Dette skriver Minerva Online, ved Jan Arild Snoen, som blant annet har snakket med politikere om saken. Høyre har, ikke minst ved partiets leder Erna Solberg og som forrige «integreringsminister», hevdet at det er krenkende å se på jenters underliv. Men i motsetning til Venstre, som har «glemt» sine tidligere løfter, vil i alle fall Høyre gripe fatt i dette igjen.
Da er det også å håpe at Holmberg og Høyre, og andre; ikke minst Rådet for legeetikk, innser at det slett ikke er enkelt å definere såkalte «risikogrupper». Ett av argumentene mot definering av risikogrupper er knyttet stigmatisering; å undersøke afrikanske jentebarn kan oppleves som stigmatiserende (”alle afrikanere kjønnslemlester jentebarna sine”). HRS deler denne oppfatningen, men enda viktigere er følgende: Hvordan bestemme hvilke jenter som er i risikosonen? Det er ulik praktisering av kjønnslemlestelse mellom ulike stammer, så skal vi få en fullgod oversikt over et slikt risikobildet, må hver enkelt familie kartlegges med tanke på nasjonal bakgrunn (der også arabiske land inkluderes), deretter etnisk tilhørighet (wolofstammen fra Gambia kontra mandinkastammen fra Gambia), og den enkelte families historie i forhold til kjønnslemlestelse. For øvrig er det i Norge heller ikke tillatt å registrere folk på bakgrunn av etnisitet eller religiøsitet, så det vil rett og slett være en umulig oppgave å få presist definerte risikogrupper.
I tillegg vil en slik risikogruppedefinering medføre nye problemer. Som en gambisk mandinka sier til HRS: ”Alle gambiere som lemlester jentene kommer da til å oppgi at de tilhører wolofstammen for å unngå undersøkelser.”
Men aller viktigst mener vi at dette argumentet er: Alle jenter og gutters kjønnsorgan skal rutinemessig undersøkes slik andre sentrale kroppsdeler undersøkes. Det burde ikke være vanskelig å komme til enighet om at helsetilstanden til småbarns kjønnsorgan er vel så viktig som helsetilstanden til andre organer, som øyner, ører osv. For hva er det med norsk helsevesen som til de grader undervurderer sin egen profesjon? Da både ved å påstå at en klinisk observasjon av jentebarns underliv krever at de ”ligger og spriker” (hvilket barn for øvrig ofte gjør når det skiftes bleie på dem), og ved å undergrave at også jentebarn kan ha helseplager med underlivet, for eksempel knyttet til urinveiene. En annen, men likevel viktig sak, er at en slik observasjon kan avdekke seksuelt misbruk av barn – men her skal vi vel også definere risikogrupper?