Rita Karlsen, 28. juni 2007
Av og til kan man undre seg over hva kampen mot kjønnslemlestelse av jenter egentlig handler om; et maktspill eller et reelt og inderlig ønske om å beskytte vergeløse barn? Politikerne prater, fagfolk markerer, folket fortviler og jenter lemlestes. I dagens Aftenposten påpeker HRS, ved informasjonsleder Hege Storhaug, det vi mener er det viktigste poenget i dag: Det er nok nå.
Og vi får massiv støtte i befolkningen, da store deler av denne dagen har gått med til å besvare e-poster og telefoner. Talende for disse tilbakemeldingene, er fra en bestemor som skriver:
Hei Hege Storhaug!Takk for at du står på og informerer om dette groteske overgrepet mot små jenter. Nå må det bare skje noe, ellers orker jeg ikke å være borger i dette landet lenger. (…) Det kommer stadig nye sjokkerende vitnesbyrd om tilstander om hvordan grupper av ikke-vestlige innvandrere lever og tar seg til rette i Norge, og jeg ser jo at dette har en sammenheng med hvordan det utvikler seg andre steder i verden. Jeg ønsker å bidra med hva som helst, nå spesielt innen kjønnslemlestelse. Jeg lurer på hvor empatien er blitt av. Jeg har 4 små jentebarne-barn, i stedet for å virkelig glede meg over samværet med mine små, kjenner jeg en dyp sorg inne i meg med tanke på de hundrevis av ikke-etniske norske småjenter som venter på et helvete av smerter, ja i mitt samvær med mine barnebarn, tenker jeg mer på disse jentene enn på mine egne, noe som gjør at jeg ikke greier å være den glade bestemora jeg burde ha vært. Jeg stiller opp i tog, informasjonskampanjer eller hva som helst for å få slutt på dette.
Men mens denne bestemoren ikke klarer å glede seg fullt og helt over bestemorrollen i sorg over andre barns lidelser, så synes en rekke politikere å benytte sjansen til å slå politisk mynt på situasjonen. HRS har fått nok av spillet, og vi har derfor klaget staten inn for Likestillings- og diskrimineringsombudet.
HRS mener at staten praktiserer kjønnsdiskriminering i helseomsorgen: Gutters underliv helseundersøkes rutinemessig, men ikke jenters underliv. Statens unnfallenhet mener vi også fører til brudd på internasjonale forpliktelser om å stoppe kjønnslemlestelse av jentebarn. Dette ønsker vi nå at Likestillings- og diskrimineringsombudet skal vurdere, og det kan være at hun også bør søke råd hos Barneombudet. For det er jo slett ikke ombud vi mangler i dette landet. Vi mangler politikere som tar ansvar.
Arbeiderpartiets (Ap) Anniken Huitfeldt påstår at underlivskontrakter med underlivskontroller for de i risikosonen er et treffsikkert tiltak. For å si det slik: Hadde Fremskrittspartiet (Frp) foreslått noe slikt… ups, har de ikke det? Jo, for noen år siden foreslo de å helseundersøke barna i risikosonen, men Huitfeldt og alle andre stemte de heldigvis ned. Siden har Frp klart å bevege seg; nå vil de ha undersøkelse av alle barn. Dit kommer nok Huitfeldt også en dag, det tar bare litt tid.
Da er det kanskje verre med Venstres Trine Skei-Grande. Hun vil endre loven om kjønnslemlestelse, der hun mener det skal inn en meldeplikt hvis det avdekkes at noen er lemlestet. Da Venstre satt i regjering var de derimot helt imot meldeplikt. Det kunne føre til at barna mistet tillit til helsevesenet, het det den gang. At HRS argumenterte for meldeplikt, med veloverveide begrunnelser, hjalp ingenting.
Ett urealistisk, lite målrettet og i aller høyeste grad stigmatiserende forslag, kommer fra Høyre. De foreslår at alle somaliske familier med barn under 18 år skal kalles inn til samtale om kjønnslemlestelse. De skal altså ”kalles” inn, og ”samtalen” skal bestå av informasjon om strafferamme, trusler om utvisning og klargjøring av konsekvenser lemlestingen har for jenter. Kanskje Høyre mener dette er gode rammebetingelser for samtale, men det høres ut som om somalierne skal irettesettes.
