Seks år gammel kom jenta som flyktning til Norge fra Irak sammen med foreldrene. 12 år gammel ba hun barnevernet om beskyttelse mot å bli sendt tilbake til Nord-Irak for tvangsgifte, men ble avvist. Like etter ble jenta, sammen med fem søsken der hun var den eldste, ført ut av Norge, og som 13- eller 14-åring var hun tvangsgiftet med en fetter. Året etter fødte hun et barn. Jentas oppholdstillatelse i Norge gikk ut på dato, og foreldrene nektet henne retur hit.
HRS har fulgt denne saken i kulissene over lengre tid, men har ikke gått ut med informasjon i frykt for å ødelegge for jentas muligheter for retur til Norge. For etter langvarig press fra ulike aktører, ikke minst med bidrag fra UDIs kompetanseteam og ansatte ved tvangsekteskapstelefonen til Røde Kors, er jenta og hennes nå ett år gamle datter hentet tilbake hit Norge. Her blir begge tatt hånd om av barnevernet.
Saken, som omtales i dagens Klassekampen (ikke tilgjenglig på nett), og som også i juli ble omtalt i VG, innehar ett svært sentralt spørsmål: Hvordan skal norske myndigheter forholde seg?HRS mener saker som disse bør løses med kontant og preventiv handling. Men regjeringen synes langt på vei å være handlingslammet, og da er det mer enn gledelig at Utlendingsdirektoratet (UDI) nå ser ut til å reagere. For i dagens Klassekampen fremkommer det at UDI har vært i dialog med Arbeids- og inkluderingdepartementet (AID) i rundt seks måneder om sakens problematikk. UDI ønsker å endre praksis i slike saker, da ved at unge i en slik situasjon gis opphold i Norge uten foreldrenes samtykke. «I kampen mot tvangsekteskap er det viktig at barna får mulighet til å komme tilbake til Norge,» skriver UDI i brevet til AID. For selv om barneloven sier at foreldre skal kunne bestemme hvor et barn skal bo, så mener nå UDI at hvis de som har ansvaret ikke tar hånd om barnet, så må barnets oppholdsgrunnlag i Norge kunne vurderes på selvstendig grunnlag. Men, UDI stopper ikke der – de vil også at foreldrene straffeforfølges, der en dom kan bety utvisning fra Norge. Dette mener UDI kan gi klare signaler om at tvangsekteskap ikke tolereres i Norge, og i tillegg virke forebyggende. Denne form for omsorgssvikt mener UDI også kan skje ved kjønnslemlestelse, slavearbeid og tvangsprostitusjon.
HRS vil gratulere UDI med nytt tankegods – og minne om at denne problemstillingen (og mange flere til), belyste vi i sin fulle bredde i 2004 i rapporten ”Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn” (rapporten i pdf) uten at daværende regjering løftet særlig på øyenbrynene. Tvert om ivret den etter å tåkelegge og bagatellisere praksisen med såkalt hjemsendelse og regelrett dumping. Og da god støttet opp av UDI, ikke minst ved daværende leder, Manuela Ramin-Osmundsen (prosessen, og hvem som sa hva, er tilgjengelig i overnevnte rapport). Problemstillingen burde overhodet ikke vekke hodebry for myndighetene ved statsråd Bjarne Håkon Hanssen (Ap) i spissen. Den er opplagt til det banale; barn som dumpes i foreldrenes hjemland, og enten blir eller står i fare for grove overgrep, må selvsagt ha alle rettigheter til å returnere hit, uansett hva foreldrene måtte mene. Tvert om må det stilles et stort spørsmål ved disse foreldrenes omsorgsevner, og det bør vurderes å frata foreldrene foreldreansvaret. I tillegg bør andre regler tre inn: for eksempel i hvilken grad ivaretar disse foreldrene den opplæringsplikt som vi har i Norge? Husk dette er jo norske barn – og for de som har fått opphold i Norge som flyktninger, er jo situasjonen absurd. Hvorfor skal foreldrene få være her, når de kan sende barn tilbake? Regjeringen har i denne opplagte og gjennomdokumenterte saken en formidabel mulighet til både å endre praksis og handle på en måte som kan gi en formidabel preventiv effekt og styrket folks rettsfølelse innen innvandringsfeltet.
Her er ett sentralt forhold: Mor er bosatt permanent i Norge, mens faren til jenta pendler mellom Norge og Nord-Irak, et område han selv har søkt beskyttelse fra. Mens jenta var dumpet i Nord-Irak, og etter hvert både tvangsgiftet og gjort gravid, burde myndigheten agert som følger: Foreldrene (eventuelt bare mor hvis far var i Irak) burde vært varetektsfengslet inntil de hadde sørget for å tilbakeføre både jenta og barnet hennes, og de øvrige søsknene, for egen regning. Når jenta var i trygghet her, skulle myndighetene umiddelbart overtatt omsorgen for barn, inkludert jenta og barnet, og deretter fratatt begge foreldrene oppholdstillatelsen i Norge og utvist dem til Irak. En slik kontant og fornuftig handling ville hatt en gigantisk forebyggende effekt. Saken ville selvsagt vekket betydelig oppmerksomhet i media, og slik ville ”alle” forstått hva de risikerte ved å dumpe forsvarsløse barn i landet de selv flyktet fra.
Ettersom innvandringen går langt hurtigere enn integreringen, er det dessverre god grunn til å tro at praksisen med dumping av barn som integrerer seg med hodet og hjertet i Norge, vil øke de kommende årene. Den dumsnille norske staten må ikke la en formidabel forebyggende mulighet gå fra seg – på bekostning av de aller mest sårbare, og til applaus fra patriarker og matriarker. Grip sjansen!