På seminaret i Oslo, som Aftenposten referer til, der også HRS holdt foredrag for politiet, skal Oslopolitiet ha blitt inspirert til å følge den engelske modellen for arbeid mot kjønnslemlestelse. Dette betyr et tettere samarbeid og dialog med aktuelle miljø, til tross for at britisk politi på seminaret kunne fortelle at loven mot kjønnslemlestelse fra 1985 aldri har vært rettslig prøvd, og at de blant annet har en somalisk befolkning på 80 000 personer. Men den britiske inspektøren var svært fornøyd med det gode samarbeidet med sosiale og religiøse ledere om å forebygge kjønnslemlestelse, uten at det kunne vises til noen form for konkrete resultat.
I 2004 ble loven mot kjønnslemlestelse i Norge skjerpet. Det ble innført en såkalt avvergelsesplikt, pålagt blant andre skole- og helsepersonell. Finn Abrahamsen forteller at Oslopolitiet har ikke mottatt ett eneste tips om mulig forestående lemlesting. Jordmor Sara Khasay ved Ullevål sykehus mener at helsepersonell ”ser en annen vei”, at de ”helst ikke vil blandes inn i noe som er så vanskelig”. Det gjelder også skolen, mener Khasay: ”Jeg har foreslått overfor departementet at lærerne må bli pålagt å melde fra når afrikanske jenter i alderen syv til tolv år plutselig tas ut av skolen.” Hun har ikke blitt hørt.
”Tar ikke norske myndigheter ansvar for norske statsborgere fordi de er barn? Det er ille om vi lener oss tilbake og sier at vi ikke kan gjøre noe fordi barna er i utlandet” (…) Hun sender i dag et brev til både helseministeren, barneministeren og utenriksministeren der hun spør hvem som kan gjøre noe for jentene: ’Jeg har følgende spørsmål til statsråden: Hva kan norske myndigheter gjøre i en situasjon der barn som er norske statsborgere blir tatt ut av Norge, som opplever overgrep som for eksempel kjønnslemlestelse, og der det ikke finnes lokalt barnevern? Er det mulig med omsorgsovertakelse ved mistanke om omsorgssvikt i en slik situasjon? Hva er det som eventuelt hindrer norske myndigheter i å foreta seg noe? Et annet spørsmål er hva slags ansvar norske myndigheter har for norske barn i utlandet? Dette er barn som har kommet i en forferdelig situasjon, sier Bekkemellem.” Hun fortsatte i klare ordlag: ”Jeg ønsker å få et svar fra barneminister Laila Dåvøy. Det er oppsiktsvekkende at statsråden ikke har vært på banen i det hele tatt. Dette viser at det er noen hull i systemet og det er et politisk ansvar å tette disse hullene. Vi må gå inn og vise politisk lederskap.”
Nå har Bekkemellem vært statsråd i halvannet år, og fremdeles er de fire søstrene i Gambia, og mor bor like trygt – og trygdet – i en stor kommunal bolig tiltenkt til sammen seks barn. Men de fire norskfødte jentene er på fjerde året i Gambia, sammen med far og hos kone nummer to og tre, og deres felles barn.
Hvor er du, barneminister Bekkemellem? Hvor lenge skal vi vente på at du viser ”politisk lederskap”?