Motivet var utvetydig; Fortuyn skulle forhindres fra å bli statsminister fordi hans synspunkter om muslimsk innvandring gjorde ham til en ”fare”, i følge drapsmannen. Denne forbrytelsen, som skjedde åtte måneder etter 11/9, var det første politiske mordet i Nederland på over 300 år. Men disse innledende få fakta sier lite om den dype betydningen av Fortuyns altfor korte liv og voldsomme død.Selv om Fortuyn var en aktiv politiker i bare noen måneder, hadde han allerede røsket drastisk opp i nederlandsk politikk. Før hadde den nederlandske politiske arena i stor grad vært en lukket klubb hvis medlemmer, uansett parti, delte i videste forstand like meninger om dagens største saker og avskydde åpen konflikt. De fleste journalistene i landet tilhørte samme klubb. Hvis den største delen av befolkningen ikke var helt enig med denne koselige eliten når det gjaldt mange av de mest ømfintlige spørsmålene – og det meste ømfintlige av alt var den muslimske innvandringen – spilte det neppe noen rolle. Siden alle de som satt i maktposisjoner var samstemte kunne folkets meninger tross alt trygt ignoreres.
Så kom Wilhelmus Simon Petrus Fortuyn, en sosiolog som hadde undervist ved universiteter i Groningen og Rotterdam. Han hadde blitt stadig mer bekymret over den massive tilstrømningen av muslimer til Nederland – og over regjeringens tilsynelatende likegyldighet overfor konsekvensene. For mens staten subsidierte barnerike familier, skoler, moskeer og samfunnshus i innvandringsnabolag, anstrengte staten seg ikke for å integrere muslimer og nektet av prinsipp å utfordre de patriarkalske, antidemokratiske og ofte brutale verdiene som hersket i de raskt voksende innvandrerenklavene. Fortuyn var en åpen homofil som visste bedre enn å ta sine rettigheter som en selvfølge, og forstod at islams hurtige vekst i Europa truet de rettighetene og sannelig alt han verdsatte.
Og han sa det rett ut – veltalende, sterkt, fryktløst. I 1997 ga Fortuyn ut Imot Vår Kulturs Islamisering – en av de første bøkene i verden som slo alarm angående islam i Vesten. I 2001, bare dager før 11.9, skrev han at kommunismens rolle som en ideologisk trussel mot vestlig frihet ”har blitt overtatt av islam”. Istedenfor å anerkjenne ham som en ”profet”, betraktet nederlandske ledere ham som en trussel. Dager etter 11.9, da nederlandske marokkanere samlet seg i gatene for å hylle tilintetgjørelsen av tvillingtårnene, advarte innenriksministeren Zaken De Vries at motetterretningstjenester ville “være veldig oppmerksomme”, ikke overfor den indre fienden, men heller overfor “personer som ønsker å (…) drive en kald krig mot islam”. Bemerkningen ble tydelig rettet mot Fortuyn.
I november 2001 ble Fortuyn leder av et nytt parti, Levelig Nederland, for så bare å bli kastet ut tre måneder senere etter at han kom med en inderlig uttalelse i et møte med sine partifeller. ”Klokken er fem på tolv,” begynte han. ”Ikke bare i Nederland, men i hele Europa.” Katastrofen var rett rundt hjørnet, insisterte han. Den nederlandske eliten sov bak rattet, men hans kollegaer reagerte raskt – ved å sparke ham ut av partiet. Så han opprettet et nytt parti. Og jo mer han pekte konkret på innvandringsproblemene, jo flere journalister og politikere bakvasket ham – som alltid hadde vært en venstremann – som en høyreekstremist, en rasist, en ny Mussolini eller Hitler. Men millioner av hans landsmenn visste bedre. Nederlendere som var vant til politikere som skydde strid og snakket på tomgang, ble lamslått og henrykte over å høre Fortuyn fremme synspunkter som de selv lenge hadde hatt, men som de ikke hadde forventet å høre en nederlandsk politiker uttrykke. Velgere fra et bredt spekter av sosiale og politiske bakgrunner ble hans ivrige tilhengere. Han virket klar for å omforme Nederland – og å føre an for hele Vest-Europa.
Og så – plutselig – var han død. Van de Graafs utredning av sine motiver var som en oppsummering av hver løgn som noensinne hadde blitt fortalt om Fortuyn. Sjokkerte borgere la mye av skylden for mordet, med god grunn, på mediene og politikerne som hadde fremmet løgnene om Fortuyn. Landets ledere følte seg presset til å i det minste ta opp en del av Fortuyns dagsorden. Derfor reformerte de innvandringslovverket – til en viss grad. Og integreringspolitikken ble forvandlet – noe.
