Rita Karlsen, HRS
I deres iver etter å sable ned Hanssen, desinformeres det på det groveste. Dette var forventet, da vår erfaring etter å ha arbeidet kontinuerlig i fire år med en ny politikk på dette feltet, er at både politikere på Stortinget, i den avgåtte Regjeringen, og eksempelvis journalister, heller ikke forstår hva økt aldersgrense og tilknytningskrav faktisk handler om. Mange tar derfor standpunkt på sviktende grunnlag. Dette er svært alvorlig. Debatten om nye regler for innvandring ved giftermål, tror vi blir en av årets fremste samfunnsdebatter. Derfor er det avgjørende at debatten føres på et faktisk grunnlag.
Praksisen med tvangsekteskap, proformaekteskap og henteekteskap, er et omfattende problem som rammer på individnivå og som også er et betydelig samfunnsproblem ved at den medfører dårlig integrering. I folkeopplysningens ånd, og med håp om en mest mulig edruelig debatt, har HRS derfor utarbeidet et kort notat som forhåpentligvis kan rydde av veien de vanligste misforståelsene.
Forslagene for ny politikk ved innvandring av nyetablerte ektefeller utenfor EØS-området omfatter følgende:
– Begge ektefellene eller registrerte partnere skal være fylt (21-) 24 år.- Ekteparets samlede tilknytning til Norge skal være lik eller større enn deres samlede tilknytning til ett annet land.- Tilknytningskravet faller bort hvis herboende har hatt norsk statsborgerskap i 28 år eller har oppholdt seg lovlig i Norge i 28 år, og er oppvokst i Norge.- Økt forsørgelseskrav
Kravet er at begge ektefeller/samlevere må være fylt 24 år for å kunne få realitetsbehandlet søknad om familiegjenforening i Norge. Kravet gjelder alle som har gyldig opphold i Norge, uansett nasjonal opprinnelse.
ALDERSGRENSE: Fordeler og ulemper med aldersgrense for familiegjenforening til Norge:
Fordeler:– unge mennesker som står i fare for å måtte inngå et ufrivillig ekteskap kan unnslippe fordi de ikke kan hente ektefellen til Norge før begge ektefellene er fylt 24 år- når ektefellene har oppnådd en alder på 24 år er de mer modne og selvstendige, og har derav bedre styrke til å unngå (nekte) et ufrivillig ekteskap- siden den utenlandske parten likevel ikke får komme til Norge før begge er fylt 24 år, gis herboende part flere muligheter til å kunne få og fullføre en høyere utdannelse- foreldre/familie her kan unngå press fra opprinnelseslandet om å hente ektefelle derfra til sine barn, da de kan henvise til 24 års kravet (de fritas for ”skyld”)
Ulemper:– de som gifter seg i en alder mellom 18 – 23 år med en ektefelle som ikke er norsk eller nordisk statsborger, eller at den utenlandske ektefellen er under 24 år, mens en selv er over 24 år, må vente til begge parter er fylt 24 år for å få familiegjenforening i Norge- en aldersgrense for å familiegjenforening til Norge kan oppleves som en utilbørlig inngripen i privatlivets rett
Hvor mange vil kunne rammes av en slik 24-årsregel?HRS innhentet statistikk på dette i 2005 fra SSB. Vi kan skille her mellom ”den norske gruppen” og den ”ikke-vestlige gruppen” bosatt i Norge. ”Den norske gruppen” omfatter etnisk norske (norskfødte foreldre og besteforeldre), utenlandsadopterte eller født i utlandet av norske foreldre, utenlandsfødte med en norsk forleder og norskfødte med en utenlandsfødt forelder. ”Den ikke-vestlige gruppen” er unge med røtter i land i Afrika, Asia og på Balkan (med unntak av Kroatia), der arrangert ekteskap er normen. Det vil si at Mellom- og Sør-Amerika ikke er medregnet i denne gruppen, da kollektivistiske giftermål er langt mindre utbredt der enn i andre nevnte områder. Ser vi på hvem den norske versus den ikke-vestlige gruppen under 24 år inngikk ekteskap med i eksempelvis 2003, forteller dette oss følgende:
2657 personer (1876 kvinner og 781 menn) under 24 år i den norske gruppen inngikk ekteskap. 92 prosent av kvinnene og 93 prosent av mennene inngikk ekteskap med person i Norge eller Europa ellers. 6 prosent (både kvinner og menn) inngikk ekteskap med person fra Asia, Amerika og Oseania eller Afrika. Disse 6 prosentene ville blitt rammet av en 24-årsregel.
