning – at det faktisk er den som truer som frykter konsekvensene av sine handlinger. Videre er det behov for tiltak/løsninger for å begrense menns muligheter til å terrorisere kvinner og barn.
Forslag: Det bør settes ned et hurtigarbeidende utvalg med mandat å utarbeide tiltak for å begrense (typisk) menns muligheter for å terrorisere og forfølge kvinner og barn. Fokuset bør være på mannen og de «rettigheter» han har i dag, versus kvinnenes situasjon og deres muligheter for å få oppfylt sine rettigheter. I tillegg må det utarbeides langt bedre sikkerhetsrutiner og –opplegg for kvinner og barn i utsatt posisjon. I dag er det etter vår erfaring helt tilfeldig hvilken hjelp truede kvinner og barn får.
Med håp om at Anooshes tragiske død kan få positive konsekvenser for andre,Human Rights Service (HRS)