Troverdighet i innvandringsdebatten

I dagens kronikk i Aftenposten gir Omar Tanweer og Shoaib Sultan sitt bidrag til den såkalte ”kokosnøttdebatten” som ble startet av Iffit Qureshi 24. mai.

Merkelappen av blant annet Shakil Rehman som en kokosnøtt – dvs. brun utpå, men hvit inni – er i Qureshis definisjonsverden tegn på utviklet etnisk selvhat, der vedkommende søker tilhørighet og aksept hos majoritetssamfunnet heller enn å være blant ”sine egne”.

Dette synet har ikke fått noen støtte i offentligheten, inntil Tanweer og Sultan i dag definerer Qureshis synspunkter rett inn i den muslimske offerrollen. Tanweer og Sultan åpner med å fastslå at innvandringsdebatten det siste tiåret har bidratt til å skjerpe motsetninger og fremprovosere konflikter:

Debatten er blitt skarpere, råere og mer brutal. Samtidig har en rekke nye stemmer tatt steget ut i offentligheten. Noen blir hyldet, mens andre blir angrepet og forsøkt kuet. Storsamfunnet ønsker riktignok flere innvandrerstemmer, men liker det best når disse tenker, snakker og ter seg som dem, og bygger opp under deres eget verdensbilde.

Bare åpningen får meg til å ønske at jeg aldri hadde lært å lese. La oss derfor dvele litt ved overnevnte påstander: Hva er det den såkalte ”innvandringsdebatten” det siste tiåret – i motsetning til tiåret foran – har bestått av? Ligger motsetningene et sted mellom: Skarpere eller mer presis? Råere eller ærligere? Mer brutal eller strengere?

Jeg tar det for gitt at når Tanweer og Sultan sier debatten, så mener de debatten, og ikke noen av aktørene (hvilket jeg dessverre betviler de selv er bevisst). Og debatten må jo nødvendigvis ha deltakere som innehar ulike synspunkter, derav debatt, og da er det vel ikke så oppsiktsvekkende at debattens ulike synspunkter får støtte, eventuelt motstand, av de forskjellige aktører?

Nei, ”svaret” er kanskje heller å finne i deres neste setning:

Noen blir hyldet, mens andre blir angrepet og forsøkt kuet.

Og der går tier’n rett inn: Det er ikke debatten som er det sentrale for Tanweer og Sultan – det er aktørene. Og ut fra hva de sier videre skjønner vi også hvem det siktes til når det er snakk om å bli hyllet, angrepet eller kuet – det er de ”stakkars minoritetsstemmene” som ikke sier det ”utvalgte majoritetsstemmer” sier. (Herav tittelen: ”Troverdighet for de utvalgte”?)Nå må Tanweer, Sultan og andre snart slutte med å hevde seg til særbehandling druknet i en offerrollementalitet. Skal Qureshis meninger forstås i lys av ”hennes friske skrivestil og brutalt ærlige beskrivelser” eller hva hun faktisk påstår? Skal det å være meningsmotstander av Qureshi per definisjon gjøre en til islamfobisk? Er Qureshi muslim? I couldn’t care less! Men det bryr Tanweer og Sultan seg om. For dem er tydeligvis Qureshi en som får ”støtte blant sine etniske likemenn og kvinner”, i motsetning til dem som ikke får det. Listen blant dem som ikke har støtte ”i sitt etniske miljø” begynner visstnok å bli lang, men noen navn går jo igjen, og i denne kronikken er det Shabana Rehman, Shakil Rehman (som ikke nevnes med navn, men defineres som broren til Shabana), Walid al-Kubaisi – og selvsagt Hege Storhaug.

Det som tydelig er det største problem er at dem de ”liker” (sier det som Tanweer og Sultan vil de skal si) ikke får den støtte i offentligheten som de mener de fortjener, mens dem de ”ikke liker” (ikke sier det som Tanweer og Sultan vil de skal si) trykker offentligheten til sitt bryst. Ja, noen får til og med priser for det. Og popularitet utenfor Norges grenser.

Og Tanweer og Sultan liker slett ikke at storsamfunnet liker det de ikke liker: ” (…) storsamfunnets omfavnelse av meninger som er vanskelig”.

