Like før jul havnet Batmani i en hijab-diskusjon med sin sjef, der han opprettholdt at de ansatte ikke bør bruke hijab på jobben. I det påfølgende oppvaskmøtet forklarte han at han respekterer folk, men at IKEA må bestemme – «ikke muslimene». Men resultatet av diskusjonen ble oppsigelse grunnet rasisme og manglende vilje til å rette seg etter skriftlige advarsler. Den oppsigelsen har nå Oslo tingrett underkjent. ”Etter rettspraksis skal det forholdsvis mye til før ytringer i seg selv kan begrunne oppsigelse eller avskjed,” står det å lese i dommen. IKEA innrømmet da også under rettssaken at uttalelsene ikke var rasistiske, og selv avviser Batmani alle rasistanklager.
Batmani fortsetter således sin jobb på IKEA, og forhåpentligvis fortsetter han også å videreformidle sentrale frihetsverdier. Men ledelsen på IKEA er neppe ferdig med saken, og ikke synes de å ha lært mye av dommen heller: ”Vi tar dommen til etterretning og skal selvfølgelig lese den nøye før vi bestemmer oss for hva vi vil gjøre videre. For oss er dette en personalsak som vi, av hensyn til de som er involvert, ikke ønsker å drive i media,” sier kommunikasjonsrådgiver i IKEA Christen Røhnebæk.
Det IKEA bommer stygt på er konklusjonen om at dette ene og alene er en ”personalsak”. Den er ikke bare det, den er langt mer og langt viktigere: Den handler både om politiske og religiøse symboler, og atferd, i dette tilfelle å ikke håndhilse, som vi pådyttes – og må forholde oss til – i det offentlige rom. Den handler om holdninger. Den handler om verdier.
Så all honnør til Ibrahim som tok opp kampen med den svenske møbelgiganten, og hvis de prøver seg igjen, så minn dem om sitt eget slagord for tiden: Alle er konge i sitt eget hus. Kom deg hjem.