Av Rita Karlsen, HRS, 16. april 2007 Etter at Kadra Yusuf, tidligere Noor, hevder å ha blitt overfalt på åpen gate av flere titalls innvandrermenn og -kvinner natt til torsdag i forrige uke, jf. Dagsavisen (12.04), har debatten om muslimers kvinnesyn skutt betydelig fart. Overgrepet settes i direkte forbindelse med at Kadra bare dager tidligere uttalte at koranens kvinnesyn bør tolkes på nytt.
Allerede dagen etter overfallet ryddet både statsminister Stoltenberg og inkluderingsminister Hanssen kalenderen for å møte Kadra. Deres budskap var klinkede klart: Overgrepet på Kadra er et overgrep på ytringsfriheten. Hun har også høstet bred støtte, både for sin oppfordring til å tolke koranen på nytt og for retten til å ytre slike holdninger offentlig uten å bli fysisk angrepet.HRS er særdeles glad for at representanter fra den norske regjeringen står krystallklart på ytringsfrihetens side. Samtidig stiller vi spørsmål med hva det er som får regjeringen denne gangen, uten forbehold, til å forsvare ytringsfriheten et hundre prosent, mens den samme regjeringen sviktet fatalt under bråket om Muhammed-karikaturene. Mantraet var: «Ja, vi har ytringsfrihet, men ikke alle ytringer er kloke. Ja, vi har ytringsfrihet, men vi har ikke ytrings- eller trykkeplikt.”
Den gangen var det særlig Magazinets redaktør Vebjørn Selbekk, og generalsekretær i Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold, som gjorde tapre forsøk på å forsvare kunstneriske uttrykk (om enn knyttet til en religion) i ytringsfrihetens navn. Selbekk måtte stå skolerett på en hastepressekonferanse, i regi av regjeringen og med inkluderingsministeren ved sin side, og beklage overfor Islamsk råd at hans publisering av Muhammed-tegningene hadde krenket muslimene. Den gang uttalte forfatteren Walid al-Kubaisi: ”Med de beste intensjoner har myndighetene rettet et knyttneveslag mot ytringsfriheten.” (Dagbladet 13.02.06).
Al-Kubaisi fikk rett, og slagene denne gangen ser ut til å ha blitt rettet mot Kadra. Når Kadras uttalelser om nytolkning av kvinnesynet i islam ikke har fått noen til å kreve at hun skal unnskylde seg overfor muslimer, kan kanskje dette skyldes at hun ikke har krenket dem? Men hvorvidt muslimer opplever seg krenket eller ikke, er et åpent spørsmål.
Ifølge VG har Ghulam Sarwar, pressetalsmann for Central Jamaat-e Ahl-e Sunat, kommentert saken slik: «Vi kan ikke forandre Koranen eller islam på grunn av henne. Vi tar avstand fra hennes uttalelser, hun har ikke noe med å krenke vår religion». Men andre synes å oppleve seg mindre krenket. For eksempel mener religionforsker Kari Vogt, og stipendiat og konvertitt Lena Larsen, også tidligere leder av Islamsk råd, at krav om nytolkning av koranen knyttet til kvinnesyn verken er kontroversielt eller noen nyhet. Tvert om mener begge at dette arbeidet har pågått lenge (Aftenposten 14.04). Heller ikke nåværende leder av Islamsk råd, Senaid Kobilica, mener et utspill om nytolkning av koranen er kontroversielt (Klassekampen 14.04).
Derimot tar andre til orde for at det er Islamsk råd som er kontroversielt: Til VG (13.04) uttrykker flere norske muslimer at Islamsk råd er udemokratisk og sneversynt. Jurist og muslim Mohammad Hussein, mener Islamsk råd Norge kan sammenliknes med en mafiavirksomhet. ”Ingen som sitter i Islamsk råd er demokratisk valgt. Alle er radikale muslimer fra Hamas eller radikale grupper i Pakistan. De representerer ikke muslimene i Norge,” mener han. Også Sara Azmeh Rasmussen, som jobber med å opprette et nettverk for moderate sekulære muslimer, er kritisk til Islamsk råd Norge. ”Islamsk råd opptrer som representanter for alle andre kulturelle muslimer i Norge og de får mye økonomisk støtte. Det må det bli slutt på. Deres meninger stemmer ikke overens med flertallet med muslimsk bakgrunn. Det er et udemokratisk råd og de gir et galt bilde av islam og kulturelle muslimer,” mener syriskfødte Azmeh Rasmussen. Hun hevder videre at radikale muslimer krever monopol på sannheten og ikke er mottagelige for kritikk.Kanskje nettopp sistnevnte er det som er nærmest sannheten i konfrontasjonen mellom en del muslimer og andre: Det er ikke nødvendigvis det som sies/gjøres som er det mest problematiske, men hvem som sier/gjør det.
Muhammed-karikaturene ble utført av ikke-muslimske tegnere og første gang publisert i ikke-muslimske Danmark. Bråket ble eskalert av et fåtall muslimer i Danmark, som også eksporterte problematikken til sentrale land i Midtøsten. Det er liten tvil om at Kadra er kontroversiell i deler av innvandrermiljøene, ikke minst det somaliske: ”Kadra er en somalisk dame, men vi liker henne ikke. Hun ødelegger for vår kultur. Jeg er lei for at hun er banket, det er ikke bra. Men jeg liker henne ikke,” sier en somalisk mann til NRK (13.04). Det er nettopp dette monopolet på hvem som skal få si hva som – i ytringsfrihetens navn – det ikke må defineres ulike grenser for. Uavhengig av om en er svart eller hvit, kvinne eller mann, muslim eller kristen, heterofil eller homofil, eller annet. Det må være budskapet som er det viktigste. Når debatten nå går videre bør særlig media være seg sitt ansvar bevisst ved å rydde plass til og diskutere kvinnesynet i koranen og blant muslimer – og ikke la dette bli en ”skjebnedebatt” der ulike aktører skal hylles eller hetses. Da vil skyttergravmentaliteten få fotfeste, og budskapet forsvinner.
Se også HRS-rapporten fra 2006: «To moskeer i Norge – med blikk på kvinners status» (rapporten i pdf)