Rita Karlsen, HRS 5. juli 2007
Til Aftenposten forteller Jamal Mohamoud Hassan at han har sett seg lei på alle møtene mellom representanter for forskjellige somaliske organisasjoner og regjeringen, som han mener ikke resulterer i annet enn flotte ord – nå må styresmaktene forstå at obligatorisk sjekk av alle jenters underliv er eneste måten å bekjempe omskjæring.
Men han møter sterk motstand, også blant sine egne. I kronikk i dagens Dagbladet (ikke på nett) slår jusstudent og leder i Somalisk studentforening Ilham Hassan hardt ned på undersøkelse av jenters underliv. Hun kaller det en «grusom” metode. Ifølge Illam Hassan var det ikke noe oppsiktsvekkende ved NRKs reportasje fra Somalia, da ”vi er smertelig klar over at det fortsatt omskjæres jenter i Somalia.” Dessuten drar hun NRKs troverdighet i tvil. Hva gjelder de somaliske omskjærernes vitnesbyrd om at de også lemlester norsksomaliske jenter, sier hun: ”Skal vi virkelig ta det disse kvinnene har uttalt (muligens ikke har uttalt) for god fisk uten å undersøke påstandene nærmere eller i det minst forsøke å bekrefte eller avkrefte omfanget?” Deretter kommer den samme gamle leksa om at langt de fleste somaliere er imot omskjæring, en skikk de mener er barbarisk. ”Bare et fåtall i det somaliske miljøet er av en annen oppfatning, men disse utgjør en liten, forsvinnende del.” Illham Hassan gjør det også klinkende klart at hun aldri ville ha akseptert at hennes 6-årige søster skulle ha fått underlivsundersøkelse: ”Ta med min søster til underlivssjekk? Over my dead body!”
Ilham Hassans argumentasjon er urovekkende. Hun kan selvsagt trekke NRKs reportasje i tvil så mye hun vil, men det blir lite standhaftighet over hennes påstander når det hun etterlyser er å undersøke påstandene og få bekreftet omfanget av norske jenter som lemlestes. Hvordan mener Illam Hassan at vi skal få undersøkt påstandene da? Spørre somalierne om de omskjærer døtrene sine? Hvilken troverdighet er det, når Ilham Hassan samtidig hevder at det kun er ”en liten, forsvinnende del” av somalierne som støtter opp om denne barbariske skikken. Skal vi ta hennes påstander om dette for god fisk, eller forlange at hun dokumenterer sine påstander? Jeg heller til det siste, og ser frem til hvilken troverdig metode hun skal legge for dagen. Men likevel, og verst av alt, er Ilham Hassans fullstendige fravær av omsorg for de som står i fare for å bli lemlestet og de som faktisk er lemlestet. Hun ønsker heller seg selv død, selv om det er andres døde kropper hun bør bekymre seg mer om, enn at hennes 6-årige søster skal få behandlet sitt underliv på samme måter som resten av kroppen. Hvis Ilham Hassan er så redd for at profesjonelt helsepersonell skal røre ved hennes eller søsterens kropp, så er det bekymringsverdig hvis noen av dem skulle få eksempelvis ørebetennelse, for ikke å snakke om blindtarmbetennelse. Nei, si det som det er du Ilham Hassan; du går fullstendig i ufornuftens vranglås fordi du seksualiserer din 6-årige søsters underliv. Eller enda verre; du vet at det vil bli avdekket lemlesting av norske jenter i et omfang du ikke vil være bekjent av. I Norge er det, og det håper jeg du merker deg spesielt i dine jusstudier, barnets beste som skal legges til grunn. Om du, dine foreldre, din familie, eller det somaliske miljøet, eller andre, synes det er stigmatiserende, krenkende eller mistenkeliggjørende, er egentlig totalt uinteressant: Barnets beste står i sentrum. Og når Ilham Hassan hevder at underlivsundersøkelser er samme overgrep som kjønnslemlestelse, har hun egentlig og forhåpentligvis meldt deg selv ut av debatten som troverdig aktør.
Heller ikke psykolog Thore Langfeldt virker særlig opptatt av barns beste. I dagens Dagsavisen etterlyser han «politisk anstendighet», og minner oss om at det er anstendige kvinner som er omskåret. ”Omskjæring skal kriminaliseres og anstendige afrikanske kvinner skal plutselig behandles som kriminelle, for omskjæring er et kvinnefenomen,” skriver Langfeldt, og beviser med dette at han har sovet i timen. Kjønnslemlestelse er kriminalisert, vi har en egen lov for det, som tydelig har sovet sammen med Langfeldt i 11 år. Langfeldt skriver videre: ”Vi må ikke glemme at det er anstendige kvinner som er omskåret. Det er de samme kvinnene som omskjærer sine egne døtre. De gjør det ikke for å mishandle dem, men for å gjøre dem respektable i deres kultur. Det er kvinner som fortjener respekt og ikke å bli behandlet som forbrytere. For å sitere en forsker som har arbeidet i mange år mot omskjæring av kvinner: ’Disse omskårne kvinnene er også gode, varme og kjærlige mødre’.” Langfeldts forsvar for disse kvinnene er sikkert beundringsverdig, men det er nok slik at når man bryter norsk lov, dertil en lov med opptil 8 års strafferamme, så er man per definisjon en forbryter. Det er nok mange forbrytere, være seg både ranere, drapsmenn og andre, som ”også er gode, varme og kjærlige”, men et lovbrudd må man ta konsekvensen av.
En som definitivt ikke tenker på barns beste, er overlegen Preben Aavitsland, som også er direktør på Folkehelseinstituttet. I dagens Dagsavisen raser han mot forslaget om underlivssjekk av alle jenter. Det han frykter er en rekke falske alarmer for seksuelle overgrep. ”Det er et alvorlig feilgrep å innføre en slik sjekk, som vil føre til en rekke falske alarmer for seksuelle overgrep. Å påvise overgrep er uhyre vanskelig, selv for dyktige fagfolk. En helsesøster kan neppe se forskjellen, og må henvise jenta til spesialist. Da er mistanken skapt og familien kan få store problemer,” sier Aavitsland, og henviser til Bjugn-saken. Jeg slutter ikke å forundre meg over at en rekke aktører i norsk helsevesen, som noen antakelig snart bør sette en diagnose på, gang på gang underkjenner sin egen profesjon. La oss si at en helsesøster ”kun” har en mistanke om seksuelle overgrep, hva er da i veien med å sende barnet til spesialist? At foreldrene eller andre voksne kan bli mistenkt? Er det det viktigste? Ville det ikke vært bedre å bruke erfaringene fra Bjugn-saken nettopp til å lære norsk helsevesen mer om jentebarns underliv og de naturlige, normale forskjeller? Nei, la oss beskytte de voksne mot mistenkeliggjøring, og la forsvarsløse barna betale prisen? Og redde barn fra seksuelle overgrep eller lemlesting burde overlegen og Folkehelseinstituttdirektøren Aavitsland satt øverst på agendaen, men der opptar antakelig eventuell urett mot voksne hele plassen.