”Kvinner som gruppe er sterkt underrepresentert i kommunestyrene i forhold til menn. Det gjelder alle kvinner. Men en kvinne er ikke bare en kvinne. I tillegg tilhører hun ofte andre grupper som også er underrepresentert på grunnlag av alder, etnisk bakgrunn, funksjonsevne, seksuell orientering og religiøs tilknytning,” sier Gangås til Aftenposten.no. Det kan være at kvinner er langt mer enfoldig enn menn, og det er en kjensgjerning at kvinner, funksjonshemmede (eller personer med bistandsbehov, som vel er det korrekte uttrykket), og til dels unge mennesker (som har en mer ”naturlig” forklaring), er underrepresentert i diverse maktorganer. Derimot er det ikke like sikkert at homofile og innvandrere er like underrepresentert. I Oslo bystyre er for eksempel sistnevnte gruppe overrepresentert. Hva gjelder homofile og eventuell religiøs tilknytning finnes det ikke, så vidt oss bekjent, noe statistisk materiale som kan dekke utsagnet. Ikke så underlig heller, da seksuell legning og eventuell tro er en høyst personlig sak, som man ikke trenger å flagge.
Og hvorfor skulle man det? Det bør da være revnende likegyldig om man er kvinne eller mann, svart eller hvit, innvandret eller innfødt, heterofil eller homofil, funksjonsfrisk eller bistandsbehov, religiøs eller ateist, gammel eller ung, så lenge en har den kompetansen og innstillingen som trengs til det som skal utføres.
Dette utspillet til Gangås tilsier at hun i et desperat likestillingsforsøk helt har glemt sin rolle som diskrimineringsombud. For dette er rett og slett med på å gjøre voksne, hvite, heterofile menn til en pariakaste.