Av Hege Storhaug, HRS, publisert i Frispark i magasinet Velsignet Helg (Magazinet/Dagen), 22. september 2007
En tegning av en hundekropp med et menneskehode – og med ett manifesteres – igjen – Europas nye sinnstilstand, en sinnstilstand som er et formidabelt svik av det vakreste skapt på europeisk jord: våre frie og demokratiske samfunn.
Mange en gang de siste årene har tankene mine gått til våre formødre og forfedre, være seg Camilla Collett, Henrik Ibsen eller Bjørnstjerne Bjørnson. Disse ypperste penner og samfunnskritikere som banet veien for et fritt samfunn der menn og kvinners rettigheter ble likestilt og menneskers likeverd ble en realitet. Mon tro hvilke ord de ville brukt etter møter med Norges nye jenter og kvinner, særlig de marginaliserte muslimske jentene og kvinnene. Hvilke ord ville de reagert med i møte med det mer og mer segregerte samfunnet vårt, med voksende etniske og religiøse enklaver der menneskers verdi rangeres etter etnisk, religiøs, ja, til og med stamme- og klantilhørighet? Og hvordan ville Arnulf Øverland formulert sin religionskritikk i dag; i dag når en ny religions inntog på den offentlige arenaen bringer med seg frykt og drapstrusler i sitt kjølvann? Ville Øverland vegret seg for å entre talestolen, regelrett sensurert seg, tidd helt stille og kanskje heller latt sin frustrasjon og fortvilelse over et voksende demokratisk armod få utløp i lukkede, private rom? Eller ville han ha talt, ville han refset, ville han ha advart? Disse spørsmålene lar seg selvsagt ikke besvare. Min hypotese er imidlertid at det er god grunn til å anta at Øverland ikke i kjent frisk stil hadde prøvd å omskrive sin tale Kristendommen, den tiende landeplage, fra Studentersamfundet i 1931, og prøvd å fremføre Islam, den ellevte landeplage i Muslimsk Studentsamfunn i stedet. Nei, vissheten om særlig personlige, men også nasjonale og internasjonale, omkostninger ville resultert i en selvpålagt munnkurv. Tror jeg.
Vebjørn Selbekk sa det nylig rett ut i beste sendetid på NRK og TV2: han vil ikke trykke en faksimile av svenske Lars Vilks Muhammed-karikatur. Den mentale terroren Selbekk og hans nærmeste ble utsatt for etter forrige karikaturstrid, orker han ikke en repetisjon av. Det har jeg full forståelse og respekt for. Det er grenser for hvor mange bører enkeltmennesker kan påta seg ansvaret for å bære – nær sagt uansett hvor presserende viktig børen er for samfunnet. Det er andre redaktører som nå bør påta seg ansvaret for å videreføre arven fra opplysningstiden. Om ”den redaktøren” finnes, er i dag et uavklart spørsmål. Og dermed seiler skuta Norge videre, mot en mer og mer tåketung natt, fremdeles med uavklart kurs. Muhammed-koden forblir uløst, og dermed stiger den sosiale spenningen folkegrupper imellom.
Muhammed-koden må knekkes. Noen vil kanskje mene at det er blasfemi det jeg nå sier. Noen vil kanskje mene at jeg i alle fall ikke burde sagt dette jeg nå sier i et kristent magasin, fordi kristenfolket kan ta disse ordene til hoverende inntekt for sin egen religion. Jeg sier det likevel, i tillit til at kristenfolket generelt i Norge er opptatt av det samme som meg; å videreføre et harmonisk samfunn basert på humanisme. Det skylder vi både våre forfedre og –mødre og våre etterkommere. Vi må ta en bred, faktuell og saklig offentlig debatt om islams stifter Muhammed. Muhammed må tas tilbake som det mennesket han var, på godt og ondt. Muhammed må rives ned av den konstruerte, hellige pidestallen han er blitt plassert på. Det ville på sett og vis være blasfemi å ikke gjøre det. For Muhammed sa selv at han kun var et menneske, og ikke på noen måte en guddom. Han fryktet nettopp å bli guddommeliggjort etter sin død, derfor det i dag så omstridte billedforbudet av ham. Det skrikende paradokset er at muslimer verden over har gått Muhammed midt imot: de har guddommeliggjort Muhammed.
Men Muhammed var et menneske av sin tid, med et brutalt repertoar i sin portefølje. Dette kopierer voldelige islamister i dag – de følger Muhammeds sunna. Som Muhammed, dreper de sivile både i krig og for å oppnå personlig makt. Som Muhammed, går de heller ikke av veien for å voldta ”de vantro”, plyndre dem, og røve deres hustruer. Med mer. Såkalt moderate islamister kopierer også Muhammed, være seg gjennom flerkoneri, ekteskap med jentebarn, fordømmelser av ikke-muslimer, og de støtter drap av apostater og homofile. Den gode siden av Muhammeds liv er først og fremst å finne i den tidlige fasen av hans virke, i medinaperioden, før han slo seg opp til politisk og militær leder. Den tidlige Muhammed er i hovedsak en tolerant, ydmyk og ikke-voldelig person, en person som brukte ordet og gode handlinger som sitt fremste ”våpen”. All fornuft tilsier at det er de sistnevnte sidene ved Muhammeds liv som kan aksepteres i dag, ingenting annet. Men vil fremtredende norske muslimske ledere ta denne debatten? Etter reaksjonene på den svenske karikaturen å bedømme er svaret nei. De står fast i fornektelse og mangel på aksept og forståelse for demokratiets bærebjelker. Spørsmålet melder seg: Er disse lederne såkalt moderate muslimer? Jeg tviler.