«Jeg har tro på å hente inn endringsagenter fra innvandrernes hjemland. Kvinner som er engasjert i arbeidet mot omskjæring i land som Somalia, Etiopia eller Eritrea,» sier barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem til Aftenposten.no..
Hun argumenterer for å hente slike agenter i Afrika med at de som allerede er i Norge har en tendens til å bli mer konservative enn de som blir igjen. Hun mener at det er viktig å få de som bor her til å forstå at det foregår et arbeid mot omskjæring i deres opprinnelsesland. I tillegg påpeker Bekkemellem at «det er ulovlig også der».
Sistnevnte er en sannhet med modifikasjoner. I mange av de aktuelle landene eksisterer det overhodet ikke noe forbud mot lemlesting av jentebarn. Det betyr ikke at det ikke jobbes mot kjønnslemlestelse, men mange av disse gruppene møter sterk motbør i sin kamp, da praksisen er sterkt rotfestet og myteomspent. Akkurat som i Norge.
Samtidig sier Bekkemellem at enda viktigere er det å få kartlagt omfanget av kjønnslemlestelse mot norske innvandrerjenter, enten det skjer på ferie i hjemlandet eller i Norge.
Det er vel liten tvil om at Bekkemellem enkelt kunne fått omfanget av lemlesting av jentebarn, hvis regjeringen hadde hatt mot nok til å innføre klinisk observasjon av jentebarns underliv på helseundersøkelsene. Men i dag sjekkes bare guttenes underliv, noe som likestillingsministerens ikke synes å oppfatte som diskriminerende? I tillegg burde Bekkemellem arbeidet for å få strammet inn loven mot kjønnslemlestelse. Forrige regjering innførte en avvergelsesplikt, hvilket innebærer at helse-, barnehage- og skolepersonell og andre er pliktige til å avverge en forestående kjønnslemlestelse. Men de samme er ikke pliktig til å melde fra hvis de avdekker at noen er blitt lemlestet. En slik meldeplikt ville ikke den forrige regjering innføre, med begrunnelsen er at det må foreligge samtykke fra den som er lemlestet – ellers kan det føre til mistillit og til at lemlestede jenter ikke søker råd og veiledning.
Hvordan små barn, de fleste er svært unge når de lemlestes, jf. «en baby kan ikke sladre», skal kunne gi sitt samtykke, er for oss en gåte. Men det kan være at de samme kommer med solide erstatningskrav til den norske stat når de blir eldre – nettopp fordi Norge ikke klarte å ivareta deres helse. Men kanskje Bekkemellem vil hente noen endringsagenter til dette arbeidet også? I så fall: Vi er klar.