I dag er den internasjonale dagen mot kjønnslemlestelse, og tradisjonen tro publiseres det kronikker og meningsytringer samt konferanser om «kampen mot kjønnslemlestelse» denne dagen.
PLAN uten oversiktI dagens Dagbladet har Sandro Parmeggiani, generalsekretær i PLAN Norge, en kronikk der han blant annet hevder: «Nå er utfordringen å støtte det arbeidet som gjøres ute. Hvis ikke Norge bidrar til det, fortsetter vi også å importere praksisen hit til landet. De neste tre årene er det over bistandsbudsjettet bevilget flere millioner kroner til innsats mot kjønnslemlestelse i Etiopia, noe som forhåpentligvis vil ha en god effekt lokalt. Men Norge har også et klart ansvar for å få kampen mot kjønnslemlestelse og kjønnsbasert vold høyere opp på den internasjonale dagsorden. Vi bør gå foran gjennom å foreta en klar styrking av egen satsing på feltet.» Vi er helt enige med Parmeggiani, men tør også minne han om at det er viktig at nettopp en organisajon som PLAN ser på egen praksis knyttet til denne problematikken: I februar i fjor fortalte en norsk kvinne om sitt fadderskap via PLAN Norge for en liten jente i Guinea-Bissau. Også denne historien var i Dagbladet.no. Jenta var blitt sju år da årsrapporten kom i posten til Oslo-kvinnen. I brevet sto det at jenta hun har gitt penger til er blitt omskåret i året som gikk: » (…) De vil også gjerne si at det var en stor fest under omskjæringsseremonien.» Den norske kvinnen trodde knapt det hun leste: «Jeg stusset og tenkte: leser jeg riktig nå? Er ikke dette kjønnslemlestelse?» Det sto at jenta var kjønnslemlestet og at dette hadde de feiret, sa den sjokkerte Oslo-kvinnen. Hun syntes det var merkelig at PLAN sendte ut slike brev, og savnet en forklaring fra organisasjonen, samtidig som hun spurte hva PLAN gjør for å stoppe kjønnslemlestelse. Oslo-kvinnen fryktet at pengene hun har gitt som fadder har vært med på å virkeliggjøre en omskjæringsseremoni. PLAN avviste at fadderpenger brukes til omskjæring, men erkjente samtidig at de ikke kjenner til hvor stort problemet er med at fadderbarn blir kjønnslemlestet. Kanskje PLAN skulle begynne med å få en slik oversikt? Barne- og likestilingsministeren med lite nytt Også barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem har i dagens Dagbladet en meningsytring om kjønnslemleste, men det er med respekt å melde lite nytt: tydelig budskap og reell dialog. Ja, vi registrerer at det ikke lenger bare er snakk om dialog, men reell dialog, men vi registerer også at ministeren ikke nevner helseundersøkelser med ett ord.
Da særloven om kjønnslemlestelse ble innført i 1995 var myndighetenes intensjon klar: Det skulle sendes et tydelig signal om at denne praksisen er forbudt i Norge. Vi hadde selvsagt lovverk fra før som dekker lemlesting, det vil si avskjæring av kroppsdeler, endog med samme strafferamme som særloven mot kjønnslemlestelse (inntil åtte års fengsel), men med en særlov skulle signalet være enda tydeligere og i tillegg ha en forebyggende effekt. Når særloven mot kjønnslemlestelse aldri har vært rettslig prøvd, må man spørre seg hvorfor denne loven sover, all den tid kjønnslemlestelse av jenter bosatt i Norge faktisk er avdekket, i tillegg til at det er liten grunn til å tro at problemet blir mindre med stadig økende grupper fra land der kjønnslemelstelse er vanlig praksis.
Det mest gjennomdokumenterte tilfellet av kjønnslemlestelse omhandler tvillinger født av gambiske foreldre på et norsk sykehus i 1997. Faren tok med seg kone og barn til Gambia da jentene var et halvt år gamle. Der ble de lemlestet på tradisjonelt vis og mot morens vilje, i følge morens eget utsagn (Dagbladet.no 08.01.01 ). Tre år senere prøvde ektemannen å dumpe hustruen og barna i Gambia, men hun og barna klarte å flykte tilbake til Norge, bl.a. med innsats fra HRS. Kvinnen anmeldte ektemannen for både vold og kjønnslemlestelse. Legepersonell videodokumentert at jentene var kjønnslemlestet. Om lag et halvt år senere ga kvinnen etter for press fra ektemannen og deler av et gambisk miljø. Hun flyttet tilbake til ektemannen, til tross for at han hadde utsatt både kone og barn for grov mishandling i årevis. Kvinnen trakk anmeldelsen, og saken ble henlagt. Denne saken hadde aldri blitt journalført hos politiet hvis ikke moren selv hadde anmeldt forholdet. Dette fordi myndighetene ikke har pålagt helsepersonell å undersøke jentebarns ytre kjønnsorganer ved de jevnlige kontrollene av barn på helsestasjonen. Kun gutters underliv undersøkes rutinemessig, først og fremst for å forsikre at testiklene er på plass i pungen.
Helsemyndighetene diskriminererHelsemyndighetenes diskriminering er slående. I Veileder for helsestasjons- og skolehelsetjenesten heter det endog at testiklene til nyinnflyttede innvandrergutter skal regelmessig undersøkes frem til puberteten. Man må med rette kunne hevde at denne forskjellsbehandlingen har røtter i fortidens kyskhet hva gjelder kvinner og seksualitet, og at forskjellsbehandlingen også er i fullstendig disharmoni med samtidens flerkulturelle Norge. Så lenge jenters underliv ikke inkluderes i helseomsorgen, kan kjønnslemlestelse vanskelig avdekkes. Hvorfor tør du ikke statsråd Karita Bekkemellem?