HRS, 6. juni 2007
I Dagsavisen.no fremkommer det at det atter en gang er skolen som skal påta seg et stort samfunnsansvar. I stedet for strengere lover, satser regjeringen på å ansette folk på skolene som skal jobbe mot tvangsekteskap. Ifølge avisen, skal Regjeringen opprette stillinger som «tvangsekteskapsbekjempere» på 30 skoler, der over 20 prosent av elevene har minoritetsbakgrunn. Det skal settes av 30 millioner kroner til dette formålet. I tillegg skal underholdskravet økes til om lag 200 000 kroner, og det skal gjelde alle som henter ektefelle, ikke bare gruppen mellom 18 – 23 år, slik som i dag. En tredjepart skal ikke lenger kunne finansiere kravet. Herboende kan heller ikke ha mottatt sosialhjelp siste året. I tillegg vil regjeringen øke tiden for rett til bosetting på selvstendig grunnlag. I dag har en innvandret ektefelle rett til bosetting på selvstendig grunnlag etter tre års ekteskap. Dette skal økes til fem år. Sistnevnte vil kunne innebære at personer som er i et ufrivillig ekteskap, må vente enda lenger før de eventuelt kan skille seg, da det ofte avtales at ”man skal holde ut” til parten har opphold på selvstendig grunnlag. Dagsavisen påpeker at det ventes sterke reaksjoner både i Ap og i Sp når saken skal behandles på de ulike partienes gruppemøter i ettermiddag.
Og gruppemøtene bør lese og lytte til en annen artikkel i dagens Dagsavisen. I et intervju med 21-årige ”Anna” med opprinnelse i Tyrkia, prøver hun å forklare at det er lettere å si nei til et ufrivillig ekteskap som 21-åring. Selv ble ”Anna” forsøkt giftet bort som 16-åring, men søkte hjelp hos politiet. I dag er hun samboer med en mann som også er av tyrkisk opprinnelse, og som hans foreldre ville gifte bort til ei jente i hjemlandet. ”Det er tåpelig,” sier ”Anna”, når hun får høre at det ikke blir noen 21-års aldersgrense på henteekteskap, og fortsetter: ”Utlendingsdirektoratet vet jo at flere av de jentene som kommer hit er 15-16 år gamle, men at de oppjusterer alderen til 18,” sier ”Anna”. Hun understreker at det er mye vanskeligere å lyve på seg å være over 21 år gammel. At en 21-åring også har mer styrke og selvstendighet til selv å velge hvem hun eller han vil gifte seg med, synes «Anna» også burde vært et argument for å innføre en aldersgrense. ”Det er lettere å si nei når du er eldre,” mener hun.
Men på lederplass i Dagsavisen vises det ingen forståelse for ”Anna” eller andre i hennes situasjon. Der mener de at ”regjeringen tok til vettet”. De skriver: ”Fornuften seiret i den langvarige dragkampen om tiltak mot tvangsekteskap. NRK kunne i går melde at regjeringen skrinlegger forslaget om å innføre en 21 års aldersgrense for ekteskap med utlendinger, og at det heller ikke blir noe av de strenge tilknytningskravene som inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen har gått inn for. Isteden blir det satt i verk andre, ikke-diskriminerende tiltak mot tvangsekteskap.” At Dagsavisen ikke tenker på at økt forsørgelseskrav kan være diskriminerende (i forhold til fattig og rik), sier noe om hvor svart/hvitt deres holdning er.
I Dagbladet.no skriver journalist Trude Ringheim at inkluderingsministeren ga opp tiltak mot tvangsekteskap, men vil innføre tøffe forsørgerkrav. Det rammer kjærligheten, fastslår Ringheim, som mener statsråd Hanssen med dette har skaffet seg en ny het potet. ”Hanssen vil bruke strenge krav til å tvinge kvinner med minoritetsbakgrunn ut i arbeidslivet, før de gifter seg. Faren deres skal ikke lenger kunne stille økonomisk garanti, de må selv ha inntekt. Hanssen vil ha tøffere krav til alle som inngår ekteskap med en utlending,” skriver Ringheim, som får det til å høres ut som om Hanssen er sterkt imot kjærlighet hvis denne er funnet med en utlending. Hun skriver videre: ”SV nektet å leve med en lov som hindrer unge mennesker i å gifte seg med hvem de vil, hvis ektefellen tilfeldigvis kommer fra et land utenfor EØS. Innvandrerpartiet SV kan ikke godta en diskriminerende særlov som gjør noen unge mennesker til annenrangs borgere. SV har heldigvis vunnet dragkampen med Ap.” Men det er her Ringheim ramler av lasset.
