Reportasjen fortalte om en norskpakistank mann, far til fire barn, ett av dem er født i Norge, som han har dumpet i Pakistan. Kona bodde ca. 1 1/2 år i Norge før han tok dem tilbake til Pakistan, hvilket innebærer at hun ikke har vært lenge nok i Norge til å få opphold på selvstendig grunnlag (som er minimum tre år ved ekteskap med norsk borger). Mens hun bodde i Norge har mannen også holdt henne utenfor det norske samfunnet. Han har blant annet fortalt henne at hun ikke kunne gå ut, da hun ikke hadde visum. Tilbake i Pakistan plasserte han dem i ett av husene som han eier. Selv bor han, når han er i Pakistan, i et annet hus som han også eier – med kone nr. 3 og uførepensjon fra Norge. Det hans dumpede kone og barn derimot ikke visste, var at mannen hadde skilt seg fra henne. Men særlig villig til å gi barna sine penger har mannen ikke vært. Moren gikk derfor til pakistansk rett for å få faren til å betale henne barnebidrag, og der ble han dømt til å betale 12 kr. måneden per barn. Faren har ikke hatt kontakt med barna på fem år, og nå vil han også kaste dem ut av huset.
Denne problemstillingen er ikke ukjent verken for den norske ambassaden i Pakistan eller norske myndigheter. Da HRS kom med rapporten «Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn» (rapport pdf-format) i 2004 var nettopp dette en av problemstillingene vi løftet frem, da med et spesielt fokus på barna. Ambassaden i Pakistan bekreftet våre antakelser om slik dumping, og de har også senere skrevet et notat til norske myndigheter om dumping av kvinner i Pakistan – med og uten barn.
Nå prøver ambassaden igjen å rette søkelyset mot norskpakistanske menn som dumper sine familier, av kyniske og økonomiske grunner. I følge Nettavisen.no har ambassaden nå også orienterte Stortingets familie- og kulturkomité. Abassadør Janis Kanavin er bekymret både for at norske menn bevisst lurer ektefeller og barn i Pakistan, og over det storstilte trygdemisbruket.
La oss håpe at norske myndigheter denne gangen tar saken mer alvorlig. Når HRS løftet denne problemstillingen frem i 2004, var daværende «integreringsminister» Erna Solberg (H) sammen med blant annet ledelsen i Utledningsdirektoratet (UDI), totalt avvisende til problematikken. Det eneste de var opptatt av, var «hvor mange det var», med dårlig skjult innstilling om at her gjaldt å få antallet til å bli færrest mulig. Dertil mente de at det ikke var et problem, for det er «foreldrene selv som må bestemme hvor barn skal vokse opp og hvem som skal oppfostre dem.» Våre innvendinger med at det nødvendigvis ikke er slik av verken mor eller barn kan være delaktig i slike beslutninger, ble møtt med en kald skulder. Det er ikke tvil om hvilken holdning som rådde, og kanskje fremdeles rår, nemlig: Ute av syne, ute av sinn.
Men det er kanskje slik i denne saken, som i så mange andre saker, at hvis vi flytter fokuset fra barn og kvinner til penger, og ikke minst trygdemisbruk, så får myndighetene mer fart på seg. Men først skal vi selvsagt høre på diverse statsråder som skal fortelle oss om hvor trist dette er, og at det ikke skal være slik. Og kanskje skal de utrede noe?