Ifølge Aftenposten.no er statsråd Hanssen (Ap) kritisk til at norskpakistanere sender sine barn for skolegang i Pakistan. «At såpass mange av de norske barna ved skolen ikke behersket norsk, er rett og slett bekymringsfullt for integrasjonsarbeidet hjemme i Norge. Disse barna skal jo leve sitt voksne liv i Norge, men får altså hele sin skolegang uten kontakt med norsk språk og kultur,» sier Hanssen, og legger til: «Om innvandrere ønsker at deres barn skal ha en fremtid i Norge, er det viktig at de får norsk skolegang. Spørsmålet er om vi skal legge opp til en hardere linje eller om vi bare må godta det som skjer.»
HRS synes det er svært gledelig at statsråden er skeptisk til praksisen, og håper det innebærer at problematikken i hele sin bredde løftes inn på beslutningstakernes bord. Ikke minst er det viktig, som vi påpekte i rapporten «Ute av syne, ute av sinn» i 2004 (rapporten i pdf), at det tas solide grep i forhold til å kartlegge hvor mange norske barn dette omhandler, hva som er deres situasjon mens de er ute av landet, og hvordan det går med dem etter retur til Norge.
Slike tilbakemeldinger burde fått Høgskolen i Oslo (HiO) til å komme med andre tiltak enn «norsk språkopplæring i Pakistan» (i sin rapport fra juni i år, et oppdrag de fikk på bakgrunn av HRS sitt arbeid), men de mener jo å ha funnet ut at de fleste norskpakistanerne går på pakistanske eliteskoler (som er svært kostbare). HiO’s påstand om eliteskoler får ikke støtte av den norske ambassaden i Pakistan. De mener at norskpakistanere flest ikke er på eliteskolene, men på privatskoler (som er av meget variabel karakter).
At Iffit Qureshi hevder i Aftenposten (lenke over) at det er de ressurssvake pakistanerne i Norge som sender sine barn til Pakistan, er en påstand hun bør avkreves dokumentasjon for. Denne «synsingen» som mange talspersoner med innvandrerbakgrunn bedriver – med henvisning til «jeg kjenner», «jeg lever i miljøet» osv. – er med respekt å melde ingen objektiv informasjon. I arbeidet med rapporten «Ute av syne, ute av sinn» (lenke over) intervjuet vi foreldre og unge, både her og i Pakistan, som kunne fortelle at det er blitt status å sende sine barn til Pakistan. Relatert til kostnadene ved skolegang i Pakistan, og jo bedre skole, jo dyrere, og til økte boligpriser i Pakistan, og jo bedre område, jo dyrere, sier det seg selv at dette ikke ensidig handler om ressurssvake pakistanere. Det Qureshi gjør er vel heller å bortforklare et problem.