Det er vel ingen som vil hindre unge mennesker å gifte seg med den de vil. Tvert om. Det handler om å prøve å legge til rette for at unge mennesker skal gis mulighet til å gifte seg med den de vil. Og hvordan i all verden kan Ringheim kalle en lov som skal gjelde alle, for en særlov? Selvsagt vil loven ramme noen mer enn andre, i dette tilfelle vil det ramme mest dem som henter ektefellen utenfor EØS-området (som igjen handler om Norges medlemskap i EØS). Men loven rammer likt om du heter Ola eller Muhammed.
Ringheims gratulasjoner med å ha vunnet dragkampen med Ap, handler om at Ringheim selv mener at tilknytningskrav gjennom utdanning og jobb eller aldersgrense er etnisk diskriminering. Hvis Ringheims, og SVs, sympati ligger hos ungdom i Karachi, må hun gjerne uttrykke seg slik, for det er helt klart at det ikke er ungdommen på Furuset som har sympatien. Samtidig har Ringheim rett i at en økning av forsørgerkravet alene vil være diskriminerende – etter økonomi og klasse, og at dette kan komme til å starte en meget følelsesladet debatt. Men så butter det igjen for Ringheim, som påstår: ”Nordmenn importerer ektefeller. Av praktiske grunner. Men mest av begjær og kjærlighet,” skriver hun. Og vi spør: Hvordan vet du at de fleste nordmenn importerer ektefeller av begjær og kjærlighet? Men vi regner ikke med å få svar. Samtidig registrerer vi at tvangsekteskap i Ringheims verden kan sorteres under kategorien ”praktiske grunner”.VGs leder uttrykker derimot skuffelse over at Regjeringen unnlater å sette inn virksomme tiltak mot tvangsekteskap. Det påpekes også at VG har støttet forslaget om aldersgrense, og at de ”faktisk vært inne på tanken om at aldersgrensen bør settes noe høyere enn 21 år. Det hadde vært ønskelig å få lovregler som kunne sette en stopper for den skadelige praksisen med tvangsgifting.” VG hevder å ha en viss sympati med SVs argumentasjon om at det er diskriminerende overfor mennesker som kommer fra land utenom EØS-området. ”Vi har en viss forståelse for denne innvendingen, men motposten er at fraværet av en aldersregel fortsatt vil gjøre det mulig å arrangere tvangsekteskap. Det er etter vår mening synd at vi ikke kommer dette uvesenet til livs,” skriver VGs leder. Samtidig stiller VG seg undrende til at SV i så liten grad tar opp likestillingsperspektivet i denne debatten, samtidig som de påpeker at det påhviler SV et tungt ansvar ved å ha stoppet de foreslåtte reglene: ”Vi er forundret over at SV tilsynelatende ikke bekymrer seg over dette; kvinners frigjøring og rettigheter står ellers høyt på partiets dagsorden. SV burde se at problemet med tvangsekteskap er så stort at noe absolutt bør gjøres. Partiet påtar seg et tungt ansvar ved å forhindre at det settes aldersgrense for å hente ektefelle til landet.”
VG argumenterer også med Røde Kors sin tvangsekteskapstelefon, som så langt i år har hatt en økning i antall henvendelser med 40 prosent. Videre er VG langt på vei enig med Hege Storhaug i HRS i at det nå blir lagt til rette for at patriarkene og «imamene» i innvandrermiljøene kan fortsette å bruke de unge som levende visum. VG påpeker også at det ikke er Hanssen det er synd på i denne saken, men at: ”Taperne i denne saken er de unge menneskene som nå fortsatt risikerer å bli tvunget inn i ekteskap de ikke ønsker. Det er et nederlag for det norske samfunnet at vi ikke evner å gi disse menneskene den håndsrekningen de burde ha krav på.” Det er vi helt enige i.
Også Klassekampens leder er skuffet: «Etter vårt syn er det mer snakk om en Phyrros-seier, der både regjeringen og SV står i fare for å tape mer enn de vinner. En umiddelbar konsekvens er at regjeringen allerede i den kommende valgkampen gir Frp mulighet til å framstå som det eneste partiet som tar den kulturelle praksisen med tvangsekteskap på alvor,» skiver redaktør Braanen. Han henviser også til at «et flertall i befolkningen (over 70 prosent), og blant minoritetsungdommer som selv er blitt utsatt for press og tvang for å gifte seg med en de ikke ønsker, går inn for aldersgrense.» HRS er helt enige med Klassekampen i at det er skuffende at SV ikke lytter til disse, og at SV i tillegg fortsetter å hevde at de forelsåtte reglene er diskrimineredne. Klassekampen skriver: «Når SV og regjeringen velger å ikke lytte til disse miljøene, forsterkes inntrykket av at SV ikke tar integrering og undertrykkende praksiser i innvandrermiljøer tilstrekkelig alvorlig. Det mest skuffende er at partiet her har latt seg presse av en uredelig argumentasjon om at aldersgrense er diskriminerende og i strid med menneskerettighetene. Lovgivningen vil tvert imot ramme alle norske borgere, uavhengig av etnisitet, nasjonal bakgrunn og religion.»