I den ikke-vestlige gruppen under 24 år, ble det i 2003 inngått 769 ekteskap (501 kvinner og 268 menn). 9 prosent av kvinnene og 14 prosent av mennene inngikk ekteskap med person i Norge eller Europa ellers. 70 prosent av kvinnene og 60 prosent av mennene inngikk ekteskap med person fra Asia, Afrika, Amerika og Oseania, samt noen utvalgte land i Europa (der tradisjonen med kollektivistiske ekteskap er utbredt, eks. Serbia og Montenegro, Albania). Samtlige av disse sistnevnte giftermålene ville blitt rammet av en 24-årsregel.
Med andre ord: Langt de fleste norske som gifter seg ung (under 24 år) gifter seg med person bosatt i Norge eller Europa, mens det motsatte er tilfelle med den ikke-vestlige gruppen (under 24 år) bosatt i Norge.
TILKNYTNINGSKRAVET: Fordeler og ulemper med tilknytningskravet:
Tilknytningskravet innebærer at parets samlede tilknytning må være lik/større til Norge enn til et annet land for at familiegjenforeningen kan skje i Norge. En vurdering av parets samlede tilknytning til et land beregnes ikke ut fra partenes alder. Inngår en person i Norge på 24 år, som har bodd her hele livet, ekteskap med en person som er langt eldre fra eksempelvis Tyrkia, og som har bodd der hele livet, eller bodd fire år i USA, vil ikke parets tilknytning bli definert til Tyrkia (eller USA for den del). Har derimot parten bosatt i Norge også vært bosatt i Tyrkia over en viss tid, vil parets samlede tilknytning kunne bli definert som større til Tyrkia, og de kan få problemer med å familiegjenforening i Norge.
Fordeler:– En 24-årsregel for familiegjenforening i Norge kan bli utnyttet/omgått hvis man ikke samtidig har et tilknytningskrav.- Tilknytningskravet forhindrer at unge mennesker i Norge blir sendt ut av landet for å bli giftet bort der, og så måtte bli der til alderskravet på 24 år er oppnådd. Hvis en person blir sendt til Pakistan for å bli giftet bort der som 18-åring, og bor der til begge ektefellene oppfyller 24-årskravet, vil tilknytningen til Norge minke, samtidig som den øker til Pakistan. – Tilknytningskravet vil også forebygge at barn og unge blir sendt på lengre opphold i familiens opprinnelsesland, da de slik vil miste tilknytning hit, noe som vanskeliggjør muligheten som voksen til å hente ektefelle fra opprinnelseslandet til Norge. Kravet vil altså sikre at langt flere barn og unge enn i dag får sin oppvekst og skolegang i Norge, noe som forsterker integreringen.
Ulemper:– Mennesker som ikke bor permanent i Norge, for eksempel ved at de er med foreldrene som jobber en tid i utlandet, eller at de selv studerer noen år i utlandet, mister samtidig tilknytning til Norge. Hvis Ola Mohammed reiser til USA som 22-åring for å studere, og treffer sin utkårede kvinne der, vil parets samlede tilknytning bli definert som størst til USA, selv om begge parter er over 24 år. Denne uheldige virkningen av tilknytningskravet er i Danmark løst på følgende måte:- Det er innført unntak fra tilknytningskravet: Krav om tilknytning stilles ikke hvis den herboende har hatt norsk statsborgerskap i over 28 år eller har oppholdt seg i Norge i over 28 år og er oppvokst her.
I Danmark ble de nye kravene møtt med protester fra særlig dansker som hadde bodd lengre tid utenfor EU-området, og som hadde partner i landet de hadde opphold seg i, og som ønsket å returnere til Danmark. De oppfylte ikke tilknytningskravet. Dette var også grunnen til at regjeringen innførte den nye regelen i 2003 om at tilknytningskravet skal opphøre når en person har bodd lovlig og uavbrutt i Danmark i 28 år, eller har vært dansk statsborger i 28 år. Uavbrutt opphold og aldersgrensen på 28 år, og ikke eksempelvis 24 eller 25 år, er for å beskytte unge innvandrere mot tvangsekteskap og langvarige opphold i opprinnelseslandet i oppveksten. Regjeringen anser det som lite sannsynlig at foreldre vil vente til ei jente er 28 år før hun giftes bort.