At Høyrelederen Erna Solberg derimot bare peker på somalierne, skyldes antakelig hennes besettelse av tall: somalierne er ”mange nok”. Det er ikke ”mange nok” fra eksempelvis Gambia, Eritrea og Etiopia (antatt omskjæringsprosent fra 80 – 95 %). Fra disse landene bor det ”bare” 4.152 kvinner i Norge, i underkant av 2.000 var under 19 år. Nei, hvorfor bry seg om disse, når Høyre kan slå i bordet med 8.587 somaliske kvinner i Norge, herav 4.300 under 19 år! Dessuten er vel dette mange nok ”samtaler” for Erna? Særlig når vi vet at det er Oslo kommune som må ”samtale” mest. (Tallene refererer seg til bosatte per 1. januar 2006, statistikk HRS har kjøpt hos SSB, der veksten antakelig har vært betydelig i løpet av 2006 og halvåret som er gått i 2007, og flere kommer og flere fødes). Da er det kanskje bedre å gjøre som Haldis Holst i Utdanningsforbundet som foreslår dette: ”Alle søknader om forlenget sommerferie bør sjekkes på nytt.” På den måten mener Holst at ”man fanger opp søknader der det er grunn til mistanke om at barn skal sendes ut av landet for å bli omskåret.” Ja, for det er vel ingen som er i tvil om at foreldre som søker om forlenget skoleferie for sine barn for å dra til opprinnelseslandet på ferie, presiserer i søknaden at dette skyldes rekreasjonsopphold etter kjønnslemlesting? Nei, kjære Utdanningsforbund, det hadde vært langt bedre om skolene sluttet å gi barn forlenget skoleferie for at familiene skal dra på lange opphold i et land de har flyktet fra. Og at skolene meldte øyeblikkelig til barnevernet når barn uteblir fra skolen! Så kunne vi jo ønske at barnevernet reagerte, blant annet med å melde fra til politiet. Men akk, hva skal politiet gjøre? Er barnet ute av landet, er det ingen virkemidler som kan tas i bruk. For norske styremakter har bestemt at foreldre er totalt suverene hva gjelder å bestemme over sine egne barn. Også om familien eksempelvis er flyktninger fra Somalia, men dumper barna sine der i årevis. Jeg tror myndighetene sorterer dette under det såkalte ”barnets beste”. Og belønningen heter visst ”barnetrygd”. For i barnetrygdloven (lov ombarnetrygd) heter det at formålet med barnetrygden er å bidra til å dekke utgifter til forsørgelse av barn (§ 1). Men det er klart, pengene strekker jo langt lengre i et land som eksempelvis Somalia. Og en lemlesting koster jo bare om lag 150 norske kroner, og gir dessuten tiltrengt inntekt til en fattig uutdannet jordmor. Samtidig er vi i den heldige situasjonen at skulle det i ettertid oppstå noen komplikasjoner, så er det bare å ta i bruk et velutviklet gratis helsetilbud i Norge. Der kan du komme med ditt lemlestede barn, og helsepersonellet har taushetsplikt.I en slik situasjon er det kanskje naturlig å rope på helseministeren, slik Kristelig Folkeparti (KrF) nå gjør. ”Når helsepersonell åpent forteller om motstand mot å melde fra om kjønnslemlestelse, bør helseministeren reagere. Og når helsesøstere forteller at de ikke vet hvordan kjønnslemlestelse skal avverges, bør statsråden handle raskt,” sier Hans Olav Syversen (KrF). For å rope i opposisjon er norske politikere etter hvert blitt eksperter på.
