HRS har stor forståelse for at det er vanskelig å måle effekter av forebyggende arbeid, men det er ikke umulig. Utfordringen er at det må utarbeides kriterier for hvordan dette skal måles. En god start i så måte er å innlemme helseundersøkelser av alle barns underliv på helsekontrollene. På denne måten vil man avdekke andelen som allerede er omskåret, og om noen blir utsatt for lemlesting i løpet av sine første leveår. Hvis andelen stiger eller avtar samtidig som en intensiverer det forebyggende arbeidet, vil dette kunne si noe om effekten av arbeidet. Det er også fullt mulig å innføre en systematisk undersøkelse ved helsestasjonene for foreldrene, der man søker å avdekke foreldrenes kunnskaper og holdninger til kjønnslemlestelse.
Samtidig må staten ta innover seg at det forebyggende arbeid knyttet til kjønnslemlestelse, for eksempel ved informasjon til nyankomne om Norges holdninger til denne tradisjonen, er et kontinuerlig arbeid – stadig flere fra land der lemlesting er tradisjon får opphold i Norge, ikke minst gjennom ekteskap.