Av Hege Storhaug, HRS 17. april 2007
I gårsdagens Tabloid på TV2 om islams kvinnesyn og ytringsfrihet, protesterte Basim Ghozlan kraftig da jeg pekte på det tragiske faktumet at koranen foreskriver skilsmisseregler også for jenter som er så unge at de ikke menstruerer ennå. At slike regler er nedfelt i koranen, er dessverre ikke til å undres over, all den tid islamstifteren Muhammed selv ektet et jentebarn på ni år, Aisha (kilde: «Muhammad. His life based on the earliest sources», Martin Lings 1983, for øvrig en prisbelønnet biografi i den muslimske verden). Ghozlan påstod i TV-debatten at i koranen hans står det ingenting om slike skilsmisseregler, og han ba om kilden. Den skal han selvsagt få. Det er imidlertid flere ting som først bør kommenteres hva gjelder Ghozlans synspunkt, holdninger og fremtreden i den offentlige debatten.
Først; Ghozlan omfavner verdens ledende ideolog for sunni-islamister, Yusuf al-Qaradawi. Qaradawi, bosatt i Qatar, er også president for Det europeiske rådet for fatwa og forskning, et råd som skal veilede europeiske muslimer i hvordan de skal leve i et fritt og verdslig Europa. Qaradawi har gitt fatwaer til støtte for kjønnslemlestelse, til støtte for polygami, mot at muslimske kvinner kan gifte seg med ikke-muslimer, og eksempelvis at det er påbudt for muslimske kvinner å bruke slør (fatwaen om kjønnslemlestelse kan eksempelvis leses på Islamonline 7.februar 2004). Et mye sitert utsagn fra Qaradawi er dette: ”Med Allahs vilje vil islam vende tilbake til Europa og europeerne vil konvertere til islam. Da vil de være i stand til å utbre islam til hele verden.” Deretter ”beroliger” Qaradawi med disse ordene: ”Jeg garanterer at erobringen denne gangen ikke vil skje med sverdet, men ved hjelp av omvendelse og ideologi.» (Memri.org 6. desember 2002).
Jeg har vært i flere debatter med Ghozlan de siste årene, både i radio og TV, og inntrykket av hans ståsted er så godt som entydig: Han forfekter langt på vei samme ståsted som Qaradawi på spørsmål relatert til kvinner, eksempelvis at muslimske kvinner er pålagt å bære slør, og at de kun må gifte seg med muslimske menn. Men, Ghozlan sier dette aldri direkte. Typisk sier han: Muslimske kvinner er helt frie til å velge selv. Men jeg ville anbefale at de gifter seg med muslimske menn og at de bærer slør. Slik tilpasser Ghozlan sine synspunkt både majoritetsbefolkningen og troende, konservative muslimer.
Ghozlan vet selvsagt meget godt at både ytringsfrihet, religiøs frihet og likestilling mellom kjønnene, er blant de mest kontroversielle temaene i islam, slik jeg påpekte under debatten i går. Man trenger vel knapt å nevne mer en én kilde for å dokumentere denne tragedien i islam. Den største medlemsorganisasjonen for muslimske stater, OIC, gikk i 1990 til det skrittet å utarbeide en egen såkalt menneskerettighetserklæring for den muslimske verden. Erklæringen ble signert av 45 av OIC’s 57 medlemsland. Her er noen smakebiter fra Kairoerklæringen (oversatt av meg i boken Men størst av alt er friheten, 2006):
Det er en rett å være forskånet fra kroppslig skade, hvis ikke sharia foreskriver en begrunnelse (her tilrettelegges det for eksempelvis kjønnslemlestelse).
Menn og kvinner har rett til å gifte seg uten restriksjoner knyttet til rase, farge eller nasjonalitet (her utelates religion).
Kvinner er lik mannen hva gjelder menneskeverd, og har rettigheter og plikter som skal utføres, og ektemannen er ansvarlig for å forsørge familien (her er kvinners lydighetsplikt, og mannens forsørgerplikt i henhold til koranen, ivaretatt).
Islams natur er ufordervet, og det er forbudt å utøve enhver form for tvang overfor mennesket eller å utnytte dets fattigdom eller uvitenhet for å få det til å konvertere til en annen religion eller ateisme.
Alle skal kunne nyte godt av sine vitenskapelige, litterære, artistiske eller tekniske produksjoner, hvis de ikke står i motstrid til sharia.
Ingen annen straff enn hva som foreskrives i sharia tillates.
Alle har ytringsfrihet så lenge den ikke er i strid med sharia.
Alle har rett til å forfekte hva som er rett, galt og ondt i tråd med sharias normer.
Informasjon er livsnødvendig for samfunnet, og må ikke misbrukes til å krenke fromhet og profeters verdighet, undergrave moral og etiske verdier, eller oppløse og korrumpere eller skade samfunnet eller svekke dets trosretning.
Ghozlan bør kjenne til denne erklæringen, som utvilsomt må kunne kalles en shariaerklæring, og han bør, som Kari Vogt (2005), vite hva som ligger til grunn for erklæringen; islams underskudd på kvinners frihet, ytringsfrihet og religiøs frihet. Ikke et eneste frihetselskende menneske kan etter å ha lest denne erklæringen kjenne annet enn kalde gufs fra en tid og et samfunn som vi forhåpentligvis aldri får oppleve i Norge og Europa.
Det hadde for øvrig vært interessant å få Ghozlans syn på Kairoerklæringen.
Den nevnte Muhammed-biografien til Martin Lings, er ansett som en av de aller fremste biografiene om islamstifteren Muhammed, og boken er prisbelønnet av tidligere regjering i Pakistan og eksempelvis Egypts president Mubarak. I et essay om islam og kvinner i den danske boken «Maskeret tvang» (2006), viser jeg gjennom Lings’ biografi hvordan Muhammed ektet ni år gamle Aisha, som han la sine øyne på da hun var seks år. Dette ekteskapet må ses i kontekst med koranens skilsmisseregler for hustruer som ”ennu ikke har menstruert”.
I anstendighetens navn burde kanskje Basim Ghozlan beklage sitt forsøk på å underkjenne min troverdighet, slik han definitivt forsøkte under gårsdagens TV2-debatt.