Denne debatten har også rast i Norge, da HRS i 2003 foreslo at det innføres endringer i loven som sikrer at kvinnene også får en religiøs skilsmisse. Vi mener dette kan løses ved at Norge påser at kontrakter, i dette tilfelle ekteskapskontrakter, følger norske lover og regler. Ekteskapskontrakter ligger som kjent til grunn for arbeids- og oppholdstillatelse (og senere norsk statsborgerskap) gjennom familiegjenforening. HRS arbeid utløste et privat forslag (Dok.nr.8:122, 2002-2003) fra representanter i Ap, Frp, Krf, H, Sp og SV, og Stortinget vedtok at ekteskapsloven skal endres slik at alle i dette landet skal ha rett til å skille seg fra sin ektefelle, og at denne skilsmissen skal være gyldig uansett religiøs tilhørighet. Den daværende Regjeringen, med statsråd Erna Solberg i spissen, klarte imidlertid ikke å gjennomføre pålegget fra Stortinget. Ikke minst fordi det kom høylydte protester fra blant annet muslimene (som ville «ordne dette selv») og katolikkene (som ikke har lov å skille seg).
Den danske Regjeringen er derimot ikke ukjent med problemet. Allerede i 2003 presenterte HRS sitt forslag for den daværende danske integreringsministeren Bertel Haarder, som med interesse ville avvente Norges beslutning i saken. Men det ser ut til at dem må vente lenge, da heller ikke den nåværende Regjering har grepet fatt i problematikken.
At en kvinne ikke har samme rettigheter som en mann fra å bli løst fra en ekteskapskontrakt, strider etter vår oppfatning med både ulike konvensjoner og norske lover. I tillegg åpner det for en rekke andre problemer: Om kvinnen er lovlig skilt etter norsk lov, oppfattes hun likevel som gift – både her i miljøet og i landet der ekteskapet ble inngått. Hun vil med andre ord ikke kunne gifte seg med en annen innen sitt miljø, og hun kan bli tiltalt for bigami i landet hun ikke oppnår skilsmisse fra. En mann vil ikke få disse problemene, også fordi det i mange land er tillatt med flere koner.
De sentrale spørsmålene i denne sammenheng er: Skal norsk lov gjelde for alle som har lovlig opphold i Norge, uansett om du er kvinne eller mann, etnisk norsk eller utlending? Skal alle i Norge som ønsker det, uavhengig av hvilken grunn, ha mulighet til å få innvilget skilsmisse, og skal denne skilsmissen være gyldig uavhengig av hvilket religiøst trossamfunn vedkommende måtte tilhøre? Skal de eventuelle praktiske eller etiske problemer som en legal skilsmisse etter norsk lov medfører for ulike religiøse retninger, være noe det aktuelle trossamfunnet må forholde seg til, eller skal norsk lov tilpasses trossamfunnene?