Diskriminerende og konfronterende, ydmykende og nedvurderende. Og ”et slag under beltestedet” (…). Dette sier juristen Gro Hillestad Thune i et intervju med Kilden.no (forskningsrådet) etter at flertallet i Stortingets kommunalkomité ber regjeringen om å utrede innføring av helseundersøkelser av alle barns kjønnsorgan som ledd i kampen mot kjønnslemlestelse.
Slik lyder altså den første forventede offentlige salven etter at Stortinget etterfulgte HRS sin dokumentasjon og oppfordring om å optimalt sikre at jenter i Norge ikke utsettes for den groteske praksisen med kjønnslemlestelse.
Vi er overbevist om at flere lignende tilbakemeldinger er i vente, der diskriminering vil være motargumentasjonens fremste ammunisjon. Men vi tror de tradisjonsbundne, antidiskriminerende aktørene vil få problemer med resonnementet.
For hør bare her:
– Er det diskriminerende at gutters kjønnsorgan jevnlig kontrolleres?
– Er det diskriminerende at nyinnflyttede innvandrergutters kjønnsorgan undersøkes jevnlig frem til puberteten?
– Er det diskriminerende at staten etterfølger internasjonale forpliktelser hva gjelder å sikre jentebarns helse og beskytte mot overgrep?
Vi har aldri hørt et eneste utspill i denne retningen fra aktører som Hillestad Thune. Så hva er det som får henne og hennes likesinnede til å se svart på forslaget om at også jentebarns kjønnsorgan skal sjekkes på helseundersøkelsene? Nettopp, det handler bokstavelig talt om fargen svart.
Mange evner ikke å ikke være fargeblind i det fleretniske samfunnet vårt når det er påkrevd. Man nekter å innse at noen barn trenger ekstra beskyttelse mot voksnes grusomheter, også de grusomheter som er knyttet til kultur, tradisjon eller praksis. Og man makter ikke å innse at alle barn i Norge har samme verdi.
Skal alle barn ha samme muligheter og rettigheter, må man i noen tilfeller endre gjeldende regler og praksiser. For eksempel knyttet til dagens helseundersøkelser. Samfunnet har endret seg, vi må også endre oss.
Hillestad Thune insisterer på dialogen som det saliggjørende virkemiddel, og mener Stortinget overhører de rådene som kommer fra berørte miljø. De småbarna som er eller blir berørt av lemlesting, kan man vanskelig føre den etterlyste dialog med, og de samme barna kan vanskelig gi råd. Ikke enda. Men vår erfaring er at den dagen de blir voksne nok, og forstår hva som har skjedd med dem eller hva som venter deres mindre søsken, så vil flere av dem vil i dialog. Men neppe for å fortelle at dialog er det eneste virkemiddelet. Samtidig kan en jo undre seg over; når ble dialog myndighetenes fremste virkemiddel i kampen mot grove, kriminelle overgrep mot (hvite) barn?
Vi kan umulig tolke Hillestad Thune annerledes enn at hennes empati og lojalitet er hos enkeltpersoner og enkeltorganisasjoner som med rette frykter at helseundersøkelser av kjønnsorgan til alle barn i Norge, vil avdekke lemlesting og derav også kunne utløse straffeforfølgelse.
Hillestad Thune hevder at ”stortingspolitikerne bevisst velger å overhøre de rådene som kommer fra berørte miljøer… For de somaliske kvinnene jeg har kontakt med, oppleves dette forslaget som ydmykende og nedvurderende. Mange av dem jobber seriøst mot omskjæring og har gode erfaringer med tiltak de selv har initiert. Disse kvinnene vektlegger dialog, samarbeid og gruppesamtaler”.
HRS avholdt seminar om kjønnslemlestelse i februar i år med de franske ekspertene, advokat Linda Weil-Curiel og legen Emanuelle Piet. De fortalte om en fantastisk suksess med å forebygge lemlesting gjennom undersøkelser og straffesaker.
Der møtte ikke Hillestad Thune, men det gjorde Safia Yusuf Abdi. Hun reiste seg og holdt et flammende innlegg der hun refset myndighetene for ikke å ha innført helseundersøkelser for lengst!
Tålmodigheten for den berørte gruppen er langt over bristepunktet, noe vi alle, inkludert de tilstedeværende toppolitikere fra Ap, FrP og SV, uten den minste tvil kunne konstatere er hennes standpunkt. Så har da denne kvinnen selv gjennomgått lemlesting som barn i Somalia, og hun har arbeidet i tre år i regjeringens prosjekt, OK-prosjektet (Omsorg og Kunnskap), for å forebygge lemlesting. Og som Stortinget presiserer; dialog er ikke et sterkt nok virkemiddel, ikke minst med tanke på hvor rotfestet denne praksisen har vært i tusener av år, kombinert med den høye innvandringen Norge særlig har fra Somalia.
Ett av de vanligste argumentene mot aktiv bruk av virkemidler som allerede er tilgjengelige i det ordinære apparatet, for eksempel helseundersøkelser og bruk av lovverket mot kjønnslemlestelse, er følgende: Da går miljøene og praksisen ”under jorda”. Vel, når var kjønnslemlestelse ”over jorda”? Eller som en gambisk mann sa til oss: ”hvis de som praktiserer lemlesting ikke visste at dette var forbudt, hadde de for lengst krevd å få dette utført på det offentliges regning.”
I denne debatten er det tydelig at både logikk og kunnskap har lavere status enn føleri og synsing – som alltid på bekostning av de som gjøres aller mest sårbare; barna. Og symptomatisk nok: Ikke én eneste gang i intervjuet med Hillestad Thune sies det ett eneste ord om barnets ve og vel. Så hvem er det som (igjen) må tåle ”et slag under beltestedet”?Heldigvis finnes det andre fagfolk, som evner å ha barns liv og helse i fokus. Som evner å ha både humanisme og logikk i front.
Forsker Inger-Lise Lien, har nettopp evaluert regjeringens forebyggende OK-prosjekt. Hun etterlyser tiltak også knyttet til å avverge og avskrekke aktuelle grupper fra å praktisere kjønnslemlestelse.
Det er ingen som er mot dialog, men dialog er ikke nok.
Les intervjuet med Gro Hillestad Thune hos KILDEN
Last ned evalueringsrapporten av OK-prosjektet til Inger-Lise Lien på Odin, rapport i pdf-format
Les fra Kommunalkomiteens innstilling avgitt 13. mai 2005, utdrag