Kan ennå ikke stå frem – oppretter kontaktforum

For nøyaktig fire måneder sto kronikken «Kjærlighet på liv og død» på trykk i Aftenposten, skrevet av en skjult homofil muslim med pakistansk bakgrunn, født og oppvokst i Norge. Hans budskap vakte oppmerksomhet, og bare noen timer etter at kronikken sto på trykk, mottok den anonyme skribenten et brev fra barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem (Ap) via Aftenpostens redaksjon.

Høyres André Oktay Dahl reiste en interpellasjon i Stortinget for å høre hva Regjeringen vil gjøre for å bedre homofile muslimers livssituasjon i Norge.

Den anonyme skribenten har på nytt et innlegg i Aftenposten.no. Her fastholder han at han ennå ikke kan stå frem som homofil muslim, og han anklager flere av dem som har uttalt seg for å være kunnskapsløse.

Han skriver:

”På min oppfordring ble også politikere med pakistansk bakgrunn, henholdsvis Khalid Mahmood (Ap) Afshan Rafiq (H), Saera Khan (Ap), Akhtar Chaudhry (SV) spurt hva de ville gjøre for alle som er i samme situasjon som meg. Også sosialantropolog Unni Wikan og stipendiat Thomas Michael Walle satte preg på debatten med kronikker.”

Men skribenten er ikke fornøyd med alle de vakre ordene som er falt:

«Til tross for at hun (Bekkemellem, vår anm.) stolt kaller seg ’homominister’, har ikke dette gjenspeilet seg i politikken, i alle fall ikke til fordel for muslimske homofile. … Under en ganske så misvisende tittel, ’Full støtte til homofil muslim’ (Aftenposten, 15. desember 2006,) hevder Khalid Mahmood og Afshan Rafiq at de skal kjempe for at homofile muslimer blir akseptert. Mahmood vil gå i spissen og ta eventuelle belastninger ved en slik debatt. Jeg velger å tro at Mahmood ønsker å snakke om temaet, men tviler på at han noensinne tar initiativ til å gjøre det.”

Heller ikke andre politikere med muslimsk tro skaper tillit hos skribenten:

”Akhtar Chaudhry påpeker at han i Oslo bystyre var med på å stemme frem en 40-tiltaks handlingsplan mot diskriminering av lesbiske, homofile og bifile. Men Chaudhry vet vel så godt som meg at en slik plan har null betydning for en som meg. Nettopp derfor har løftene om at ’vi skal ta denne debatten’ en heller bitter bismak. Verst i retorikken var Afshan Rafiq som demoniserte meg (vet du ikke at i islam er homofili strengt forbudt?), og hyllet seg selv (jeg vil kjempe for at du kan være sammen den du elsker). Jeg vet ikke hva som er mest trist: At Rafiq tror dette handler om retten til å være sammen med den man elsker, eller at hun, fullt klar over den verdensregjerende konservative feiltolkningen og påfølgende misbruken av islams budskap, som i stor grad har diskriminert kvinner, begår samme urett mot meg som blir begått mot henne. Et argument i samme retning, som er enda mer kompromissløst, kommer fra Abid Q. Raja. Han hevder at hvis muslimer kan drikke alkohol og ha sex før ekteskap, ja, da må også homofile kunne godtas. Det Raja ikke tar høyde for, er det alle homofile hevder, at legningen deres er medfødt. En parallell til alkohol er derfor misvisende og ufullstendig, fordi det å drikke er et valg hvert enkelt menneske tar. Saera Khan bagatelliserer det religiøse aspektet ved denne debatten (Aftenposten 1. februar i år).”

Skribenten påpeker at selv om Khan og medforfatteren Haugli ”ikke vil gjøre dette til en religiøs debatt, er det ikke til å stikke under stol at homofili i ‘populær’-islam er fundamentalt ikke-akseptabelt, og derfor ikke-eksisterende og ikke-diskutabelt.”