Hører dere alle sammen – vi tar alle feil! De selvoppnevnte muslimske talspersonene har talt til oss. Vi må ikke lytte til innvandrere som tar del i det norske samfunnet. ”De” er nemlig ”de ’perfekte innvandrerne’, folk som tenker og oppfører seg vestlig, men som er småbrune utenpå. Dermed blir de også det perfekte alibi for innvandrerfiendtlige partier og deres integreringsprogram.”

At vi ikke skjønte dette før. Da hadde vi jo sluppet noen slitsom debatter (med de ”småbrune”?, hjelp for et begrep!)

Men, en som er ett problem for Tanweer og Sultan, og langt fra småbrun, er denne snakkesalige Hege Storhaug (informasjonsleder i HRS). Under henvisning til Storhaugs innlegg i debatten 2. juni sies det at hun ønsker ”en slik type integrering” (at innvandrere tar del i det norske samfunnet?) – fordi HUN ”polariserer mellom ’oss’ og dem som ikke er som ’oss’.”

Først nå begynner jeg å lure på om Tanweer og Sultan kan lese – hvordan i all verden kan de komme frem til en slik konklusjon? La meg sitere hvordan Storhaug åpner sitt tilsvar:

Forutsetningen for å skape og videreføre en fredelig nasjonalstat som Norge, er et sterkt folkelig fellesskap. Et felleskap med stor grad av tillit og sammenhørighet borgerne mellom. En sammenhengskraft tuftet på et ”vi”, der ”vi” er basert på felles språk, grunnverdier og sentrale kulturelle trekk. Der befolkningen støtter opp under det sekulære norske demokratiet som er tuftet på likestilling, likeverd, religiøs frihet, ytringsfrihet og pluralisme (Ralf Pittelkow, 2004). Å være en borger av Norge har ingenting med etnisitet å gjøre. Man kan således være født i jungelen i Gambia, som min lille venninne Anne Fato, og oppleve en sterk tilhørighetsfølelse til Norge, og slik være en like god borger som kongehusets avkom. Man kan også være født i Norge og selv fravelge å delta i det folkelige fellesskapet.

Tanweer og Sultan gir seg derimot ikke. For hør her:

Mens Hege Storhaug erklærer seg selv og sine meningsfeller som forkjempere av en ytringsfrihet de bruker flittig, stemples Qureshi som en som knebler stemmer. Mon det. Desperasjonen etter å finne slike etniske alibier er så akutt at man ikke anser det som nødvendig å etterprøve troverdigheten, motivene eller sannhetsgehalten til de personene som står frem som selvkritiske og moderne. Et eksempel er Ayaan Ali Hirsi. Hun ble øyeblikkelig gjort til heltinne da hun fant veien frem til podiet. Det må ha vært et slag i ansiktet da hennes løgner ble avslørt. Ironisk nok løy hun om sin ektemann, sitt tvangsekteskap og om drapstrusler fra sin familie for å få oppholdstillatelse i et vestlig land. Det er en type oppholdstillatelser de som glorifiserte henne forsøker å bekjempe. Hirsi er for Storhaug en «ekte europeer». Det er en æresbevilgning man tydeligvis får bare man angriper islam og muslimer på hardest mulig måte.

La meg gjenta: Desperasjonen etter å finne slike etniske alibier er så akutt at man ikke anser det som nødvendig å etterprøve troverdigheten, motivene eller sannhetsgehalten til de personene som står frem som selvkritiske og moderne. Et eksempel er Ayaan Ali Hirsi.

Her går Tanweer og Sultan rett i baret: La meg spørre dem: Har dere etterprøvd troverdigheten, motivene eller sannhetsgehalten i deres påstander om Ayaan Hirsi Alis ”løgner”?

Ayaan Hirsi Ali løy slett ikke om sin ektemann, sitt tvangsekteskap og om drapstrusler fra sin familie for å få oppholdstillatelse i et vestlig land. Hun løy om sitt navn (og sin fødselsdato), da hun oppgav sitt bestefars etternavn (hvilket er fullt lovlig i Somalia). En av grunnene var nettopp relatert til sin ektemann, sitt tvangsekteskap og drapstrusler fra familien. For øvrig var det ikke Ayaan Hirsi Alis islamkritikk som banet vei for henne inn i parlamentet. Det var hennes arbeid for innvandrerkvinner og -barns rettigheter. Men bråk ble det først rundt henne da hun også kritiserte islam. Hvorfor det, mon tro?