Da KrF satt i forrige regjering, faktisk både med helseminister, barneminister og statsminister, og det ble foretatt en lovendring i kjønnslemlestelsesloven (innført en avvergelsesplikt i 2004), var det ikke på tale med noen meldeplikt, nei. Og i alle fall ikke noen helseundersøkelse av jentebarns underliv! Nei tvert om, daværende barne- og familieminister Laila Dåvøy (KrF), selv utdannet sykepleier, og tidligere leder av Sykepleierforbundet, hevdet at å undersøke jentebarns underliv var en gynekologisk undersøkelse. At Statens helsetilsyn i sin veileder til helsestasjonene og skolehelsetjenesten anbefaler at guttebarns underliv undersøkes regelmessig, og dertil at ikke-vestlige innvandrergutters underliv bør undersøkes jevnlig frem til puberteten, hadde derimot ikke Dåvøy noe imot. For som de fleste helseansatte, og resten av befolkningen vet, så har gutter utover-tiss, mens jenter har innover-tiss, for å bruke et språk som selv Rådet for legeetikk forstår. Derfor vil det per Dåvøy-definisjon være slik at en klinisk observasjon av en innover-tiss (per definisjon: å se med det blotte øye på jenters ytre kjønnsorganer, utført på en klinikk) er å betrakte som en gynekologisk undersøkelse (per definisjon: å foreta en undersøkelse, oftest ved bruk av instrumenter, for å studere indre kjønnsorganer, hos kvinner typisk livmorhals og eggledere). Logisk, ikke sant? En undersøkelse av en utover-tiss derimot er en utrolig enkel sak, ja, for å si det med barnelege Trond Markestad, ikke uventet leder av Rådet for legeetikk, sine ord : ”Han står og trekker bare trusen litt ned foran slik at legen raskt kan kjenne at testiklene er på plass.” For slik testisdescens, som det heter på fagspråket, foretas første gang når gutten er 6 uker. Skulle likt å se den 6 uker gamle gutten som står og trekker trusen ned litt foran, mens legen enkelt forklarer hvorfor hun gjør som hun gjør. Skulle også sett den 6 uker gamle jenta som måtte ”ta av seg trusen, legge seg på undersøkelsesbenken og sprike med bena.” Og siden det tilbys 14 konsultasjoner på helsestasjonene, fra barnet er født til det er 4 år, så er det jo åpenbart for alle og enhver at en undersøkelse av underlivet ”ville føles som et overgrep”.
Dessuten har jo Markestad utvilsom et poeng når han påpeker at ”Ifølge pasientrettighetsloven har alle krav på alderstilpasset informasjon om grunnen til undersøkelsen, også barna. Det er enkelt å forklare en gutt at vi må se at ’steinene er i pungen der de skal være’. Hva skal vi si til jentene og foreldrene deres? At vi må gjøre dette for at noen jenter ikke skal risikere å bli omskåret? Dette vil måtte føles som et overgrep, og for å være forebyggende må det vel gjentas flere ganger i barneårene.” Ja, hva skal man si? Rådet for legeetikk har tydelig et internt etisk problem, så vi kan jo begynne med: Takk og farvel til Markestad.
Det er dessverre alt for meget som tyder på at vi har alt for mange seksuelt fikserte politikere og ansatte i helsevesenet, dertil med pedofile undertoner i sin argumentasjon. Da er det innlysende en meget krevende oppgave å få disse til å behandle jentebarn som barn, som for eksempel at de skal få slippe og få skåret kjønnsorganene av. Og at de skal få hjelp hvis så har skjedd. At jentene dertil med sin innover-tiss er mer disponibel for en lang rekke andre underlivsplager, blir visstnok heller ikke å betrakte som et (medisinsk) argument.
Da er det godt vi har barneleger som Arne Kristian Myhre og Dag Bratlid ved St. Olavs Hospital, som faktisk synes å forstå både rollen som barn og lege. ”Det har alltid forundret oss at småjenters underliv skal være et medisinsk ikke-tema,” påpeker de, med rette. De hevder videre at helsepersonell faktisk ikke vet hvordan underlivet til små jenter faktisk ser ut, også det med rette: nylig gikk helsesøstere ut og ba om hjelp for å avgjøre om et barn er kjønnslemlestet.
Men noe av det viktigste som Myhre og Bratlid påpeker, er at slik uvitenhet kan få flere alvorlige følger, som at mennesker er blitt feilaktig dømt for seksuelle overgrep mot småjenter, eller at småjenter ikke blir riktig diagnostisert og derav blir feilbehandlet. I tillegg sier de at symptomer og sykdommer fra urinveiene og underlivet er hyppigere hos jenter enn hos gutter, noe som etter deres mening burde tilsi at ” Begrunnelsen for å undersøke jenters underliv på samme måte som hos guttene gir seg derfor selv.” Og vel så viktig: de har, sammen med sykepleier Kari Gulla, foretatt en undersøkelse av underlivet til et stort antall jenter i 5- 6-årsalderen. De gjorde blant annet denne observasjonen: ”undersøkelsen av underlivet (ble) på ingen måte oppfattet som et overgrep sammenlignet med andre undersøkelser barna også gjennomgikk. Undersøkelsen av underlivet ble oppfattet som litt verre enn undersøkelse av halsen, men ikke så ubehagelig som undersøkelsen av øret. Svært få barn syntes underlivsundersøkelsen var spesielt ubehagelig.”
