Meny

Islam

Imamer og voldtekt

Advokat Raja etterlyser at imamer tar opp problematikken med voldtekt i ekteskapet. Bra forsøk, men lite tyder på at så vil skje - på lenge, om i det hele tatt, sier Rita Karlsen i HRS.

HRS

HRS

Publisert:

Av Rita Karlsen, HRS 12. april 2007
«Jeg kan fortelle at jeg mange ganger har hørt ulike imamer fortelle tilhørerne om hvor forferdelig voldtekt er, og at straffen for det kan være steining og dødsstraff. Men langt flere imamer bør problematisere voldtekt innenfor ekteskapet,» skriver advokat Abid Raja i kronikk i dagens Aftenposten.no.
Rajas forslag applauderes av HRS, i den forstand at det er både nyttig og bra om imamer tar inn over seg hvilket kvinnesyn som er rådende i det norske samfunnet og at likestillingen mellom kjønn er en av grunnpilaren for det norske demokratiet – samtidig som de formidler et slikt syn til sine trosfeller. Imidlertid tror vi veien dit kan være svært lang for mange imamer og andre muslimer.
Ikke minst kommer dette frem i rapporten «To moskeer i Norge – med blikk på kvinners status» som HRS lanserte i fjor. En pakistansk kvinnelig forsker ledet arbeidet, og det ble avdekket at de to studerte moskeene gjennom tilgjenglige litteratur og informasjon forfektet holdninger som er gjennomgående kjønnsdiskriminerende, og som bryter med FNs menneskerettighetskonvensjoner. Disse holdninger og praksiser kan også være i direkte strid med norsk lov. Kjønnsdiskrimineringen kom ikke minst klart frem knyttet til (det islamske) ekteskapet. Kvinnene i moskeene var også klar over at det i islam er forbudt for dem å gifte seg med en ikke-muslim. De gav uttrykk for at dette forbudet er helt greit. Samtidig mente flere at skandinaviske menn var bedre ektefeller enn muslimske menn – i forhold til likestilling mellom kjønnene.
I samtaler med kvinner i moskeene fortalte flere at de ønsket å bruke prevensjon som ledd i familieplanleggingen, men moskeenes litteratur avviste all form for familieplanlegging. Kvinners stilling i ekteskapet styrkes heller ikke av at flerkoneri (polygami) er tillatt og aktivt støttes oppunder, endog med litteratur på norsk. Litteraturen forfekter også entydig at en kvinnes skilsmisserettigheter er begrenset – i tråd med bredt akseptert islamsk tolkning.
Mannens autoritet overfor kvinnene kom også frem ved at det i litteraturen viser til mannens rett til å «tukte» kvinnen. Denne ”delegerte retten” sier noe om holdninger knyttet til kvinnenes rolle og plass i familien, og i samfunnet forøvrig. Dette kom også frem i forhold til praksisen med atskillelse (segregasjon) mellom kvinner og menn i det offentlige rom: Det er kvinners seksualitet som ”forstyrrer” menn. Derfor pålegges kvinner streng kleskodeks, som i Norge er mest utbredt gjennom hijab, da den både tjener til at menn ikke ”distraheres ved seksuell opphisselse”, samt at kvinner (og jentebarn) samtidig viser sin muslimske tilhørighet. Det synes å være liten tvil om at det er menns tilbøyelighet til å la seg ”friste av kvinnen”, og at det er kvinnens hovedansvar å forhindre at menn fristes, som er det sterkeste argumentet for tildekning av kvinner og segregering av kjønnene.

I forhold til hva litteraturen i moskeene formidler, er det mange kriterier en muslimsk kvinne bør innfri hvis hun er på arbeidsmarkedet, utover at hun må ha mannens tillatelse til å jobbe. Dette omfatter krav om å ikle seg hijab, om kjønnsegregert arbeidsplass, og hvis hun snakker med mannlige kollegaer bør tonen ikke være (for) myk og vennlig. Hun må heller ikke dra på tjenestereise med menn som ikke er hennes slektninger. Dessuten må jobben ikke være av en slik karakter at det går ut over hennes plikter hjemme, spesifisert som matlaging, hus- og klesvask, omsorg for barna og barneoppdragelse, samt seksuelle tjenester for mannen. I tillegg til overnevnte reagerte HRS’ representanter på litteraturen i menighetene som fremmer og forsvarer voldelig jihad, og som forfekter straff og intoleranse mot muslimer som ikke følger islamske leveregler og lover, inkludert at en frafallen muslim kan drepes, og at homofile bør drepes. Litteraturen fordømmer heller ikke æresdrap. Videre reagerte HRS på den rollen som moskeene påtar seg i konflikter forbundet med ekteskap, skilsmisse og omsorg for barn, som langt på vei blir oppfattet som et shariaråd. Med andre ord oppfattes det dit hen at muslimer i Norge rådføres til å løse konflikter knyttet til ekteskapet, skilsmisse eller barn i moskeen – og ikke i norsk rett.

I en slik kontekst kan Abid Rajas ideer om «imamers nøkkelrolle» virke svært virkelighetsfjern.