Mangt og meget, ikke minst av politikere og media, har vært hevdet om dansk innvandrings- og integreringspolitikk, eller utlendingspolitikk, som det heter i Danmark. Og det er vel liten tvil om at det er de fastlåste, venstrevridde journalisten som i mest bastante ordlag har hevdet at den danske utlendingspolitikken er mislykket, fremmedfiendtlig, ja endog rasistisk. Særlig ”mislykket” har den vært i forhold til 24-årsregelen og tilknytningskravet for at ektefelle skal få varig opphold i Danmark, som gjerne hevdes å være et etnisk lovverk som bare gjelder innvandrere. Sistnevnte misforståelse er det mange som tror på, ikke minst en rekke politikere, som i ulike sammenhenger skråsikkert hevder loven innehar slik forskjellsbehandling mellom de med og uten innvandrerbakgrunn. Det de samme nekter å ta innover seg er at loven gjelder for alle, men at den vil ramme hardest dem som den faktisk skal ramme: der ekteskap ene og alene benyttes som innvandringsgrunnlag. Men kanskje enda verre er det at så få tar innover seg at både 24-årsregelen og tilknytningskravet har andre positive bieffekter. Det blir heller fokusert på uheldige bieffekter, slik som at en 22-åring, ikke får hente sin ektefelle fra Tyrkia til Danmark, men må vente til begge er 24 år. Som de aller fleste er kjent med er det et fåtall som gifter før fylte 24 år, men likevel er det denne gruppen som får dominere debatten. At det antakelig er langt flere som må inngå et ufrivillig ekteskap med en i familiens opprinnelsesland for å få vedkommende til Vesten, eller som dumpes i familiens opprinnelsesland for å avlæres norske frihetsverdier, skal vi ”løse på andre måter”. Det er bare det at ingen har kommet opp med noen andre effektive måter. Det vises til å styrke hjelpeapparatet, hvilket er en bakstreversk holdning, hvis man faktisk ønsker å få stoppet uheldige praksiser som tvangsekteskap.
Det er derfor befriende at statsråd Bertel Haarder, kanskje en av Europas beste politikere, i går hadde en kronikk i Dagbladet (hvilket sikker ikke var tilfeldig valgt?), der han går gjennom en del av de effekter som deler av den nye utlendingsloven har hatt i Danmark. Haarder, som var integreringsminister da loven trådte i kraft i 2002, nå undervisningsminister, viser i kronikken til at både innvandringen og integreringen i Danmark går langt bedre nå enn den gjorde før innstramningene i loven trådte i kraft. Det kommer flere innvandrere til Danmark, men de kommer hovedsakelig ikke lenger gjennom ekteskap, men via student- og arbeidsvisum. Det gis flere oppholdstillatelser på humanitært grunnlag, og Danmarks samlede innsats for flyktninger er betydelig, gitt at en tar med danskenes bidrag til flyktninger i nærområder.
24-årsregelen og tilknytningskravet har ført til at to tredjedeler av de unge innvandrerne inngår ekteskap med noen i Danmark, mens to tredjedeler før inngikk ekteskap med en person fra opprinnelseslandet. Et endret ekteskapsmønster har skapt bedre rom for integrering, for en slipper å starte på nytt med hentet ektefelle. Dette får også positive følger for barna som fødes i disse ekteskapene.
Videre er det tatt en lang rekke initiativer som er tatt for å styrke skolegangen for utsatte elever i grunnskolen, og langt flere innvandrere er i arbeid nå enn tidligere. I tillegg har det lyktes å få langt flere innvandrere til å ta del i idretts- og foreningslivet. Og ikke minst fremhever Haarder at en ny måling avdekker at langt færre innvandrere i Danmark føler seg diskriminerte i forhold til bare for et par år siden. I 2007 svarte 27 prosent at de følte seg diskriminerte, mens tallet i 2001 var tallet 37 prosent. Haarder mener at en av årsakene utvilsomt er at det i dag er vanskeligere å beskylde flyktinger og innvandrere for å spekulere i danske velferdsordninger og misbruke asyl- og familiegjenforeningsreglene. Haarders konklusjon er at ”innvandringspolitikken har hatt nøyaktig den tilsiktede positive virkningen på integrasjonen av innvandrere i Danmark. Vi kan i enhver henseende være bekjente av denne politikken også i internasjonal sammenheng. Og nå kan vi til og med også være stolte av den.”
Les hele kronikker hos Dagbladet.no