Denne observasjonen står i sterk kontrast til det som hevdes av Sosial- og helsedirektoratet (SHdir), Rådet for legeetikk og Norsk Gynekologisk forening (jf. vedlegg til SHdir ” Utredning om klinisk observasjon av barns kjønnsorganer for å forebygge kjønnslemlestelse”, januar 2007). Her skriver SHdir: ”I dag undersøkes kjønnsorganene hos alle gutter rutinemessig for å se om testiklene er nede i pungen i forbindelse med 6-ukers, ett- og toårs undersøkelsen på helsestasjonen. (…) Med hensyn til jenter, finnes ingen medisinske grunner for rutinemessig undersøkelse av kjønnsorganene etter at de er undersøkt som nyfødte på barselavdelingen.”
SHdir støtter opp om at en undersøkelse av jentebarns underliv er å betrakte som en gynekologisk undersøkelse. I deres utredning om klinisk observasjon (op.cit) sies dette: ”Barn utvikler gradvis en naturlig bluferdighet, som ikke bør krenkes. Den er deres naturlige forsvar mot seksuelle overgrep, og grunnlag for selvstendighet og sunn grensesetting i ungdomsårene. Klinisk observasjon av jenters kjønnsorganer vil kreve at jenter på ulike alderstrinn kler av seg nedentil, legger seg på en undersøkelsesbenk og spriker med bena. Det er høyst tvilsomt om alminneliggjøring av genitalundersøkelsen totalt sett er i barnas interesse. Undersøkelsen vil lett kunne oppleves som krenkende og som en tilleggsbelastning for de jentene som faktisk er omskåret.” (vår utheving). Hm, legge seg på benken og sprike med bena, hvor har de fra, mon tro?
Men dessverre, helseminister Sylvia Brustad (Ap) har valgt å lytte til sitt direktorat SHdir. Helseministeren mener helseundersøkelse vil være ”et nytt overgrep mot jentene”, skriver Dagbladet (14. april, ikke tilgjengelig på nettet). Men heldigvis har barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem (Ap) kastet kjolen og ikledd seg arbeidstøy: hun vil ha helseundersøkelser også av alle barns underliv.
Da Frps Per-Willy Amundsen stilte spørsmål om helseundersøkelser i Stortingets muntlige spørretime 21.februar, sa Bekkemellem at regjeringen vurderer å innføre observasjon av jentebarns kjønnsorganer for å motvirke kjønnslemlestelse. «Vi har det til vurdering, men har ikke fattet vedtak om det ennå. Noen aktører mener det er riktig, mens andre fraråder det,» sa hun.
Jeg er stygt redd at ”andre” i denne sammenheng blant annet kan være regjeringspartneren Sosialistisk Venstre (SV). Stortingspolitiker og lege, Olav Gunnar Ballo, avviser helseundersøkelser av alle jentebarn. Ballo mener at det er ”meningsløs ressursbruk at alle skal sjekkes, fordi et fåtall står i fare for å bli omskåret”. Ballo foreslår isteden at barn kalles inn til undersøkelse hvor helsepersonell stiller som sakkyndige hvis det er grunnlag for mistanke. Han mener foreldre kan anmeldes hvis barnet ikke stiller. Vel, når det antakelig er snakk om et firesifret antall jenter som står i fare for å bli eller er omskåret, og når vi nesten kan høre gråten fra NRKs 185 norsksomaliere, så er det å håpe at debatten om antall snart er død. Ikke er det særlig betryggende heller at helsepersonell som ikke vet hva de skal se etter, er sakkyndige i Ballos verden. Så da er det å håpe at ikke SVs Ballo har vært utslagsgivende for hva regjeringen har konkludert med.
Svaret kommer vel når ny handlingplan mot kjønnlemlestelse legges frem, hvilket jeg trodde var i morgen. Men da kommer «bare» forslag til ny utlendingslov og ny handlingsplan mot tvangsekteskap. Og som kjent er det et stort problem innen dette feltet å se ting i sammenheng.
Les også skribent Gun-Hild Lems kommentar: Det angår også meg