På bakgrunn av lovendringen, og dermed den manglende beskyttelsen mot kjønnslemlestelse som grupper barn i Norge utsettes for, vurderer HRS å henvende seg til Europarådets menneskerettighetskommisær, Alvaro Gil-Robles, med anmodning om at menneskerettighetskommisæren vurderer om norske myndigheters politikk på dette området er i samsvar med ratifiserte menneskerettighetskonvensjoner.
Konsekvenser av lovverket
Lovendringen gir følgende signal til de som praktiserer kjønnslemlestelse: Få utført kjønnslemlestelsen i det skjulte og før barnet selv forstår hvilket overgrep det utsettes for. Er lemlestingen utført, plikter ingen å melde forholdet og ergo risikerer man ingen straffeforfølgelse.
Signalet som gis til aktuelle profesjoner, som helsearbeidere, barnevernsansatte og skolepersonell, er at grunnleggende menneskerettigheter og rettssikkerhet ikke gjelder for alle barn i Norge. Dette til tross for at Norge innførte en særlov mot kjønnslemlestelse i 1995 – med en strafferamme på åtte år.
Regjeringens politikk er en åpenbar diskriminering av nye grupper sårbare barn. En praksis med å kutte kroppsdeler av forsvarsløse barn ville selvsagt ikke blitt akseptert hvis barna var etnisk norske. Et hovedargument fra Regjeringens side for ikke å innføre meldeplikt, er at barns tillit til helsevesenet kan svekkes hvis foreldrene anmeldes for kjønnslemlestelse uten barnets samtykke.
Argumentet er uholdbart: de fleste kjønnslemlestelser av jentebarn skjer fra de er spedbarn til 5-7-årsalderen. Hvordan kan småbarns tillit til helsevesenet svekkes? Hvordan kan man innhente samtykke til anmeldelse hos små barn?
Åpenbart vil tilliten til helsemyndighetene heller svekkes når de i ungdomsårene forstår hva de faktisk er blitt utsatt for. Hvordan skal denne gruppen unge da kunne ha tillit til helsemyndigheten som ikke beskyttet dem mot kjønnslemlestelse?
Regjeringen argumenterer også mot meldeplikt med denne påstanden: kjønnslemlestelse kan sjeldent karakteriseres som ”betydelig skade”. I Helsedepartementets høringsforslag sies det at ”plikta til å melde frå etter straffelova § 139 gjeld ikkje for dei mindre grove lekamsskadene”. Vi kan vanskelig karakterisere dette som annet enn et grovt hån mot de som rammes av kjønnslemlestelse, og viser til hva denne lemlestelsen faktisk innebærer (se WHOs beskrivelse av de vanligste typene kjønnslemlestelse).
Hva må til for å stoppe kjønnslemlestelse?
Dokumentasjon fra Frankrike viser at kjønnslemlestelse kan stoppes gjennom aktiv bruk av helseundersøkelser, kombinert med bruk av eksisterende lovverk. Etter at et fylke i Frankrike i sine jevnlige helseundersøkelser også innførte sjekk av jenters ytre kjønnsorgan, ble avdekket kjønnslemlestelse straffeforfulgt. Dette førte til at utbredelsen av kjønnslemlestelse blant vestafrikanere falt fra hele 100 prosent til null prosent (se Kap.10: Kjønnslemelstelse: En baby kan ikke sladre fra boken «Feminin integrering – utfordringer i et fleretnisk samfunn», Kolofon/HRS, 2003).
Statsråd (og sykepleier) Laila Dåvøy har karakterisert helseundersøkelser av jentebarns underliv som en ”gynekologisk undersøkelse” – og på dette grunnlaget avvist tiltaket. Oss bekjent vil en undersøkelse av indre kjønnsorgan være en gynekologisk undersøkelse. I følge internasjonale eksperter kan kjønnslemlestelse ses med det blotte øyet, og går derfor under karakteristikken ”klinisk observasjon”.
Med den betydelige innvandringen siste årene fra særlig Somalia, et høyrisikoland hva gjelder kjønnslemlestelse, er det all grunn til både å anta at barn i dagens Norge kjønnslemlestes. Praksisen kan derfor vanskelig utryddes uten at nevnte virkemidler tas i bruk.