Rita Karlsen, HRSMarius Emberland, ved Senter for menneskerettigheter, fastslår i Aftenposten.no 27.11.03 at lovendringen Stortinget vedtok knyttet til ekteskapsloven var et resultat av forførende menneskerettighetsretorikk. Hans hovedpoeng er at endring i ekteskapsloven som skal sikre alle kvinner og menn de samme rettigheter til skilsmisse, kan komme i konflikt med Norges folkerettsforpliktelser: 1) Hindre religionsfrihet: Lik rett til skilsmisse kan være i strid med religion, og 2) Være diskriminerende: Hvis muslimske kvinner får rett til skilsmisse, kan det forhindre deres adgang til Norge ved familiegjenforening. Emberlands oppsiktsvekkende konklusjon begrunnes i menneskerettighetene. Samtidig avviser han at det er noen menneskerett at kvinner i Norge gis samme rettigheter til skilsmisse som menn.
Emberland hevder at vi har lagt til grunn en misforstått tolkning av menneskerettighetene, men utelater å nevne at også hans meninger er tolkninger. I notatet til departementet, sier han: ”Tvangsgifte og flerkoneri er åpenbart byrdefullt for de kvinner som rammes, og er forbudt i Norge. Gjeldende folkerett anser imidlertid ikke dette som så graverende brudd på internasjonale menneskerettighetsnormer at den progressive forpliktelsen (…) aktualiseres.” Emberlands fortolkningsramme synes å være at tvangsekteskap og flerkoneri ikke er alvorlig nok til at staten må handle – fordi problematikken aldri har vært autoritativt løst på folkerettslig plan.Her avslører Emberland manglende evne til progressiv fortolkning av menneskerettighetene, noe vi har uformell støtte for hos jurister i domstolen i Haag. Støtten er uformell fordi tjenestemennene ikke får uttale seg om kontroversielle politiske spørsmål innad i en eller flere av domstolens statsparter. Fra Haag sies det at progressiv fortolkning av internasjonale menneskerettighetsnormer ser mange positivt på – fordi normenes anvendelsesområde synes å bli utvidet. Flerkoneri er del av et foreldet normsystem, uforenelig med moderne samfunnsrealiteter. Det påpekes også at dersom menneskerettighetssystemets universalitet er knyttet til det konkrete fortolkningsproblem, vanskeliggjør det interesseavveining som godt skjønn krever. Slik sett er det et åpent spørsmål om hvem som faktisk forfører med sin fortolkning – den som forholder seg til de problemer som mennesker opplever i dag, eller den som stopper opp når den ikke finner rettskildemessig dekning? Konvensjonsteksten ble vedtatt i 1966, i et helt annet Europa, også hva gjelder likestilling.
Vi mener Stortinget utviste mot ved å vedta endringen i ekteskapsloven, men har full forståelse for at forslagets ordlyd trekkes tilbake etter massiv religiøs motstand. Det er nok ikke hver dag Paven ringer i misnøye over norske lover. Til dette tillater vi oss å spørre om det er Paven som skal styre Norge? Det viktige er derimot at Stortinget nå har utfordret Regjeringen til å komme med et nytt forslag – som ivaretar lovforslaget intensjon og som kan aksepteres av religiøse miljøer?
Det blir interessant å se forslagene som kommer, hittil har kritikken glimret med fravær av konstruktive forslag. Vi håper Stortinget avviser opprettelse av shariaråd i Norge, om enn forkledd som ”muslimsk familievernkontor”. Hvis Norge ikke har anledning til å forplikte sine borgere til norske lover, som skal gjelde likt for alle med lovlig opphold i riket, er det intet annet enn et knefall for religiøse krefter – og Norge er da på vei til å bli en teokratisk stat.