Det er helt klart vanskelig å enes både om tiltak mot tvangsekteskap og hva som er treffsikre tiltak. Det vitner både regjeringens indre kamp, ikke minst anført av SV, og debatten rundt dette om. Likevel er det mest håpløse at det synes umulig å føre en saklig debatt om feltet, som skiller fakta og udokumenterte påstander, og der aktørene forholder seg til sak og ikke mistenkeliggjør hverandre.
Det er vel få, om noen, som tror at Stortingspolitikere og Regjeringen, inkludert SV, ikke ønsker å få iverksatt gode tiltak mot tvangsekteskap. Når uenigheten blir så stor, skyldes det at aktørene har totalt forskjellig utgangspunkt. På den ene siden har du gruppen, i aller høyeste grad SV, som fokuserer mest på hjelpetiltak i forhold til tvangsekteskap. På den andre siden har du gruppen, inkludert HRS, som fokuserer mest på å stoppe praksisen med tvangsekteskap. Da er det klart det blir konflikt. Men hvorfor er det ikke mulig å ha flere tanker i hodet samtidig?
Å søke og optimalt stoppe praksisen med tvangsekteskap innebærer ikke å avvise hjelpetiltak, krisetiltak, kompetanseutvikling og dialog. Så la oss være enige om at alle disse er viktige tiltak. Men at det er viktige tiltak, betyr ikke at det er tiltak som stopper praksisen med tvangsekteskap. Hvis man tror det, vitner det nettopp om at man ikke forstår problemkomplekset med tvangsekteskap. Ei heller er det slik at alle henteekteskap er tvangsekteskap, selv om motstanderne av alders- og tilknytningskrav ynder å påstå at andre mener det. HRS har i en rekke rapporter nettopp understreket denne forskjellen, samtidig som vi har sannsynliggjort at det blant henteekteskapene kan være flere tvangsekteskap.
Det er ingen som vet hvor mange som tvangsgiftes i Norge, heller ikke i andre land for den saks skyld. Det eksisterer ingen tall på dette, og grunnen er enkel: Det er vanskelig, kanskje umulig, å definere parametere for et tvangsekteskap. For hvor skal en for eksempel sette grensen for når tvang begynner eller opphører? Hvilken definisjon skal en sette på et ungt menneske som fra barnsben er lært opp til å akseptere at forestående ekteskap – har de valgt det selv eller er de systematisk og ensidig påvirket? Hvordan skal en definere de som forteller at de ikke er tvangsgiftet, men at familien arrangerte ekteskapet og at de egentlig ikke ønsket det selv? Eller for den saks skyld: De som forteller at de ville gifte seg arrangert med en fra opprinnelseslandet, med at ekteskapet var noe helt annet enn de var forespeilet, men at de nå ikke får skille seg? Det er spørsmål av denne typen som gjør det så vanskelig å definere et tvangsekteskap. Det som i utgangspunktet kan ha vært et ”frivillig” arrangert ekteskap, kan i ettertid vise seg å være et indoktrinert ekteskap, men kan det kalles ”frivillig” ekteskap?
Derfor vil heller ikke ekteskapsstatistikk kunne fortelle noen om antall tvangsekteskap eller ufrivillige ekteskap. Men det statistikken viser er at majoriteten i sentrale innvandrergrupper (inkludert de som er født og oppvokst her) gifter seg med en person i utlandet. Og omtrent samtlige utøver sitt familieliv i Norge. Hvis det er slik, som flere hevder, at dette handler om ”like barn leker best”-teorien, så kan en jo stille to spørsmål: Hvorfor utøves da ikke familielivet i større grad i opprinnelseslandet? Hvordan kan det ha seg at en herboende person med eksempelvis foreldre fra Pakistan, har mer til felles med en som bor i Pakistan, enn en norskpakistaner her?