Det kom også protester fra unge etnisk dansker under 24 år som ønsket å hente ektefelle eller samboer til Danmark. Regjeringen nektet å fjerne 24-årsregelen, og argumenterte med at den beskytter de unge nydanskene og at etnisk danske må utvise solidaritet med sine nye landsborgere. I dag er det liten debatt om disse reglene Den debatten som er å spore i dag, har i hovedsak sitt utspring fra Socialistisk Folkeparti og Det Radikale Venstre. Politikken har bred støtte i Folketinget, i den danske befolkningen generelt (over 70 %), og den støttes også av nydansker, både ungdom og deres foreldre. En rekke gallupundersøkelser før valget i februar i år, bekreftet en overveldende bred støtte til den nye politikken. Og i en forskningsrapport publisert av Socialforskningsinstituttet i september 2004, forteller ungdom om økt frihet til å fullføre utdannelse og å søke partner i Danmark, mens foreldre forteller om mindre press fra familie og andre i opprinnelseslandet om å gifte bort barna der (se for eksempel rapporten: Pardannelser blant etniske minoriteter i Danmark).
FORSØRGERKRAV: Øke kravene til å kunne forsørge utenlandsk ektefelleI november 2003 innførte den daværende regjering Bondevik et absolutt forsørgerkrav for de som er under 23 år, dette som et forsøk på å motvirke at unge tvangsgiftes (underholdskravet er satt til lønnstrinn 1 i statens lønnsregulativ, som i 2005 tilsvarte 161.000 kr. per år). Dette kravet alene medfører større risiko for negative effekter enn å beskytte mot tvangsekteskap: Resultatet er at unge mennesker må ut i jobb hvis de er under 23 år for å kunne forsørge ektefellen de skal (må) hente til Norge. Med andre ord må de selv finansiere sitt eventuelle ufrivillige ekteskap, og de kan samtidig miste muligheten til å få eller fullføre høyere utdannelse.
Et forsørgerkrav for ektefelle hentet i utlandet er i seg selv ikke urimelig, knyttet til å unngå en utnyttelse av vår velferdsstat ved at mennesker kommer hit for å leve av trygd eller sosiale stønader. Men, for det første bør det gjelde alle – ikke bare de som er under en viss alder, og for det andre er det ikke sikkert at det er størrelsen på inntekten som er det mest sentrale. I så fall vil rike mennesker har et fortrinn fremfor de som ikke så bemidlet. Det sentrale må heller være at de som kommer til Norge ønsker å bidra i det norske samfunnet, med sine ressurser, på samme måte som herboende ektefelle bidrar med sine ressurser. Hvis vedkommende er i arbeid, er det viktige å dokumentere at en har vært i inntektsgivende arbeid for eksempel de siste to av tre år. Dette fordi kravet om inntekt siste 6 måneder, som nå, for å kunne hente ektefelle hit, kan omgås ved eksempelvis at familie, venner eller bekjente utsteder lønnsslipper uten at arbeidsforholdet er reelt.
Er dette regler i konflikt med menneskerettighetene?Ettersom flere debattanter og politikere i Norge har hevdet at de danske reglene, særlig 24-årsregelen, er brudd på menneskerettighetene, vil vi påpeke at det så langt vi forstår ikke er en ubetinget menneskerett å hente nyetablert ektefelle til Norge. FNs menneskerettserklæring, artikkel 16, peker på retten til familieliv, men det sies ingenting om retten til å hente nyetablert ektefelle til den ene eller andre av partenes hjemland. Det samme forholdet fremkommer i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen, artikkel 8, som ikke gir et ektepar rett til å velge hvilket land de ønsker å bosette seg i, jf. dom i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol 28.05 1985 (Abdulaziz, Cabales og Balkandi). EU har dessuten selv gjennom direktiv om familieinnvandring åpnet for at det enkelte medlemsland kan ha én ekteskapsalder og en høyere alder (21 år er foreslått) for at partene kan få innfridd familieetablering i det respektive medlemslandet. Det er derfor ikke konsekvent å mene at en aldersgrense på 24 år er en krenkelse av menneskerettigheter, mens en aldersgrense på 21 år ikke krenker menneskerettigheter.I 2004 fremla Europarådets kommissær for menneskerettigheter, Alvaro Gil-Robles, en kritisk rapport om deler av de danske regelendringene, da blant annet knyttet til 24-årsregelen kombinert med tilknytningskravet, som han mente kunne innebære en risiko for at menneskerettighetene ikke overholdes. Den danske regjeringen påpekte nettopp i sitt tilsvar blant annet at konvensjoner om ”rett til familieliv”, som Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonens (EMRK) artikkel 8 omhandler, ikke sier noe om i hvilket av partenes hjemland familielivet skal finne sted.