De som ledet kampen for disse endringene var to tapre venner og beundrere av Fortuyn – skribenten og filmskaperen Theo van Gogh og den somaliskfødte politikeren Ayaan Hirsi Ali. Men innen årskiftet 2006-2007 var både van Gogh og Hirsi Ali, som Fortuyn, ute av bildet. I november 2004 ble van Gogh slaktet av en nederlandskfødt islamist med marokkanske foreldre; og i 2006, i en krise som fikk regjeringen til å velte, ble Hirsi nærmest jaget ut av parlamentet av kollegaer som var desperate etter å kvitte seg med denne bråkmakeren. Da hun flyttet til Washington, D.C., sent i fjor, og meningsmålinger viste at mange nederlendere var glad for å se henne dra, syntes det som om den nederlandske eliten hadde gjenvunnet sin makt tross alt, og at folket – utslitt av de heftige debattene om islam, innvandring og integrasjon som hadde forstyrret landet deres helt siden Fortuyns mord – ønsket med glede tilbakekomsten av status quo ante.
Denne mistanken syntes å bli bekreftet av valget i mars 2006, hvor innvandring – utrolig nok – var en mindre sak og de islamvennlige venstreorienterte partiene ble de store vinnerne. Det håpet og den besluttsomheten som Fortuyn hadde inspirert til, syntes å ha blitt erstattet av forvirring og frykt – en sterk følelse av at det allerede er for sent å endre Nederlands katastrofale kurs og at altfor få har viljen til å handle. Det er trist å føle at Fortuyns og van Goghs mordere oppnåde sine mål – at de har, med andre ord, drept nederlenderes besluttsomhet om å redde demokratiet. Ingen overraskelse da at flere og flere etniske nederlendere – særlig de unge og velutdannede – emigrerer til land som Canada, Australia og New Zealand.
Det finnes riktignok nederlandske politikere, bl.a. parlamentsmedlem Geert Wilders, som kjører Fortuyns kamp videre. Men fremdriften er tapt. Nå forsvarer nederlandske politikere og journalister, som tidligere ikke sa et ord om islamisering, islamisering fremfor sammenstøt mellom kulturer. Amsterdams borgermester Job Cohen har eksempelvis ropt ut for “tilpasning til muslimene”, inkludert toleranse “av ortodokse muslimer som bevisst diskriminerer sine kvinner». Og fryktelig mange nederlandske borgere støtter ham. Forrige uke meldte websiden Expatica at Wilders hadde blitt innkalt for å få påpakning av nederlandske etterretningstjenester og sikkerhetsoffiserer, som “skremte” ham (hans ord) ved å presse ham til å tone ned hans retorikk om islam. Fortuyn’s korte lysende øyeblikk synes å være lenge siden.
Fortuyn hadde en virkning utover Nederlands grenser. I kjølvannet av hans død har den tyske kansleren Angela Merkel, den danske statsministeren Anders Fogh Rasmussen og den nyvalgte presidenten Nicolas Sarkozy, tatt tøffe standpunkter når de har stått overfor muslimsk vold, trusler og forsøk på sensur. Det har også blitt mer åpenhet i noen nyhetsorganer. Men en politisk korrekt elite dominerer fremdeles Europas presse, domstoler og statsbyråkratier – en elite som nå prøver å bringe til taushet, og til og med å straffe, de ærlige. Muslimske ledere som bestreber seg på å dra det europeiske samfunnet inn i sharia, har funnet allierte blant denne eliten, som tror at ved å overse eller feilinformere om fundamentalistiske minussider ved islam, og ved å spy ut den samme slags slangegift om Fortuyns etterfølgere som en gang hjalp til å overbevise van der Graaf at Fortuyn var en Mussolini som holdt på å ta form, så fremmer de samfunnsharmoniens sak.
Mange politiske mord etterlater seg uforglemmelige spørsmål som aldri kan svares på. Hvordan ville gjenoppbygningen av sørstatene etter den amerikanske borgerkrig ha gått under Lincoln? Kunne Vietnam-katastrofen ha blitt unngått hvis JFK hadde levd? Fem år etter drapet på Pim Fortuyn kan det føles som om morderen Volkert van der Graaf berøvde Europa fra ikke bare en strålende og veltalende forsvarer av frihet, men kontinentets store sjanse til å redde dets frihet før det ble for sent.