Det kan være at vi kan enes om at bak både henteekteskapstallene og andre ekteskap finnes det en andel av ufrivillige ekteskap. Men nettopp det at henteekteskap benyttes som en innvandringsstrategi til Norge, gjør at vi kan anta at andelen ufrivillige ekteskap er større i denne gruppen. En slik antakelse er ikke ukvalifisert. Eksempelvis har en rekke av våre ambassader, ikke minst i Pakistan og Marokko, advart om at unge mennesker brukes som levende visum til Norge. Den samme erfaringen har UDI ved Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, Politiets utlendingsenhet (som intervjuer ekteparet som vil bosette seg i Norge), advokater som til daglig jobber med problematikken, som for eksempel Monica Lindbeck, og en rekke unge mennesker som har vært utsatt for denne form for tvang. Så kan en jo spørre seg: Hvorfor vil man ikke lytte til denne type erfaring? Er det blitt slik i Norge at det ikke lenger handler om alles menneskerettigheter og rettssikkert, men om at en utsatt gruppe må være ”stor nok” for at de skal sikres sine rettigheter?
Tall er en vanskelig størrelse, men ikke verre enn at en på et prinsipielt grunnlag kan si at en nasjon som Norge ikke aksepterer at noen tvinges til ekteskap. Uansett om det handler om å hjelpe familie eller andre til et bedre liv i Vesten. For nettopp dette ”hjelpeperspektivet” ligger til grunn for mange av henteekteskapene: En mann i familien ble sendt hit for noen tiår siden, kanskje med innsamlede penger fra resterende familie, og han fikk opphold og deretter familiegjenforening med kone og barn. Barna blir så lovet bort til far og mors gjenværende søskens barn, slik at disse skal få innpass i Norge. Når så barna er ”store nok”, i et land som Pakistan gjerne i 15-16-årsalderen, forloves de, og ekteskapet – og familiegjenforeningen – realiseres i Norge når barna er blitt 18 år (eventuelt før, som søknader vitner om). Har den norskboende far og mor egentlig noe valg? HRS har snakket med mange foreldre i en slik situasjon, og det handler ikke om at de er monstre. De har selv fått tilgang til Norge med utgangspunkt i en slik familieavtale, hvordan kan de svikte? Men ikke alle er i en slik situasjon, noen mener at ”deres verdier”, som på mange områder kan kollidere med verdier som vi anser som sentral i Norge, er bedre enn ”våres verdier”. Og den eneste måten de kan holde fast på disse verdiene, er å hente en ektefelle som kontinuerer disse. Uansett mener vi det er uholdbart å bruke sine barn i en slik ”handel” og derfor må praksisen stoppes. Vi kan ha så mye dialog vi vil med gruppene eller de unge selv, men har man ikke eller ikke opplever å ha noe valg, så hjelper det altså ikke. Så skal vi selvsagt fortsette å bistå de unge som utsettes for tvang og søker hjelp, men da må vi også ta innover oss at denne gruppen kan være raskt voksende. Uten at vi av den grunn vet hvor mange det er.
HRS har tidligere påpekt at det per i dag bor over 80 000 ikke-vestlige barn og unge i Norge tilhørende 1. og 2.generasjon. Denne gruppen antas å ha fordoblet seg innen 2015, altså om syv år, til om lag 160 000. La oss som et tankeksperiment anta at en prosent (!) av disse kan utsettes for et tvangsekteskap. Det er 1 600 personer. Men langt verre; hvordan skal vi kunne føre god dialog med 160 000 personer, samt deres foreldre?
Det burde være åpenbart for de fleste at ufrivillige ekteskap må stoppes, og at Norge må få på plass et lovverk som fritar foreldrene og de unge fra å føre kampen alene. Unge og foreldre i Danmark, med en 24-årsgrense og krav om lik eller sterkest tilknytning til Danmark for å få ektefellen inn til Danmark kun med grunnlag i ekteskapet, forteller at foreldrene eller de unge nå kan ”skylde” på staten: De kan ikke bare hente noen til Danmark via ekteskap. De må forholde seg til de danske reglene.
Det neste håpløse i denne debatten er at kravet om tilknytning ikke synes å bli forstått av alle. Et krav om lik eller sterkest tilknytning til Norge bidrar til at de unge får bli i Norge i oppveksten, og ikke sendes ut av landet, slik spesielt Olaf Thomassen i Venstre gang på gang har hevdet. For hvis de unge er ute av landet mister de tilknytning hit, og dermed vanskeliggjør de sin egen fremtidige søknad om å få ektefellen hit.
Enklere blir heller ikke debatten av at en rekke aktører, ikke minst SV, også anført av venstresidens aviser som eksempelvis Dagsavisen og Dagbladet, påstår at de danske reglene, og reglene Ap har foreslått, er diskriminerende og strider mot FNs menneskerettigheter (og Barnekonvensjonen, som SU-leder Kirsti Bergstø, hevdet i Dagsnytt 18 debatt 5. juni). En slik holdning viser etter vår oppfatning at man ikke forstår at reglene handler om betingelser for retten til å få opphold i Norge. Det er altså ikke slik i dag at det er fritt fram for å få opphold i Norge, det er en rekke restriksjoner knyttet til innvandring. Det er heller ingenting i FNs menneskerettigheter som gir noen automatisk rett til å få en ektefelle til et bestemt land. Heller tvert om. De som hevder at det er en ubetinget menneskerett å hente ektefelle til Norge, henviser gjerne til FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP), nærmere bestemt artikkel 17, og/eller Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (EMK), nærmere bestemt artikkel 8, som omhandler retten til respekt for privatliv og familieliv. Sistnevnte artikkelen sier:
1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.
Artikkelen, slik vi tolker den, skal sikre både familien og det enkelte familiemedlemmet, men den favner ingen absolutt (herav kravløs) menneskerett knyttet til familiegjenforening. I denne sammenheng vil vi særlig påpeke det uheldige med den unyanserte bruken av begrepet ”familiegjenforening”:
Flyktninger i Norge, eller de som har fått innvilget asyl, har så vidt vi kjenner til få begrensinger hva gjelder å hente familie hit, hovedsakelig ektefelle og barn, gitt at de var gift før de ankom landet, og at ekteskapet er gyldig etter norsk rett (for eksempel kan en ikke få anerkjent mer enn én ektefelle). I en slik situasjon er altså familiegjenforeningen reell, da du gjenforenes med noen du faktisk har vært atskilt fra. Som flyktning/asylant har du heller ikke per definisjon noe annet land hvor familielivet de facto kan utøves, og rettigheten nedfelt både i EMKs artikkel 8 og FNs menneskerettighetserklæring artikkel 17, ivaretas. Hvis du derimot stifter familie ved å inngå ekteskap med noen i utlandet, dvs. familieetablering, vil situasjonen være annerledes. I FNs menneskerettserklæring (artikkel 17) sies ingenting om retten til å hente nyetablert ektefelle til den ene eller andre av partenes hjemland. Det samme forholdet fremkommer i EMK (artikkel 8), som ikke gir et ektepar rett til å velge hvilket land de ønsker å bosette seg i. Det sentrale her er at det i overnevnte artikkel, 2.ledd, heter at offentlig myndighet ikke skal gripe inn unntatt når:
* Det er i samsvar med loven.* Nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til: – den nasjonale sikkerheten- offentlig trygghet- landet økonomiske velferd* For å forebygge uorden og kriminalitet.* For å beskytte helse eller moral.* For å beskytte andres rettigheter og friheter.Dagens familiegjenforeningspolitikk gjennom giftermål, mener vi ikke innfrir denne artikkelens intensjoner. Tvert om er eksempelvis store grupper, særlig ungdom og kvinner, gjort særdeles sårbare gjennom dagens politikk. Det finnes heller ingen dom i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen som har statuert krenkelse i forbindelse med en stats avslag på gjenforening mellom ektefeller. Tvert om fins det eksempler på dommer som avviser at et ektepar kan velge hvilket land de ønsker å bosette seg i, jf. dom i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol 28. mai 1985 (Abdulaziz, Cabales og Balkandi). EU har dessuten selv gjennom direktiv om familieinnvandring åpnet for at det enkelte medlemsland kan ha én ekteskapsalder nasjonalt og én høyere alder (21 år er foreslått) for at partene kan få innfridd familieetablering i det respektive medlemslandet.
Men, det er klart, en argumentasjon som anført her, synes ikke å hjelpe. Aktører, som for eksempel noen av dem vi så på Tabloid-debatten på TV 2 i går, se Document.no’s tanker om debatten, vil fortsette å påstå at alders- og tilknytningskrav er diskriminerende, ikke vil hjelpe, ikke vil være treffsikre tiltak, være i strid med menneskerettighetene, man vil fremme tall som man mener tjener sin sak (for så å beskylde HRS’ tall for å være ”feil” – som til orientering er kjøpt fra SSB), men man vil altså ikke stoppe praksisen med ufrivillige ekteskap. Vi undrer oss: Hvor mange unge mennesker er Norge villig til å ofre på veien? Og hvor går veien?
Stortingsvalget 2009 kan bli mer enn spennende.